Barna og flommen – foreldreveiledning

Flommen i 1995 og i 2023

Etter storflommen i 1995 gjorde vi en av de få studiene av hvordan barn og foreldre reagerte og mestret denne krisesituasjonen. Rapporten kan lastes ned fra Klinikk for krisepsykologi sine nettsider. Det var en varslet katastrofe, men likevel opplevde mange uvirkelighet når flomvannet inntok deres nærområde og hjem. Få opplevde en livstruende situasjon, noe som førte til mer avdempede og mindre dramatiske etterreaksjoner enn for eksempel de vi har erfart i arbeid etter plutselige, kraftige jordskjelv i utlandet hvor mange liv har gått tapt.

Barna vi snakket med og spurte var for det meste over 10 år, noe som gjør at de forstår hva som skjer under en evakuering, avbrutt skolegang, atskillelse fra foreldre som deltar i hjelpearbeid og tid før de kan flytte tilbake til hjem om de er evakuert, eller nye hjem om hjem er ødelagte.

Flommen i år har noen elementer som er nye for barn. Barn er ‘online’ på telefon og nettbrett og tar inn nyhetene når de skjer. De kan følge situasjonen i flomområdene minutt for minutt og med den omfattende dekning til dels med skremmende profetier om hva som kan skje, kan uro og redsel mobiliseres hos foreldre og barn. Et annet nytt element er at det har vært flere år nå med pandemi, krig i Ukraina og en rekke naturkatastrofer i Europa og ellers i verden, slik at barnas fremtidsberedskap trues fra mange kanter. Via internett mottar barn alle disse katastrofer uten et voksent filter. De kan misforstå de ser og leser, og med manglende livserfaring vil de i mindre grad kunne forstå og gi mening til det de mottar. Det er god grobunn for barns frykt med stadig nye katastrofer både hjemme og ute. Derfor er det ekstra viktig at voksne kommuniserer med barna om hva som skjer og hjelper dem til forståelse.

Kommunisere åpent og direkte

All forskning tyder på at den beste kommunikasjon med barn skjer når voksne er åpne, direkte og ærlige. Dette gjelder kriser, sykdom og død. Som eksempel kan vi bruke psykologen Sasha Schepers (2019) som omtaler de siste 50 års utvikling av forskning om kommunikasjon til barn om kreft der hun skriver: «The principle of «truth-telling» to children is now widely accepted and endorsed in industrialized countries» (s. 761). Det er også det barn ønsker. I flomforskningen vår fra 1995 hørte vi barna etterlyse mer informasjon direkte til barna. Vi kjenner igjen dette fra barn etter jordskredet ved Hatlestad terrasse i Bergen i 2005 der voksne fikk møte geologer og andre fagpersoner og kunne stille sine spørsmål, en mulighet barna ikke fikk. Barna gikk på internett for å søke etter informasjon.

Barn og voksne svarte mye det samme på spørsmål om hva som var det verste den gang; synet av alt vannet, ødeleggelsene og tap av hjem og eiendeler (vi undersøkte de områdene som var verst rammet). Barna la til at de var redde for foreldre og voksne som arbeidet med skadebegrensning. De var også redde for nye flommer, f.eks. året etter. Vi antar at sammen med all uro og det store antall klimakatastrofer er en generell risikoforventning i store deler av vår barnebefolkning.

Vi vet at barns frykt har god grobunn når slike kriser rammer, f.eks. er de svært redde for at noe skal skje med foreldre. Voksne som opptrer rolig, som gir seg tid til samtale og signaliserer trygghet får trygge barn.  Alt vi gjør i barnets nærvær er kommunikasjon. Engstelige barn trenger mer forsikring enn andre barn og småbarn roes av fysisk nærhet og blir lett redde om deres omsorgspersoner ikke er der. Barn trenger ord og forklaringer og hvis vi er veldig oppskaket eller opprørt husker de dårligere etterpå hva vi egentlig sa. Derfor må vi sitte ned å snakke rolig og fremfor alt være lydhør for ting som har skremt barnet og la det få snakke selv også. Barn har ikke godt av å bære på usnakket uro.

De større barna kan tenke langt frem og se konsekvensene for fremtiden og trenger voksne som kan møte dem i deres uro for fremtiden. Voksne som kan gi perspektiv og fremtidsoptimisme og håp, som, kombinert med anerkjennelse av de unges uro, blir gode rollemodeller for sine barn.

Barns mestring

Blant de forhold vi som voksne kan hjelpe barna med er:

• Å snakke åpent og direkte med dem om det som skjer – samtaletid i familien en gang ukentlig i de første ukene
• Å sikre at de ikke går med skremmende tanker alene, at de deles med noen. De kan også skrives ned i en dagbok
• Akseptere at de kan leke flom og mestre gjennom aktiv bearbeidelse
• At de får tilført informasjon, bygger kunnskap og kan nytte sin erfaring
• At voksne opprettholder vanlige rutiner i størst mulig grad, leggetider, ritualer ved sengetid, holder på vanlige regler osv.
• At de kan delta i aktiviteter som hjelper andre og dem selv (f.eks. opprydning)
• At de kan være til støtte for noen som er mer rammet enn dem
• At de støttes i sin fremtidstro
• At situasjonen adresseres i barnehage og skole – inviter inn personer med ekspertise, innen flom og flomsikring, samt kommunale og politiske ledere fra kommunen – ha spørretime (adressere hva vil gjøres for å hindre skadeomfang i fremtiden
• Gi barna selvhjelpsråd: fysisk aktivitet, avslapningsmetoder, søvnmetoder

Urosommeren 2023

For en del barn har flommen betydd at de hurtig måtte forlate eller rømme sine hjem. Tilværelsen er brutt opp noen har fått forandret fremtiden. I etterkant av en for dem urolig og kanskje skremmende situasjon må vi ha barna i tankene. Før skolestart har det vært foreldres ansvar å følge opp barna, men fra skolestart er det viktig at lærere og skoleledere følger opp i rammede kommuner. Katastrofale hendelser lever lengre i barns minne enn voksne tror. Men kanskje er det, med alle de samtidige katastrofer som har skjedd i det siste og en krig i Europa nødvendig å kommunisere med barn om «urosommeren» 2023 og gjøre situasjonen et tema som tas opp i alle skoler i Norge?

Referanse:

Gjestad, R., Dyregrov, A., & Raundalen, M. (1999). Barnefamilier rammet av flom. Bergen, Rapport fra Senter for Krisepsykologi.

Schepers, S. A. (2019). Commentary: Fifty years of development in pediatric psycho-oncology research and practice: How far have we come? Journal of Pediatric Psychology, 44(7), 761–763. https://doi.org/10.1093/jpepsy/jsz043