Jeg skulle ha…

Plutselige dødsfall berøver oss som oftest muligheten til å ta farvel. Mange skulle ønske at de hadde fortalt den døde hvor mye han eller hun betydde, eller de ville sagt unnskyld for noe de hadde sagt eller gjort som de ønsket ugjort.

Selvbebreidelse og skyldfølelse kan være lett og forbigående, men for noen dominerer det tankene i lang tid. Tanker som starter med «Hvis bare…», «Om bare…», «Hadde jeg bare…» er vanlige og hjemsøkende. Vi dømmer oss selv som om vi visste det vi nå vet i forkant av dødsfallet. Med etterpåklokskapens nådeløse blikk stiller vi krav til hva vi burde ha tenkt, gjort eller sagt – eller unngått å tenke, gjøre eller si.

Vi kan angre på hendelser som ligger langt tilbake i tid, skamme oss over det vi aldri hadde mot til å si, eller det vi faktisk sa. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette kan skje. I hverdagen lever vi sjelden som om hver dag kan være vår siste. En slik intensitet ville være vanskelig å bære. Men i ettertid anklager vi oss selv for ikke å ha handlet annerledes. Vi ønsker å endre våre handlinger og væremåter, men da er det for sent. Vi kjenner oss frarøvet muligheten til å uttrykke direkte hvor mye vi satte pris på den som er død.

Men selv om vi ikke fikk muligheten mens personen var i live, kan vi symbolsk og konkret si farvel i ettertid. Vi kan stå ved en båre eller kiste og formulere avskjedsord, enten inni oss selv eller høyt, eller vi kan besøke en grav og gjøre det samme. Vi kan også i vår fantasi forestille oss at vi var til stede før dødsøyeblikket og fikk sagt det vi ikke fikk mulighet til å si. Om vi ønsker det, kan vi skape en rituell ramme rundt dette «besøket», f.eks. med musikk og lys. Vi kan også skrive ned alt det vi ikke fikk sagt i et brev som legges i kisten eller som symbolsk brennes på den avdødes grav. I fantasien kan vi omgjøre det vi ønsker, eller i alle fall fortelle at vi er lei oss for det.

Plutselige dødsfall er vanskelige uansett når i livet de rammer. Å ta farvel med den døde er et viktig steg i å erkjenne hva som har skjedd, samtidig som vi skal etablere og skape et levelig liv uten den døde. Da kan det være godt å vite at det er mulig å skape meningsfulle avskjeder, selv når livet brått avsluttes.