«Skammen må skifte side», uttalte Gisèle Pelicot da hun valgte å stå åpent frem i rettssaken mot sin daværende ektemann, Dominique Pelicot, som var en av de over sytti mennene som hadde utsatt henne for overgrep gjennom mange år (Aarnes & Christiansen, 2026).
Hun har vist stort mot ved å rette oppmerksomheten mot hvem skammen egentlig tilhører. For det er selvfølgelig aldri den som blir utsatt for overgrep sin feil at det har skjedd. Men mange kan kjenne på skam, og tenke at de på en eller annen måte har skyld eller ansvar for overgrepet. Slike reaksjoner er vanlige etter traumatiske erfaringer som overgrep, men kan føre til mye psykisk smerte for den enkelte.
Skam er en vond følelse å bære. Når vi føler på skam kan vi kjenne oss verdiløs, ikke god nok, skadet eller ødelagt (Tangney & Dearing, 2002). Når man har opplevd overgrep, kan skam være knyttet til flere forhold. Det kan være at man har fått høre at overgrep sier noe om den utsatte sin verdighet eller anseelse. Dette er skadelig vranglære som kan gjøre det vanskeligere å plassere skam, skyld og ansvar der det hører hjemme. Skam kan rette seg mot relasjonen til overgriperen, situasjonen eller tilstanden man var i, eller detaljer knyttet til overgrepet. Det å ikke bli trodd etter overgrep kan også være svært vondt og skaminduserende.
Det kan ta lang tid etter overgrep før man klarer å forstå og sette ord på det som har skjedd (Steine et al., 2016). I denne prosessen kan man være sårbar for negativ påvirkning. Den negative påvirkningen kan komme fra overgriper eller mennesker og miljøer som beskytter overgriper. I dette perspektivet er det også dypt problematisk at vi som samfunn svikter i å beskytte barn og voksne fra å oppleve overgrep. Selv om overgrep er vanlig i Norge, er det få som blir anmeldt, og enda færre som blir domfelt (Thoresen & Hjemdal, 2014). Overgripere vil ofte forsøke å skjule og benekte det de har gjort, som gjør det enda vanskeligere for den utsatte å få hjelp og støtte som man trenger etter overgrep (Cloitre, 2020). Skam kan også gjøre at vi naturlig lukker oss og holder det vonde for oss selv.
Det gjør det ikke lettere å plassere skammen riktig, når vi lever i en lokal og global ukultur som kan klandre de utsatte for overgrep (eng: victim blaming). Selv i rettsaken mot Dominique Pelicot og de andre overgriperne, der det var omfattende videobevis av overgrepene, ble det i rettsaken forsøkt å påføre skam og ansvar på Gisèle. For eksempel ble det forsøkt å antyde at hun var med på overgrepene og likte det (Aarnes & Christiansen, 2026). Det er ekstremt belastende og bli møtt denne typen spørsmål, holdninger og anklager. Det kan naturligvis både føre til og opprettholde skam.
Psykologisk sett kan skam forstås som en følelse som skyves fra den som begår overgrepet til den som blir utsatt for det (Herman, 1992). Man kan også tenke seg at skammen kan ha en overlevelsesverdi hos den utsatte. Dersom man tenker at det er noe feil med en selv, kan det kanskje gjøre at man opplever mer mening og kontroll i en verden der traumer som overgrep skjer helt vilkårlig (Janoff-Bulman, 1992).
Når barn blir utsatt for overgrep, har de ikke forutsetninger til å forstå eller håndtere det på egenhånd (Solberg og Halvorsen, 2018). Når det er en tilknytningsperson som begår overgrep, er man dessverre også avhengig av relasjonen for å få dekket grunnleggende behov. Det kan gjøre at vonde følelser som skam og skyld blir enda sterkere relatert til selvbilde, fremfor de voksne som er ment til å beskytte og gi omsorg (Fairbairn, 1952). Samlet kan disse perspektivene bidra til å forstå hvorfor skam ofte bæres av den som er utsatt for overgrep, selv om ansvaret ligger hos overgriperen.
Menneskepåførte traumer som overgrep er dypt skadelig. Den som har opplevd overgrep har aldri ansvar for at det har skjedd. Skam kan gjøre det vanskelig å tro på dette. Derfor er det så viktig at personer som Gisèle Pelicot tør å snakke høyt om skam. Slike stemmer er viktig for at vi som samfunn beveger oss videre i riktig retning. Det kan også være viktig for andre som har blitt utsatt for overgrep og se Gisèle så tydelig plassere skammen dit den hører hjemme.
Referanseliste:
Aarnes, H., & Christiansen, W. T. (2026, 15. februar). Jeg kjenner verken hat eller sinne. Bergens Tidende. https://www.bt.no/amagasinet/i/pBWX1w/gisele-pelicot-fra-offer-til-overlever-i-frankrike
Cloitre, M., Cohen, L. R., Ortigo, K. M., Jackson, C., & Koenen, K. C. (2020). Treating survivors of childhood abuse and interpersonal trauma: STAIR narrative therapy (2nd ed.). Guilford Press.
Fairbairn, W. R. D. (1952). Psychoanalytic studies of the personality. Routledge.
Herman, J. L. (1992). Trauma and recovery: The aftermath of violence – From domestic abuse to political terror. Basic Books.
Janoff-Bulman, R. (1992). Shattered assumptions: Towards a new psychology of trauma. Free Press.
Solberg, E. T., & Halvorsen, J. E. (2018). Når jeg ser tilbake … En kvalitativ studie av voksne utsatt for seksuelle overgrep som barn, og hva som bidro til at de forstod at de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep [Hovedoppgave i psykologi, Universitetet i Bergen].
Steine, I. M., Winje, D., Nordhus, I. H., Milde, A. M., Bjorvatn, B., Grönli, J., & Pallesen, S. (2016). Langvarig taushet om seksuelle overgrep. Prediktorer og korrelater hos voksne som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 53(11).
Tangney, J. P., & Dearing, R. L. (2002). Shame and guilt. Guilford Press.
Thoresen, S., & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
