Å se den døde

Når en nærstående dør, vil syning av den døde ofte bli gjennomført. God forberedelse og trygg gjennomføring har mye å si for om opplevelsen blir traumatisk eller terapeutisk.

I arbeidet mitt med etterlatte og mennesker i sorg, erfarer jeg at mange er usikre på om de selv eller barna deres bør se den avdøde eller ikke. Jeg blir også kontaktet av helsepersonell og andre som møter kriserammede mennesker kort tid etter et dødsfall, som forteller at de ikke vet hvordan de skal svare eller hvilke råd de eventuelt kan gi i tilfeller der spørsmål om syning av den døde kommer opp.

Det vi som profesjonelle hjelpere og fagpersoner formidler til personer i svært sårbare og vanskelige situasjoner, blir tillagt stor vekt. Rådene vi gir blir ofte fulgt, og tas kanskje helt bokstavelig. Vi må derfor tilnærme oss tematikken med varsomhet og huske på at vi ikke uten videre vet hva som er riktig for den enkelte.

Syning kan være viktig

Når det er sagt, er mitt utgangspunkt at syning ofte er viktig for etterlatte, inkludert for barn i ulike aldre. Selv der avdødes kropp er alvorlig skadet, vil det i mange sammenhenger være mulig å eksponere deler av kroppen mens de etterlatte er samlet og nær den døde en siste gang. Begravelsesbyråene har omfattende kunnskap og erfaring med å sminke og presentere den avdøde på en så verdig og skånsom måte som mulig for de etterlatte. Synlige skader og merker kan også noen ganger være viktig for de etterlatte å se og forholde seg til for å kunne forstå mer om et hendelsesforløp eller ta innover seg hvorfor døden ble et uunngåelig utfall.

Jeg har snakket med mange etterlatte og kolleger som jobber med mennesker i sorg og krise. Det er en gjennomgående tilbakemelding at syning av avdøde personer, tross alt, har vært en fin opplevelse og at det ble en verdifull del av den videre sorgprosessen.

Det har imidlertid mye å si hvordan syningen er forberedt, gjennomført og fulgt opp i etterkant. Sagt med kollega Atle Dyregrovs ord: rammene rundt kan avgjøre om syningen blir traumatisk eller terapeutisk.

Personlige erfaringer

Personlig har jeg to helt motstridende erfaringer som kan tjene som eksempel på henholdsvis en traumatisk og en terapeutisk opplevelse.

Den traumatiske kom da jeg var fjorten år og min far hadde dødd av kreft. Han døde hjemme, noe jeg i ettertid har forstått at ikke var en selvfølge – og noe jeg er veldig takknemlig for. Han døde en torsdags kveld, og jeg så ham ligge død i sengen i et kort glimt fra gangen utenfor, før jeg falt sammen skrikende på gulvet og deretter stormet ut av huset.

Senere samme kveld kom ansatte fra kommunen hjem til oss. Pappa ble stelt og lagt i kisten. Siden dette var på vinteren kunne vi ha kisten stående i et kaldt rom i første etasje i huset vårt. Det var i dette rommet vi skulle gjennomføre syning lørdag morgen.

Utydelige ord – sterke fantasier

Allerede før syningen var situasjonen svært forvirrende og vanskelig for meg. At pappaen min ble så syk og døde var selvsagt helt forferdelig og det aller verste som kunne ha skjedd i livet mitt. Sorgen over ham, det tragiske tapet og krisen som ble utløst for så mange, var jo ingenting å gjøre med. Livet kan dessverre være nådeløst. Med tiden skulle jeg klare å kjenne på takknemlighet over de fjorten årene jeg fikk leve sammen med ham, istedenfor bare desperasjon og smerte over alle årene jeg hadde i vente uten ham.

Men noe av det som ble veldig vanskelig for meg den gangen, kunne trolig ha vært redusert eller forebygget ved hjelp av bedre informasjon. Jeg tror for eksempel det hadde vært til stor hjelp for meg om jeg hadde fått forklart hva «stelle ham» innebar – og kanskje like viktig: hva det ikke innebar. Jeg husker de ansatte som kom hjem til oss ba om å få låne en saks. I årene som fulgte hadde jeg mange skumle bilder i hodet av hva den saksen ble brukt til. Klippet de i ham?

I dag vet jeg at ingen klippet i min døde pappas kropp. Men et barn, som jeg var, har ikke noe mentalt skript for hva stell av avdøde betyr. Tvert imot var død for meg assosiert med skrekkfilm og grøssere. Det gjorde døden morbid, ekkel og truende – og etterlot meg i en slags frykt for den døde kroppen, med skumle fantasier og en opplevelse av at tiden rundt og etter dødsfallet ble noe uverdig.

Uforberedt og livredd

Da lørdagsmorgenen kom og syningen skulle skje, var jeg veldig urolig. Det var vondt å tenke på at pappa lå der inne og frøys og var helt alene, selv om jeg rasjonelt sett visste at han ikke egentlig følte på disse tingene. Men jeg tror mantraet «han ser ut som han sover» bidro til at en del av meg tenkte – eller kanskje håpte – at det bare var det han gjorde. Sov.

Da jeg gikk inn i rommet, var det som om jeg fikk støt av luften og ble skutt ut igjen. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg snudde meg, løp opp trappen og ut på kjøkkenet, hvor min onkel tok imot meg. Jeg var helt hysterisk.

Selv om jeg bare så pappa i et halvt sekund, var det nok til at bildet av min døde, høyt elskede far i kisten på gulvet brant seg fast på netthinnen. Håret hans var ikke slik det pleide å være. Hendene hans var blåfarget og han så – ikke bare død ut – men bekymret og trist ut. Jeg husker jeg tenkte at han må ha dødd mens han tenkte «Nei!».

Jeg gråter mens jeg skriver dette – nesten 30 år senere. Opplevelsen gjorde varig inntrykk.

I årene som fulgte hadde jeg mange fryktfantasier om den døde kroppen. Jeg er likevel glad for at jeg så ham. Jeg hadde nok ellers lurt på hvordan han så ut. Jeg hadde trolig følt på at jeg gikk glipp av noe «alle» andre er en del av og «alle» andre anbefaler.

Men for meg hadde det sannsynligvis vært viktig om jeg fikk forklart hva stellet innebar og blitt forberedt på hva jeg hadde i vente og hva syning konkret ville innebære.

Da syning ble terapi

Den nevnte onkelen som ventet på meg på kjøkkenet den marsdagen i 1998, var som en ekstra pappa for meg. Da jeg nylig mistet ham – 27 år senere – skulle jeg med andre ord nok en gang se en farsfigur ligge død i en kiste. Det satte i gang veldig mange følelser for meg og jeg gruet meg veldig. Opplevelsen ble imidlertid vakker, rolig og helende. Trist, selvsagt, men på en måte som gav meg ro og en følelse av takknemlighet.

Omstendighetene var naturligvis noen helt andre denne gangen. Jeg har selv blitt voksen. Min onkel fikk, i motsetning til min far, leve et langt liv. Og menneskene rundt meg var ikke i en tilsvarende krise som tilbake i 1998. Likevel er jeg overbevist om at min gode opplevelse av syningen først og fremst skyldtes den gode gjennomføringen. Jeg dro hjem fra syningen, ikke bare forsont med døden, men med en opplevelse av at noe inni meg fra barndommen var blitt reparert.

Verdighet og realisme

Rommet var stille, hvitt og innredet på en måte som var egnet for formålet. Før jeg gikk inn hadde jeg anledning til å snakke med begravelsesagenten om hva som skulle skje, og jeg fikk stilt spørsmål om alt fra hvor bordet med kisten stod, om lokket var av eller på og hvor lang tid det er naturlig å bruke i en slik situasjon. Begravelsesagenten omtalte kroppen som død, med en ærlighet om at døde kropper forandrer seg, men forsikringer om at han fortsatt så fin ut. Denne typen respektfull realisme satte jeg stor pris på.

Jeg var redd, gruet meg og lurte på hvordan jeg ville reagere. Men det var som om jeg falt til ro da jeg gikk inn og så ham – som om alle fryktfantasiene mine helt fra barndommen slapp taket. Døden var ikke lenger ekkel og truende, men stille.

Å lukke erfaring

Etter syningen var over, involverte begravelsesagenten oss i en vakker avslutning der vi dekket til kroppen, la på lokket, bar ut kisten og kjørte kortesje til stedet gravferden skulle skje noen dager senere. Det var rørende og føltes som en praktisk, men veldig kjærlig, siste hjelpende hånd.

For meg personlig var det viktig å se ham død for å forstå at han er borte og klare å begripe at livet hans virkelig var over. Jeg har jo aldri eksistert i en verden hvor han ikke har levd. Men kanskje enda viktigere: Å se ham død gjorde det enda tydeligere for meg hvordan han så ut som levende, og hvem han virkelig var for meg. Å se den døde kroppen tydeliggjorde at det ikke var han – ikke vår relasjon, livet vi har delt eller vår kjærlighet – som lå der. Det var akkurat som om den fjorten år gamle jenten også forstod at det ikke var pappa, men kroppen hans, som egentlig lå i kisten den gangen. Og for første gang følte jeg at døden kan være fredfull og nær, ikke bare desperat og katastrofal.

Syningen var ikke preget av avstand og død, men av nærhet og kjærlighet. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg fikk mulighet til å oppleve det.

Råd til etterlatte

Jeg skal være forsiktig med å gi råd til etterlatte i en tekst som dette. Hver familie kjenner seg selv og sine barn best. Generell veiledning vil ofte ikke passe for den enkelte, men må tilpasses i hver situasjon og ta utgangspunkt i hva som har hendt og hvem som er berørt. Men i en krise kan det være vanskelig å navigere, og kanskje kan noen knagger være nyttige å ha tilgang på.

Jeg ønsker derfor å løfte frem hvor verdig og betydningsfull en syning kan være. Det kan bli en stund for ettertanke og refleksjon, et siste farvel, og en anledning til å få mer grep om et dødsfall som ellers kan oppleves uvirkelig og forvirrende. Selv for de aller yngste barna som ikke har noe utbytte av situasjonen der og da, kan det i ettertid være godt å vite at «jeg var også til stede».

Skulle jeg gi noen råd, ville jeg ha sagt at jeg personlig ville ha vært varsom med å stadfeste at en død person ser ut som en som sover. Jeg ville kanskje heller ha sagt at noen synes døde mennesker ser ut som de sover, men at jeg ikke synes det. Jeg synes de ser annerledes, ja, døde ut. De får en annen farge, og det ser helt uvanlig ut at en person ligger i en slik stilling med foldede hender uten å puste. De er helt, helt stille. Ansiktstrekkene endrer seg og fremstår mer innsunkne, og slike helt vanlige dødstegn er viktig å være forberedt på.

I en samtale med et barn hadde jeg trolig også lagt til noe om at den døde ikke ser ut slik døde mennesker ser ut på TV. Et barn spurte meg en gang om døde mennesker har åpne øyne og tungen ut, litt slik de blir karikert i animasjonsserier. Det var en viktig påminnelse til meg selv om hvordan barns fantasi fungerer og at vi voksne noen ganger bør huske på å si hvordan de døde ikke ser ut.

Involvering og forberedelser

Jeg hadde også rådet de voksne til å involvere barnet i forberedelsene. Kanskje valg av hva avdøde skal ha på seg av klær i kisten, og hjelp til å bestemme om det skal være noe musikk eller blomster. Det er også klokt å forberede barnet på hvordan rommet ser ut, hvem som skal være med, hvor lenge det skal foregå og hva som skal skje etterpå. Og understreke at det er helt i orden å gråte og være lei seg, men at det ikke er sånn at man må gråte. Samtidig ville jeg ha forberedt barnet på at mange trolig kommer til å gråte – kanskje voldsomt og høylytt, til og med personer barnet aldri har sett være så tydelig lei seg før. Normalisering av sterke følelser og reaksjoner blir viktig. Det kan også sies noe om hvorvidt det er i orden å ta på den døde, men da med sannferdig informasjon om at kroppen vil føles kald og annerledes.

Til voksne ville jeg også ha vektlagt viktigheten av at noen har i oppgave å ha et blikk på barnet. Hvem kan støtte, følge med og ivareta underveis og i etterkant. Spesielt viktig er dette dersom foreldrene selv er i stor sorg og smerte. Det må også være helt klart for barnet at det er frivillig å være med, og helt lov å ombestemme seg, bare stå i døren, sitte et sted uten å se eller gå ut igjen. Og at det er lov å komme inn igjen hvis man ombestemmer seg enda en gang. Det er ingen som krever eller forventer at barnet skal være med eller «prestere» i en slik sammenheng.

Tidspunkt for syning er også noe som kanskje må tilpasses individuelt. Noen ønsker å se den døde så snart som mulig, andre trenger tid, mens enkelte kan ønske å gjennomføre syning flere ganger. I den grad det er praktisk mulig, bør slike individuelle ønsker etterkommes.

Det bør også tas stilling til hvorvidt det er i orden å fotografere avdøde. Det er blitt stadig mer vanlig, men for noen oppleves det krenkende og grenseoverskridende. Det viktigste er å ha en felles enighet om rammene. Bilder kan bli verdifulle å ta vare på i ettertid, også dersom noen ikke har hatt anledning til å være til stede eller senere angrer på at de ikke deltok. Bilder kan også være en måte å forberede personer som gruer seg til å delta på syning. Å først se bilder kan gi en gradvis tilnærming og kanskje fjerne noen forestillinger om hva som er i vente.

Jeg vil også anbefale at avslutningen av syningen skjer på en måte som er med på å lukke erfaringen. Det kan blant annet skje ved at de pårørende er med på å lukke kisten og eventuelt bære den ut / frakte den videre, ved hjelp av samtale med andre som var til stede for å snakke gjennom inntrykk og opplevelser, eller ved å besøke gravplassen og se hvor kisten skal senkes ned når gravferden er gjennomført.

Ingen nødvendighet

Syning og stell av den døde er som nevnt et tema som kan komme opp hos etterlatte og blant personell som møter mennesker i sorg. I vår tid og i den majoritetsnorske, vestlige kulturen, har vi kanskje utviklet en kulturell – og for så vidt også en psykologisk – avstand til døden, som gjør tematikken ekstra sensitiv. Kanskje handler avstanden om at mange i vår tid og i vår kultur dør på sykehus eller i sykehjem, og at håndteringen av døde mennesker i stor grad ivaretas av profesjonelle, av begravelsesbyrå eller av institusjoner. Kanskje blir døden og døde mennesker mer fremmed for oss, noe som i sin tur øker usikkerheten mange – både pårørende og profesjonelle – kan føle i møte med denne tematikken.

Historisk sett og i mange kulturer, er imidlertid syning og stell av døde vanlig og naturlig. Nærvær med de døde kan være viktige ritualer som fremmer forståelse for tapet og gjør at realiteten i større grad integreres hos dem som sitter igjen.

Det er likevel ingen nødvendighet.

Det finnes også situasjoner der det bør utvises særlig aktsomhet – og der forberedelse og trygg involvering blir spesielt viktig – som ved svært traumatiske dødsfall, der avdødes kropp er svært skadet eller ille tilredt, eller der etterlatte vurderes å befinne seg i en psykisk helsetilstand som vil bli ytterligere sårbar og destabilisert med en slik belastning. Men selv om det i de fleste sammenhenger kan være både forsvarlig og gjennomførbart, betyr det ikke at det er riktig med syning, eller noe den enkelte trenger å delta i.

Reaksjoner kan komme

Syning kan være en verdifull måte å få tatt en slags avskjed med avdøde på, og en måte å være nær eller ta vare på en elsket nærstående for siste gang. Men det kan også oppleves feil, vanskelig eller unødvendig. Jeg har snakket med flere som ønsker å bevare sitt mentale bilde av den avdøde slik vedkommende var da han eller hun levde. Jeg har til gode å møte noen som har fått store vansker av å ikke delta på syning, men jeg har snakket med enkelte som har hatt vanskelige opplevelser med å delta.

Jeg har imidlertid erfart at noen har angret på valget de tok – enten de var med på syning eller ikke – men det betyr ikke nødvendigvis at valget de tok var feil. Det er helt normalt og forståelig at det kommer ulike reaksjoner i etterkant av et dødsfall – og det å ikke ha store reaksjoner på en syning er også helt i orden.

Vi skal respektere den enkeltes personlige valg, preferanser og behov i møte med sorg, og valget må også sees i sammenheng med kulturelle tradisjoner, praksis og tro. Det finnes ikke én riktig måte å sørge på.

Skal syning gjennomføres, er det viktig å bruke tid på forberedelsene og gjennomføringen, slik at opplevelsen blir preget av frivillighet, verdighet og ro for både voksne og barn.