Fra taushet til åpenhet: Informasjon i krisesituasjoner

Debatten om ‘hemmelighold’ fra det britiske kongehuset i forbindelse med prinsesse Kates kreftsykdom viser oss hvilke krav til åpenhet som det moderne samfunn krever i forbindelse med kriser. «Never complain, never explain» er ikke tilpasset et moderne informasjonssamfunn.

For 50 år siden var åpenhet i forbindelse med sykdom og død unntaket mer enn regelen. Gradvis har det skjedd en kulturell forandring der vi i Norge og internasjonalt ser et betimelig krav om åpen informasjon om hendelsesforløp og fakta knyttet til krisehendelser som berører befolkningen, inkludert kongefamilien. Vår egen konges situasjon ble fulgt av offentligheten med oppdatert informasjon og en detaljrikdom som sannsynligvis overgikk informasjonsbehovet i svært mange hjem. Men god informasjon har betydning for folkesjelen og demper uro og usikkerhet som oppstår når fantasien får fritt spillerom. 

Spesielt har informasjon og åpenhet i forhold til barn endret seg dramatisk siden 1980. Jeg husker en gutt som sa om sin kreftsykdom, «Jeg er syk, men de (foreldrene) får vite alt». Sykehuset var aldeles ikke der at de inkluderte barna. Mange har vi vært som har skrevet og omtalt barns behov for å få informasjon om egen eller foreldres sykdom, og bli inkludert i dødens ritualer. Vi har arbeidet for å hindre at familiehemmeligheter får feste seg med negative konsekvenser for barn senere i livet. I en kommentar til et særnummer i Journal of Pediatric Psychology, et av de mest anerkjente barnepsykologiske tidsskrift, skriver Sasja. A. Schepers om arbeid med omsorg for barn med kreft; «The principle of «truth-telling» to children is now widely accepted and endorsed in industrialized countries (p.761)”. Dette gjelder også under og etter foreldres sykdom og død. Barns behov for ivaretagelse som pårørende er faktisk ivaretatt gjennom lovparagraf (10 a,b) i Helsepersonelloven.  

Hvorfor åpen og ærlig informasjon?
Hva er det som gjør at åpen og ærlig informasjon om sykdom og død anbefales? Det er fordi erfaring og forskning viser at det nesten alltid er det beste. Når det står et ‘nesten’ i forrige setning, er det for å ta høyde for at informasjon ikke må påtvinges, alle detaljer trenger ikke kommuniseres, og mottaker må være i stand til å ta imot informasjonen og ikke for eksempel være så utslått av et dødsbudskap at informasjonen ikke kan tas inn. For barn må en hensynta forståelsesnivå og situasjon.

Informasjon om hva som hender eller har hendt bidrar til å dempe usikkerhet og uro, den gir oversikt over fakta som tillater at vi får en helhetlig forståelse, kan ordne det som skjedde langs en tidslinje, og demper fantaser og eventuelle rykter som oppstår i et nærmiljø eller i nasjonen (jfr. konspirasjonsteorier). Det tankemessige kaos som krisesituasjoner ofte avstedkommer dempes ved god informasjon gitt med gode omsorgsrammer. Vi trenger ikke bare faktainformasjon i en krisesituasjon, vi trenger også informasjon som hjelper oss til å forstå våre egne og andres reaksjoner. Fordi menneskelige reaksjoner i krisesituasjoner varierer så mye, må vi på en nyansert måte formidle et mentalt kart over terrenget vi går i og som vi vil møte.

Vi undervurderer ofte hvor viktig det er for oss mennesker å forstå. Mange vil trosse den smerte det er å få vite om og bli eksponert for svært harde fakta, fordi dette stopper grublerier og gir forståelse. Å se den døde, ofte til tross for store skader, å møte rednings- og helsepersonell som relativt detaljert kan informere om hendelse eller inngrep, å vite hva som venter ved alvorlig sykdom, alt dette kan gi en forståelse som oppveier situasjonenes traumepotensial.   

Prinsesse Kate forteller at hun åpent har kommunisert med sine barn om sin situasjon. Hun blir en god rollemodell for andre foreldre gjennom sitt bidrag til åpenhet om alvorlig sykdom. For hennes og andre barn som må leve med alvorlig sykdom eller plutselig død i familiens midte, håper jeg at åpenheten fortsetter over tid. Det kulturelle skiftet mot ærlig og åpen informasjon er bra for både barn og voksne. Det er viktig både for prinsessen og hennes familie og for andre familier i lignende situasjoner. Det er også verdt å merke seg den positive effekten av tidlig og sannferdig informasjon fra kongehuset og andre myndigheter i å berolige og dempe bekymringer i befolkningen, spesielt i en urolig verden.

Åpenhet og ærlighet i informasjonsformidling under kriser er avgjørende for å møte kravene i det moderne samfunnet. Den gradvise overgangen fra taushet til åpenhet representerer ikke bare et skifte i praksis, men også en dyptgripende kulturell forandring, både nasjonalt og internasjonalt. Det er essensielt å anerkjenne at god informasjon ikke bare handler om å gi fakta, men også om å tilby en forståelsesramme som demper uro, bekymringer og rykter. Ved åpenhet om sykdom og død, spesielt overfor barn, kan vi gi dem den nødvendige støtten og forståelsen de trenger for å håndtere utfordrende situasjoner.