Om sorg og vanlige etterreaksjoner

På denne siden finner du informasjon som kan være nyttig for deg som har mistet noen, har noen i nettverket som har mistet noen, eller om du skal hjelpe noen som er i sorg. Temaet er sorg og vanlige etterreaksjoner.

Om sorg

Sorgforløp vil henge sammen med hvordan dødsfallet skjedde, alder og relasjon til avdøde, personlighet og sosial bakgrunn, tidligere livserfaringer og tap, eventuell sykdom, dagsform, tid og sted, omsorgsklima, mm.

For fagpersoner kan det være utfordrende å møte mennesker som har mistet en nær person og som opplever sorg.

Sorg er i utgangspunktet en normal reaksjon på tap. Den enkeltes sorgprosess vil være like forskjellig som det vi mennesker er, og følger derfor ikke noe gitt strømlinjeformet mønster.

Noen av metodene under er det vi kaller selvhjelpsmetoder. Flere av metodene krever at man jobber med dem i en avgrenset periode over noen dager, slik at man får tatt «kraften» ut av de ubehagelige minnene eller reduserer tiden en grubler over visse tanker. Dersom du har forsøkt dette og det ikke blir bedre, eller du skulle oppleve at det blir verre, er det viktig at du søker faglig hjelp som kan bistå deg i hva du kan gjøre for å få det bedre.

Det er utrolig forskjellig hvordan vi opplever sorg. Før trodde fagfolk at sorgen går i gjennom faste faser, men det stemmer ikke. Likevel er det en nokså utbredt oppfatning. Noen reagerer nesten ikke i det hele tatt, i alle fall ikke til å begynne med, mens andre reagerer kraftig. Du kan vite at uansett hvordan du reagerer tidlig etter et tap så er det høyst sannsynlig normalt. Det er først når det har gått uker og måneder at noen har så kompliserte følelser eller tanker at det er grunn til å bli bekymret for dem.

Like etter at noen er død, så er det som har skjedd så ufattelig og vondt for mange at de skyver de vonde følelsene unna.

Noen sier at det er akkurat som på film eller TV, som en drøm og de opplever det hele som uvirkelig. Noen roper ut i det dødsfallet skjer eller de får vite om det, før sjokket med uvirkelighet gir en beskyttende virkning. Noen tar nokså raskt inn over seg det som har skjedd og blir dypt fortvilet og kjenner sterke smertesting i hjertet, før de på ny kan kjenne uvirkelighet. En veksling mellom sterke, nesten uutholdelige følelser og uvirkelighet kan kjennetegne de første dagene og ukene. Ikke få lurer på om de er i ferd med å bli gal fordi det oppleves så sterkt.

Barn mer enn voksne, skrur ofte av følelsene sine, slik at det ikke skal bli for vondt.

Om de voksne snakker om det som har hendt eller den døde hele tiden, så går barn ut eller på rommet sitt, så det ikke skal bli for tungt.

Tidlig etter tapet får mange mye oppmerksomhet fra venner og familie. Det er godt, men ikke få blir også slitne av oppmerksomheten og sorgen som tar mye energi. Kvinner vil oftere snakke mye i etterkant av et tap, mens menn mer «handler» seg gjennom sorgen. Det kan bli vanskelig om to partnere bruker svært forskjellige måter å håndtere sorgen på. Det er godt for familien om det kan kommuniseres åpent og direkte om både fakta ved dødsfallet og reaksjoner knyttet til tapet. Under så skriver vi litt om noen vanlige måter som mennesker opplever sorg på.

De vanligste etterreaksjonene i sorgen

• Savn, lengsel og smerte
• Gjenopplevelser av det som skjedde
• Søvnforstyrrelser
• Selvbebreidelse og skyldfølelse
• Angst og sårbarhet
• Irritasjon og sinne
• Manglende støtte fra omgivelsene
• Konsentrasjons- og hukommelsesvansker

Det sterke savnet, lengselen og smerten melder seg som oftest sterkest etter begravelsen, når hverdagen skal møtes. Det er når omgivelsene ikke viser så mye oppmerksomhet, når andre begynner å forvente at «nå må da hun/han begynne å se fremover», at den tyngste tiden kommer. Det er mange etterlatte som ikke forventer at det blir enda tyngre etter begravelsen og utover i det første halvåret etter dødsfallet. Men faktum er at det for mange er tiden fra 3 til 9 måneder som er den tyngste perioden. Hele tiden omgis en av minner om den døde, og stadig må en oppleve høytider, årsdager (fødselsdag, bryllupsdag osv.) for første gang uten den døde. Dersom en mistet i en stor ulykke eller katastrofe vil smerten kunne vende tilbake hver gang den omtales eller skrives om i media. Dette skjer ofte uten forvarsel, for eksempel når en åpner avisen om morgenen. Det daglige savnet og den intense lengselen kan mange ganger ikke være til å holde ut, samtidig som en opplever seg ensom fordi få forstår hvordan en virkelig har det.

Deler av det som skjedde i forbindelse med dødsfallet kan ha brent seg inn for ens indre øye, eller festet seg som fantasier om hva som foregikk og hvordan ens kjære døde. Andre ting som har festet seg sterkt kan være: telefonen som ringte den triste beskjeden, nyhetsmeldingen en hørte på radio, eller presten eller politiet som kom på døren med dødsbudskapet, ventingen på beskjed, eller det siste en sa til den som døde. Gjenopplevelser av disse minnene eller fantasiene kan være plagsomme, og de kan komme uten at en opplever at en har kontroll med dem. Ofte kommer tankene når en legger seg, slik at en får søvnforstyrrelser, eller det som hendte kommer tilbake under søvnen som mareritt. Om en ikke får sove flere netter på rad, kan det være viktig å få noe å sove på.

Dersom en ikke var tilstede ved dødsfallet kan det anbefales at en samtaler med noen som var der slik at en kan få alle fakta direkte og ikke gjennom andre. Det kan også være svært nyttig å oppsøke dødsstedet sammen med noen som var tilstede der det skjedde, eller der han/hun ble funnet. Dette høres kanskje brutalt ut, men det hjelper deg til å få oversikt over hendelsesforløpet, det hjelper deg til å få orden på tankene, og det er en støtte i det sorgarbeid en skal igjennom.

Ikke sjelden oppleves selvbebreidelser og skyldfølelser, selv om det ikke er noe ytre grunnlag for disse. «Hva kunne jeg ha gjort for å hindre det som skjedde?», og «hvis bare…» er vanlig tenkning, spesielt etter ulykker og selvmord. Mange angrer ting de har sagt eller gjort i forhold til den døde, eller de tenker på ting de så gjerne skulle hatt tid til å si til den døde. Ikke få grubler over eller leter etter en hensikt og mening med det som skjedde, og noen ganger er vi opptatt av om det er en straff for noe. En samtale med presten om disse spørsmål har vært til god hjelp for mange. Men står en helt fast i slike tanker, anbefales det kontakt med psykolog.

Økt angst er en annen svært vanlig reaksjon. Angsten kan være knyttet til alt som minner om det en har opplevd, men enda vanligere er angst og frykt for at noe annet skal skje med egen familie eller med en selv. «Det har skjedd et dødsfall, hvorfor skulle det ikke skje et til?» Et dødsfall river bort tryggheten i tilværelsen, og vi kjenner mer utrygghet. Sammen med økt angst kan kroppslige plager som anspenthet, hodepine, mage/tarm uro og energiløshet oppleves. 

Andre vanlige reaksjoner er irritabilitet og utålmodighet. Noen opplever et mer anspent forhold til familien i den første tiden etterpå, og kan hevde at familien i liten grad forstår hvordan en reagerer. Det er viktig at en forsøker å dele sine reaksjoner med sin nærmeste familie, og tar i mot den støtte en kan få.

Den nærheten som en mange ganger kan kjenne til den døde kan virke skremmende. Det er som om hun/han er i rommet, eller en synes en hørte at han/hun snakket til oss, eller vi synes at vi kunne se han/henne. Når vi savner noen så sterkt, så bygger vår hjerne bro i dette tapet, og lindrer savnet gjennom slike opplevelser. Mange kjenner også behov for å oppsøke den dødes klær for å kjenne lukten fra han/hun, eller de bærer på seg en ting som forbinder dem med den døde. Alle de personlige tingene etter den døde bør en selv være med å rydde bort. Dette skal en gjøre i et tempo som en selv bestemmer, i samråd med andre personer i hjemmet. Mange synes bortryddingsarbeidet er svært tungt, men det må gjøres. Dersom alt står urørt måneder etter dødsfallet, er det ofte et tegn på at sorgbearbeidingen på det indre plan er stoppet opp. 

Både konsentrasjons- og hukommelsesvansker er vanlige ettervirkninger, ikke minst fordi vi har en tendens til å gjennomgå i tankene det som har skjedd igjen og igjen. Dette gjør at det kan gå forholdsvis lang tid før en får tilbake vanlig arbeidskapasitet. Til tross for dette vet vi at det er fornuftig å forsøke å ta opp igjen arbeidet så snart en kan og makter det. Det gjør at en ikke blir gående mye alene for seg selv med tankene, samtidig som en kan få støtte fra arbeidskolleger. Retur til arbeidsplassen kan skje i samråd med personalavdeling eller nærmeste overordnede, slik at arbeidskolleger kan informeres om hvordan en vil at andre skal være mot en.

Sorg tar tid

Sorg tar tid, og svært ofte undervurderes det hvor lang tid det tar før en ser lys i enden av tunnellen. Noen sider ved sorgen vil vare livet ut. De fleste opplever at den endrer karakter utover i året etter dødsfallet, den intensiveres når merkedager eller høytider passeres, eller når noe bringer tapet nær igjen. Nesten umerkbart blir det likevel lettere etterhvert. Først slik at det kommer noen lysere timer eller en lys dag inn i mellom alt det mørke, og etterhvert kommer dødsfallet gradvis mer på avstand. 

Dersom det går ukevis etter dødsfallet uten at en får gråte eller uten at en får noen følelsesmessig reaksjon, kan det være på sin plass å kontakte helsepersonell. Sjokket kan da ha blitt så sterkt at følelsene er blitt så kraftig skjøvet bort at en trenger ytre hjelp for å få kontakt med dem igjen. Dersom alt er like mørkt uke ut og uke inn, og en overhodet ikke opplever lysere timer på dagen eller lysere dager inni mellom, eller greier å ta noen pauser fra sorgen, bør en også kontakte helsepersonell. Dette er reaksjoner som kan bety at sorgen har låst seg fast, og en kan trenge hjelp til å komme videre. Du kan lese mer om en slik type komplisert sorg her.

Takle sorg. Sorgsenter Bergen. Sorgterapi.