Hva kan vi si til barn om Ebolaepidemien?

En veileder for lærere, førskolelæreren og andre om hvordan snakke med barn om Ebola. I tillegg et bidrag fra elever ved Nøtterøy vgs. (2014)

Til læreren

Ebolaepidemien er nå så mye omtalt i alle mediekanaler at lærere må adressere den i klasserommet. Når den første Ebola-pasienten har kommet til Norge, når stadig flere flyplasser innfører sjekk av passasjerer som kommer fra Afrika, så flytter også frykten inn hos mange. Da må barn tas på alvor, fakta formidles og deres tanker og fantasier om sykdommen møtes av voksne, både lærere og foreldre. Vi formidler noen tanker som kan være til hjelp i så henseende.

Den frykt som sykdommen skaper ligner på frykten for svineinfluensa og fugleinfluensa. Den er imidlertid ikke en luftveissykdom og sprer seg ikke lett. Den spres ved berøring. Derfor er det først og fremst helsepersonell som arbeider opp mot sykdommen som er i risikogruppen, samt andre som kan komme i kontakt med Ebola-smittede under reise. Smittefaren anses som svært liten, men frykt smitter lett. Helsemyndigheter og landets ledere gjør sitt beste for å spre informasjon om sykdommen og sykdomstiltak, men frykten sprer seg likevel i befolkningen.

Når helsemyndighetene planlegger håndtering av smittsomme sykdommer, er det jobben deres å tenke verst mulig. Det er strategisk å planlegge ut fra verst tenkelige utfall og de må planlegge for å stoppe epidemien ved våre grenser. De kan heller ikke underslå at sykdommen er farlig, selv om smittefare er lav. Men fordi vi er ukjent med håndtering av en slik fare, er det usikkerhet til stede, noe som øker frykten hos mange. Frykten vil øke om flere blir smittet, spesielt om det skjer nært oss i Europa. Med flere tiltak øker frykten, fordi tiltak signaliserer fare som et slags «emosjonelt signal».

Noen fakta om Ebola

Under følger noen fakta om sykdommen som kan formidles til barn. Økende alder gir økende behov for detaljert informasjon for å forstå.

(Kilde: hovedsakelig Folkehelseinstituttet og norske helsemyndigheter, se  http://www.fhi.no/tema/ebola/fakta-om-ebola og https://helsenorge.no/sykdom/infeksjon-og-betennelse/ebola)

• Ebola-utbrudd forekommer som regel i avsidesliggende landsbyer i sentral- og Vest-Afrika, nær tropisk regnskog.
• Smitte til mennesker skjer sannsynligvis fra infiserte ville dyr (flaggermus, gnagere, aper). Flyvehunder (store flaggermus) antas å være reservoar for Ebolavirus.
• Smitte mellom mennesker skjer gjennom direkte kontakt med blod og andre kroppsvæsker fra syke, eventuelt døde personer.
• Ved utbrudd rammes særlig familiemedlemmer og helsepersonell som har behandlet syke. Vanlige turister er lite utsatt for smitte.
• Alvorlig syke pasienter trenger intensivbehandling på sykehus med strenge smittevernrutiner. Det finnes ingen spesifikk behandling eller vaksine mot sykdommen. Det finnes flere behandlingsmetoder under utprøving.
• Norge har tatt imot en helsearbeider med Ebola som behandles på Ullevål sykehus. Fordi Ebola er smittsomt for helsearbeidere er beredskapen og prosedyrene svært strenge og alt medisinsk personell er utstyrt med beskyttelsesdrakter.
• Risikoen for videre ebola-smitte i Norge anses som svært lav. Norge har gode sikkerhetsrutiner.
• De som får sykdommen må få tilført mye veske på grunn av blødninger fra kroppsåpninger.

Siden ebola er en så alvorlig sykdom med høy dødelighet og vi har liten erfaring med sykdommen i våre land, er det noe usikkerhet mht. hva som skjer videre. På Helsenorge.no og Folkehelseinstituttet sine nettsider oppdateres informasjon om sykdommen

Når journalister skal skrive om dette så faller mange aviser for fristelsen til å slå temaet stort opp. Det er viktig å huske at barn leser avisenes forsider, og de snakker med hverandre om hva de leser. Dramatiske forsider skaper nysgjerrighet. Vi sier at alle aviser har en barneside, og det er forsiden. Denne kan de ikke beskytte seg mot da avisen står synlig plassert i avisstativene og ligger synlig på salongbordet resten av ettermiddagen. Selv små barn fra 7-årsalderen av kan lese nok til at de får med seg at ebola er dødelig, og at det derfor er veldig skummelt. Bildene i avisen og på TV av mennesker med beskyttelsesdrakter kan også virke skremmende og må forklares for barn. Det hjelper ikke barna at avisene nyanserer informasjonen inne i avisen, den informasjonen er det bare voksne som leser. Barn er også aktive på Internett og de følger med på fjernsyn. De tar inn mye informasjon, uten at de nødvendigvis får voksen støtte til å tolke denne.

For de større barna kan det også være nyttig å bevisstgjøre dem på at frykt selger. Det vil si forskjellen på oppslagene på første-sidene, overskriftene på nettet og presentasjonen i tv-nyhetene. Hvorfor har vi ikke fått en forside med store bokstaver «LAV SMITTEFARE»? – noe som faktisk ville være sant. Dette kommer vi tilbake til, om litt.

Barna trenger voksen ryddehjelp slik at misforståelser kan ryddes bort, og slik at de kan forstå det som skjer. Vårt mål med å forklare barna om ebola er at de skal bli tryggere enn det mye av informasjonen de tar til seg skulle tilsi. Det er urettferdig at barn skal gå rundt å være mye reddere enn oss voksne hvis de ikke trenger å være det. For eksempel er det vanskelig for barn å forstå avstander. Når de hører om mange døde i Afrika, så skjønner de ikke hvor langt borte det er. De kjenner heller ikke til forskjeller i helsevesenet og hva beredskap er. Dette må de forklares.

Vi anbefaler lærere i barneskolen om å sette ebola på dagsordenen. Vårt perspektiv er: Elevene skal trygges og de kan lære noe. Vi anbefaler at du som lærer sjekker hva barna har fått med seg, slik at du kan korrigere mulige feiloppfatninger og gi dem en begripelig forklaring som de kan bygge videre på. Gi dem også håp: fortell at nå er det svært mange som jobber for å begrense ebola-sykdommen og at mange jobber for å utvikle medisiner som kan helbrede sykdommen.

Vi anbefaler at to lærere på skolen får ansvaret for å følge ekstra godt med i nyhetene og informere de andre lærerne om hva som skjer fremover. Det vil også være en fordel om skolen skriver et informasjonsbrev som sendes til foresatte med konkret melding om hva som blir sagt og tatt opp på skolen om ebola.

Hva kan vi si til barna?

Hva er ebola?

Du har kanskje hørt på nyhetene, lest i avisene eller på Internett, eller hørt noen snakke om ebola. Akkurat nå er det mye om dette i avisene og på TV. Jeg skal nå fortelle deg/dere detaljert om hva dette er og hvorfor så mange snakker om det nå. Det startet i Afrika der flere personer ble smittet av sykdommen. Den kan smitte fra dyr til mennesker, men vi vet ikke hvordan de første menneskene ble smittet. Fordi sykdommen smitter gjennom kontakt mellom mennesker og mange ikke visste om hvordan den smittet, fikk flere sykdommen. Sykdommen sprer seg bare gjennom kontakt fra en syke til en frisk, gjennom håndkontakt eller ved at en frisk person kommer i kontakt med kroppsvæske fra den syke. Kroppsvæske er spytt, svette, blod, oppkast, urin (tiss), avføring (bæsj).  I Afrika har det tatt tid å lære mennesker at det er forskjell på det å ta på og ha kontakt med pasienter med smittsomme sykdommer og det å ta på, klemme og ha kontakt med pasienter som har ikke-smittsomme sykdommer. Det kan jo være vanskelig hos oss også, hvis vi ikke helt vet om sykdommen er smittsom eller ikke. Derfor får vi alltid råd fra leger som har god greie på dette. Når det gjelder ebola må alle passe på at de ikke tar på eller har nærkontakt med de syke eller de døde uten beskyttelse. Bare med slik beskyttelse kan vi unngå at sykdommen smitter. I Afrika er det ikke like godt utbygd med sykehus og mange leger og sykepleiere slik som i Norge. Derfor har mange som var friske vært i kontakt med syke og selv blitt syk. Nå arbeider mange land for at dette skal bli bedre, at de syke må være på spesielle sykehus og at de friske må beskytte seg når de har kontakt med de syke.

Det er viktig å vite at alle kan bli syke, men at bare noen sykdommer er så farlige at vi kan dø av dem. Ebola er en slik sykdom. Men legene i Norge vet akkurat hva de skal gjøre om noen syke kommer til Norge og på Ullevål sykehus i Oslo som har tatt imot den første syke som har kommet til Norge har de trent på å ta imot og behandle ebola-pasienter, slik at ikke andre skal få sykdommen. Det har de også trent på ved andre store norske sykehus. Fordi de som skal behandle de få syke som kommer til Norge kan mye og vet hva de skal gjøre, er de som er sjefene for helse i Norge (de kaller vi helsemyndighetene) sikker på at ebola ikke vil spre seg i Norge. Men voksne kan likevel være urolige, fordi med noe så nytt så kan vi aldri vite helt sikkert hva som skjer.

Er ebola farlig?

Ja ebola er farlig, men bare når vi er i kontakt med en syk. Alle de som skal hjelpe de syke vet dette og vil beskytte seg. Om noen blir syk, så får de mye veske tilført fordi de kan begynne å blø mye. Det er ikke slik at alle som får sykdommen dør, men mange gjør det, og legene vet ikke helt hvorfor noen dør og andre ikke. I Afrika har flere tusen dødd av sykdommen, mens det utenfor Afrika nesten ikke er noen døde. Vi kan ikke si at det ikke er farlig for de som skal behandle pasienter med ebola på sykehus, fordi det har skjedd at de er blitt smittet. Men heldigvis veldig, veldig få. Når det nå har hendt, har de blitt enda mer forsiktige og nøye med å beskytte seg, så derfor tror helsemyndighetene at det blir enda mer sjelden at helsepersonell blir smittet.

Det finnes ingen medisin i dag som hjelper mot ebola. Noen medisiner arbeider de med å lage, men de er enda ikke helt ferdige. De har fått lov å forsøke noen av disse medisinene for å se om de kan gjøre at de som får sykdommen blir friske. Disse medisinene tar det lang tid å lage, slik at det ikke er nok av dem. Det jobbes hele tiden med å lage bedre medisiner som er enda sterkere.

Hvorfor snakker vi så mye om dette hvis sykdommen ikke vil spre seg til Norge?

Når voksne er så opptatt av dette, så er det fordi det er en farlig sykdom som vi ikke ønsker skal spre seg. Selv om lederne våre forteller at dette ikke vil spre seg i Norge, er mange redde og når det skrives mye om sykdommen blir enda flere redde og opptatt av hva som skjer. Fordi de landene som nå har sykdommen er fattige og ikke har så godt helsevesen som vi har, blir det også diskutert hvordan og hvor mye vi kan hjelpe. Samtidig diskuteres det om ikke vi som bor i rike land kunne ha gjort mer før sykdommen begynte å spre seg, ikke minst med å bruke penger på å utvikle medisiner som kan gjøre de syke friske igjen. Derfor blir det mye reportasjer i aviser, på tv og internett. Og selv om de som leder vårt helsevesen ikke tror at sykdommen vil spre seg i Norge, må de forberede seg på at flere kan få sykdommen, slik at vi er forberedt om det skulle skje.

Hva kan barn gjøre?

Det er de voksne som har ansvaret for å jobbe med ebola. Det er på sykehus at de blir tatt vare på og derfor trenger ikke du å bekymre deg. Om din mamma eller pappa jobber på sykehus eller i helsevesenet, så skal du vite at det bare er noen få som arbeider med de som er syke av ebola. Og de som arbeider med dette vil være beskyttet av masker og drakter som skal hindre de å bli syke.

Men det er noen ting du likevel kan gjøre:

• Du skal passe på så du ikke sprer rykter, at du forteller ting som ikke er sant.
• Du må passe på så du ikke skremmer små barn.
• Lek som før og gjør hyggelige ting og forsøk å tenke så lite som mulig på det som skjer.
• Snakk med voksne og be dem å forklare deg hva som skjer og hva som er nytt, om du tenker på sykdommen.

Til førskolelæreren

Barn er forskere, de hører, ser, leser og trekker sine konklusjoner. De er faktisk forskere på en ny og annen måte enn for bare ett ti-år siden. Nettet er blitt en del av hverdagslivet. Nylig fortalte en bestefar at hans fire-årige barnebarn spurte om han hadde lært seg å søke på nettet. Det var en del av familiens dagligliv. Det er absolutt aktuelt å lytte til de største barna i barnehagen, på hva de har «forsket» seg fram til når det gjelder ebola.

Vi vet at barna i barnehagen ofte får med seg skremmende nyheter. Det kan være bruddstykker fra TV og radio eller de overhører de voksnes samtaler. Ofte er det også eldre søsken eller kamerater som snakker om sykdommen eller forteller videre nyheter, og da gjerne upresist og unyansert. Barn plukker opp at dette er skremmende, men de mangler forutsetninger for å vurdere i hvilken grad dette angår dem.

Vi anbefaler at det blant de eldste barna i barnehagen tas initiativ til å sjekke ut hva barna har fått med seg. Spør barna om hva som er i nyhetene slik at du kan korrigere feiloppfatninger. Dersom barna ikke viser interesse for temaet er det greit at du lar det ligge – men det vet du først etter at du har sjekket ut hva de tenker på.

De små barna mangler metodikk, derfor kan de bli unødig redde og forvirret. Det kan være nyttig å tenke på at barn trenger knagger fra oss voksne. Hvor de skal henge fra seg. I første omgang kan du tenke at de trenger to. På den første skal de henge fra seg unødig frykt, om det handler mye av det som står i denne «veilederen» vår. På den den andre skal de henge unødvendig forvirring.

Generelle råd i samtale med barn

1 Ikke vente å se – gå for å se

Som voksen for barn skal du aktivt sjekke ut hva barna har fått med seg dersom du tenker at de er unødig uroet av det som skjer. Nyheter fra fjerne strøk kan virke nære når media bringer dem inn i stuen hver dag. Husk at alle aviser har en barneside – det er forsiden. Alle barn som kan lese får den midt i ansiktet fra stativet og fra salongbordet. De verste forsidene skal faktisk ikke ligge der.

2 Barn trenger ryddehjelp

Tenk på hvordan du skal ordlegge deg når barnet ditt har fått med seg forsider i avisen eller nettsider med krigstyper. Når vi ikke kan beskytte dem i mediehverdagen, må vi hjelpe dem å rydde, slik at de kan lagre frykten på et rolig sted i hjernen. Det samme gjelder når det har hendt på hjemmebane. Da bør du først prøve ut det du har tenkt å si sammen med andre voksne.

3 Barn trenger knagger

Gode knagger er ord og begreper som gjør at barnet kan forstå på sitt nivå. Får barnet faste knagger kan de henge fra seg mye unødig frykt og bekymring, og de kan snakke om det som henger der. For små barn kan forsikringer av typen «jeg er ikke redd, mamma eller pappa kan ikke få sykdommen; nå arbeider alle for å stoppe at andre får sykdommen» kan være nødvendige om de har fått dette med seg. Større barn trenger at du forklarer din egen trygghet.

Sjekk om barna har spørsmål, og svar ærlig på disse. Vet du ikke svar, så si det, eller si at du skal undersøke. Barn bygger opp sin erfaring gjennom spørsmål og spør ofte om samme ting flere ganger for å få bedre grep om informasjonen.

4 Våre beste voksenforklaringer

Hvis det er sterke følelser i sving, får ikke barna lagret forklaringen skikkelig i hukommelsen. De må få den flere ganger. De blir forvirret dersom det er store variasjoner fra gang til gang. Forklaringene må ikke bli verre etter hvert. Derfor må det verste være med i den første samtalen. «Det er en farlig sykdom som vi kan dø av og derfor får ikke de syke være sammen med andre enn de som har utstyr på seg som beskytter dem mot sykdommen. Da vil ikke sykdommen kunne spre seg til andre». Barn vil ha, og de fortjener, vår beste voksenversjon. Fortell dem at det er svært vanskelig å få sykdommen i vårt land og at det bare er en person i Norge som har sykdommen, en som har vært i Afrika for å hjelpe (om det kommer flere, bruk riktig antall).

5 Åpne for å forstå – lukke for å få fred

Den vanskelige samtalen har som mål at barnet skal forstå og bli roet av å snakke om det. Da må vi forsikre oss om at de virkelig blir det. Når vi med vår samtale åpner opp for å snakke om det verste, må vi forklare barnet at vi gjør det for at de skal få kontroll over de plagsomme tankene. Det er ikke et mål å fremkalle sterke følelser, det er et mål å dempe de som allerede er der.

6 Hold deg til fakta

Ebola er en sjelden sykdom som vi har vist om i mange år. Den har bare vært i Afrika og de som er smittet har kommet fra Afrika. Det er fordi den har kommet til andre land fra Afrika at det snakkes og skrives så mye om sykdommen. Forskere tror den har smittet fra flaggermus til mennesker, men de vet ikke sikkert. Forklar at det er forskjell på land i Afrika og Norge – helsevesen er mye bedre og vi har bedre måter å sikre at sykdommen ikke sprer seg.

7 Hva kan de selv gjøre?

Det er jo ikke noe de selv kan gjøre, siden de ikke kommer i kontakt med noen med ebola. Likevel kan anledningen brukes til å fortelle at det er viktig at de vasker hendene sine når de har vært på toalettet, eller at om de er forkjølet så kan de hoste inn mot albuen, fordi sykdommer som ikke er farlige, slik som influensa og forkjølelse, også kan smitte via kroppsvæsker.

Voksne kan også bruke situasjonen til å lære barn om kroppen, fortelle hva som skjer når vi blir syke og hvordan kroppens ulike deler samspiller for at vi skal leve. Barn som spør om døden må få enkle forklaringer på hva som skjer i kroppen når vi dør; at alle livsfunksjoner stopper, at en ikke kan kjenne smerte lengre og at de døde ikke kan komme tilbake.

Bidrag fra ungdom

På Nøtterøy videregående skole har elever holdt foredrag om ebola-epidemien. Vi ba en av dem, Juni Hjermann, sammenfatte en side som vi kunne bruke til å informere barn mellom åtte og ti år. Som et eksempel på at opplyste unge kan gi barn viktige og realistiske knagger for å redusere frykt og forvirring. Takk til Juni.

Ebola

Det har i det siste vært mye på nyhetene om en sykdom som det er mye av i Afrika nå for tiden. Denne sykdommen ble kalt Ebola etter en elv som renner igjennom Den demokratiske republikken Kongo (før kalt Zaire), hvor den først ble oppdaget i 1976. Det første utbruddet ble oppdaget av Dr. Ngoy Mushola som jobbet i Zaire. Han behandlet de 602 tilfellene av denne sykdommen som brøt ut det året. Litt over halvparten av disse syke menneskene mistet dessverre livet.

Utbruddet av sykdommen er registrert å ha startet da en mann tok seg inn på sykehuset med symptomer som lignet på en annen sykdom som heter malaria. Han het Mabalo Lokela. Hans sykepleier ga ham litt medisin og sendte han hjem, hvor han dessverre døde, og hvor kroppen hans ble gjort klar for begravelsen på en tradisjonell Afrikansk måte. Alt hans blod og menneskelig avfall ble fjernet med bare hender fra kroppen hans. Snart ble de som behandlet kroppen hans syke med det samme viruset. I mellomtiden på sykehuset, på grunn av dårlig renhet ble nålen som ble brukt til å gi Mabalo hans medisin brukt på nytt, og dermed starter et utbrudd på sykehuset. Det antas at Mabalo Lokela ble smittet av Ebola-viruset fra direkte kontakt med et infisert dyr.

Viruset kan overføres på mange måter. Den vanligste metoden for overføring er fra direkte kontakt med en person som er smittet Ebola viruset, for eksempel ved å ha være i nærheten av blod eller kroppsvæske (spytt, svette osv.) fra en smittet person. Andre blir utsatt for viruset ved å bli stukket med en nål som fortsatt har viruset på seg etter å ha blitt brukt på en syk person. Det er ofte veldig risikabelt å få sykdommen for helsepersonell i Afrika på grunn av mangel av masker, hansker og operasjonsfrakker på sykehusene hvor de syke behandles.

Forskere har enda ikke funnet ut av hvorfor noen blir syke og dør fortere enn andre, men de mener det må ha noe med at immunforsvaret er svakere hos noen enn andre.

Det er dessverre ikke mye man kan gjøre for mennesker med Ebola, men mange får støttende terapi, og masse å drikke, for å ikke bli dehydrert/uttørket. Det har også kommet noen nye eksperimentelle medisiner som har fungert i flere tilfeller.

Nå den siste tiden har det vært et stort utbrudd i noen land i Vest-Afrika, spesielt Sierra Leone, Liberia og Guinea, og veldig mange av de menneskene som får sykdommen dør. Det er også noen andre personer som ikke er fra Afrika som har fått sykdommen, f.eks. en mann fra USA, en sykepleier og hennes mann fra Spania, og en kvinne fra Norge som var i Afrika sammen med «Leger uten grenser». Hun er den første norske til å få sykdommen, og hun ligger nå i behandling på Ullevål sykehus i Oslo.

Nå sier eksperter at viruset kan spre seg til Europa også, men heldigvis nevnte de ikke at Norge kommer til å bli utsatt. Selv om mange er redde for at viruset vil spre seg til Oslo på grunn av den syke kvinnen, sier legene at det nesten er umulig fordi de har svært alvorlige rutiner og er meget godt forberedt, så det er ikke noe vi trenger å bekymre oss for.