Kan det skje med oss?

Drapene i Kristiansand er noe de fleste barn i skolealder har fått med seg, gjennom nyheter eller via sosiale medier.

Det er skremmende for dem å lese eller se, og kan fylle dem med fantasier. Kan dette skje oss? Kan jeg plutselig bli drept? Eller mamma eller pappa? At den etterlyste er barnets far, kan gjøre dem ekstra redde: Kan min pappa gjøre det samme? De kan fylles med tanker som gjør dem urolige og for noen så blir tankene så skremmende at de tar søvnen deres. Jo nærmere de bor drapsstedet, desto større innvirkning. Men det er ikke bare barna i nærmiljøet som blir oppskaket, barn i alle kanter av Norge kan bli skremt av dette.

Hvordan skal norske foreldre møte dette? Vi har tidligere skrevet veiledere for foreldre som er til hjelp i å møte barn etter hendelser som får stor oppmerksomhet i media. Her summeres det noen råd:

• Sjansene er stor for at de har fått med seg det som har skjedd. Sjekk ut med dem. Møt dem med sann informasjon som politiet har formidlet. Vær åpen og direkte i det du sier. Om de er opptatt av det som har skjedd, oppdater når du vet mere.
• Anerkjenn deres opplevelse. Om de synes det er forferdelig, så bekreft at dere som voksne synes det samme. Si at dere er sjokkerte, men ikke redde for at det vil skje med noen dere kjenner og at de ikke behøver å være redde.
• Gi forsikringer om at de er trygge. Dere er der og om de har spørsmål eller noe som uroer dem så kan de komme og være nær dere.
• Forklar at det er svært sjelden at slikt skjer i Norge. Om de ikke skjønner så godt hva sjelden betyr så kan du forklare litt: Det bor 1 million barn under 18 år i Norge. Det skjer mindre enn et drap per år. Da er sjansene ørsmå for at sånt kan skje (1/1000000 = 0.000001). Det er som om fødselsdagen deres skulle komme bare hvert ‘millionte’ år.
• Gi dem gode forklaringer. Hvordan kan noen gjøre noe sånt, å drepe et barn og moren. Det er vanskelig å forklare. Vi har valgt å forklare at nesten alle har bremser eller en ‘ryddemaskin’ som stopper feiltanker og som gjør at selv om vi kan bli sinte, så gjør vi aldri noe sånt. Men, hos noen så kan bremsene svikte eller ryddemaskinen virker ikke som hos oss andre. Noen få har tankesykdommer som gjør at bremsene ikke settes på. Husk å forklare at alle kan bli sinte, til og med så sinte at vi sier til noen at vi skulle ønske de var døde. Det har ingenting med sykdom å gjøre, fordi vi mener det egentlig ikke, og ryddemaskinen og bremsene gjør at vi raskt får fjernet tankene.
• Hør med dem om det som skjedde snakkes om blant venner eller på skolen. Om det er tatt opp i klassen, så ta kontakt med lærer å få vite hva som er sagt.
• Gi de råd om ikke å lese så mye på nettet fordi det gjør dem urolig. Om de gjør det, hør hva de tenker.
• Har de selv opplevd vold eller traumer kan de trenge ekstra tid med voksne. Det samme om du har et engstelig barn.

Tidligere veiledere kan finnes ved å scrolle ned til ‘Innholdssøk’ på forsiden til Klinikk for krisepsykologi og der skrive inn søkeordet ‘veiledere’.