Barn og krig – der ute og her hjemme

Det handler om: TRAUMENE, TAPENE, SORGEN

En bosnisk gutt fra Sarajevo lærte meg en gang for alle om traumenes påminningskraft. Det verste for ham på skolen, her hjemme hos oss, var da læreren banket i kateteret med baksiden av en blyant med det for øye å få ro i klassen. Den bosniske gutten fikk gå på toa. Han måtte roe seg fra kraftige sjokkopplevelser. Han så læreren, som han for øvrig sa var veldig snill. Han så det var en blyant som ble banket, han visste han var på Nygård Skole i Bergen, et land hvor det den gang ikke hadde vært krig på over 70 år. Alt dette kunne han bekrefte. Likevel var han mentalt ubeskyttet mot gjenopplevelsen av lyden fra skuddsalvene ved vannhentingskøen i Sarajevo hvor en sniper, snikskytter, skjøt barn så blodet sprutet og alle løp, han kom seg også unna, men så seg tilbake og skytingen pågikk. Når han forteller dette er det gått tre år siden selve hendelsen. På spørsmål kan han fortelle at det tar nesten en time før hjertebank går over og han kan konsentrere seg igjen. Er det veldig ekkelt? «Ikke så veldig, han gjør det bare et par ganger om dagen».

Etter hvert har vi opparbeidet sterke kunnskaps-baser på traumer i norsk behandlingsmiljø, og etter en særlig nasjonal forsterkning faglig etter massedrapene på Utøya. Norsk Psykologforening har vært våken i timen, og Senter for Krisepsykologi i Bergen, med professor Atle Dyregrov i fronten har vært en sentral instans hele veien.

Det er fristende å minne om helseminister Ansgar Gabrielsen uttalelse da han, for mange år siden, åpnet NKVTS, nasjonalt kunnskapssenter på feltet, at fortsatt kunne man falle mellom to stoler i helsevesenet, men å si at vi ikke kunne gi helsehjelp til traumatiserte barn, det måtte sammenlignes med å falle om i en møbelbutikk! På internasjonalt nivå medvirket Senteret og UNICEF NORGE til å opprette traumekontorer i utsatte land hvor de hadde nasjonale avtaler. CEDC – Children in Extreme Difficult Circumstances. De fungerer fortsatt og hadde i sin tid, igjen med norsk oppfølging, en stor betydning etter katastrofen i Rwanda.

I våre møter med hjelpeinstanser i utsatte land kartla og intervjuet vi alltid barn, også de som kom til oss som flyktninger, selvsagt, og flest steder hadde nærmest alle, særlig husker vi de fra Sarajevo, mistet nære omsorgspersoner eller slektninger som de kunne navngi. De levde med ubearbeidet sorg, og særlig husker vi at et stort flertall av barna svarte nei på spørsmålet om de trodde på en god framtid. Ofte  utdypet de svaret, når vi spurte om de trodde de kom til å leve til de ble voksne! De hadde det vi kalte en skadet framtidsberedskap. Flere var i stand til å formulere at det svekket skoleinnsats og andre viktige motivasjoner for å bygge et meningsfylt liv.

Dette, og mange andre erfaringer fra direkte møter både med barna og i veiledningen av deres foreldre på våre 3-dagers samlinger, ga oss innsikt i et forsømt felt. Vi kan kalle det den kognitive støtten til barn etter krig og katastrofer. Om å begripe det forferdelige som hadde hendt. Ofte fikk de høre at det bare var meningsløst.  Vi har beskrevet det som et ras, et skred, som er blitt utløst i barnas forstand; noe som også handler om tro og tillit til voksenverden. Når politiet som skulle beskytte dem, arresterer en far som aldri kommer hjem, når militæret, ikke alltid fienden, som skulle beskytte dem kaster granater og bomber deres by, og om totalt hjelpeløse foreldre i en traktortilhenger, stuet sammen med 12 andre på vei mot en grense de tror kan redde dem, kulde og snø og overnatting i skogen med bål. Da er det ikke så vanskelig å forstå at en ungdom i Norge 10 år etter sier at «min tiltro til voksne, til politi, til militære, fikk rett og slett et grunnskudd og den eneste veien som var trygg nok gikk rett til helvete». I denne sammenheng kan vi nevne at vi har erfart i land hvor krig og krise, Mosambik i sin tid som eksempel, var barnas forstand virkelig støttet, i alle fall dem fra 10 år og oppover, av en systematisk opplysning om årsaker, inkludert politisk innsikt. De hadde noen begripelige knagger til å henge fra seg unødig frykt. Og de hadde lært seg slagordet «luta continua» – kampen fortsetter. De slapp å si som den bosniske 10-åringen: «Jeg hadde bare ett valg, og det var å slutte å tenke. Innimellom tenkte jeg at det var hodet mitt som var ødelagt».

Nå når krig og krigsfare som handler om en livsfarlig mann som heter Putin i et farlig land som grenser til Norge, har vi også et ansvar for å snakke med, forklare som best vi kan, den frykt som nå preger alle nyhetssendinger og lander hos barna som «krigsfare i Europa» og de mest våkne merker seg at vår egen forsvarsminister har utsatt en reise og den mest bekymrede av alle heter Jens Stoltenberg fordi han leder Nato som er i konflikt med Putin.

Vi har ikke forstått godt nok hvordan en situasjon på randen eller  hvordan det er å leve med en frykt for at ens eget hus skal falle over dem og drepe alle, at man må løpe ut, hvordan dette lander i barnas sinn og forstands-verden.

En ungdom som vi traff i Basra i Irak kunne fortelle et han hadde tenkt på engelsk «my home is my castle», mitt hjem er min borg der jeg kan søke beskyttelse, men under bombingen skjønte han «my home is my horror» for nabohuset ble truffet, og de hadde klart å få ut fra ruinene, en mor, men hun var død. Da hadde han ålet seg inn, fordi han var tynn som en ål, fordi han visste at de hadde en baby. Han forteller oss at han hentet babyen ut. Det var en gutt og han var også død. Han hadde gått og åpnet den døde morens armer og lagt dem omkring babyen. Og til oss sa han: «En baby skal være i mammas armer». Vi glemmer det aldri. «Han gjenopprettet verdensordenen», sa den svenske barnepsykologen  Lisbet Palme da da hun hørte denne historien.