Gaza trenger handling

Lidelsene i Gaza er ikke til å holde ut. Menneskene som lever der, kan ikke lenger holde ut. De sulter i hjel. De drepes i matkø. De bombes sønder og sammen. De frarøves helsehjelp og nødhjelp. De sviktes av verdenssamfunnet. De fratas sine liv, sine barn, sine kropper og sin helse.

De holder ikke ut.

Det er snart ikke mer tid igjen. Snart ikke mer håp. Ikke mer liv. Bare nød, elendighet, mørke og død.

De holder ikke ut.

Og det vet vi. Vi vet, fordi menneskene i Gaza har fortalt oss det lenge. De har rapportert via sosiale medier, modige journalister og utrettelige formidlere som har brakt historiene ut og forbi Gazas grenser. Helsepersonell og hjelpearbeidere har beskrevet ødeleggelsene, traumene, den umulige og umenneskelige situasjonen sivilbefolkningen er satt i. Utallige bilder, videoer og vitnesbyrd har gjort verden kjent med brutaliteten som har regnet over Gaza i snart to år nå. Vi vet.

Det er åpenbart at Hamas’ angrep mot Israel den 7. oktober 2023 må fordømmes og at Israels rett til å forsvare seg må anerkjennes. Men ingenting kan legitimere eller rettferdiggjøre det humanitære sammenbruddet Gaza har blitt påført de siste to årene.

Krigsforbrytelsene og det som meget mulig er et folkemord, utspiller seg foran våre vidåpne øyne i sanntid. Vi vet hva som skjer. Vi vet det skjer nå. Vi vet at de ikke holder ut. Likevel makter ikke verdens ledere å bringe lidelsene i Gaza til en slutt. De velger å la være.

Ved Klinikk for krisepsykologi har vi siden angrepet mot Israel den 7. oktober 2023, sett med gru på hvilken menneskelig kollaps krigen i Gaza representerer. Da vi i et innlegg få uker etter krigen startet ba om umiddelbar våpenhvile, var allerede fire tusen barn drept (Djup, 2023).

Nå er antallet døde barn 18 000. Men det totale antallet døde, døende, traumatiserte, syke og skadde er ikke mulig å tallfeste — og langt mindre mulig å fatte.

Verdenssamfunnet kan ikke godta at flere sivile liv går tapt eller at lidelsene får fortsette. Krigen i Gaza er i ferd med å bli et sort hull som sluker respekten for liv, menneskeverd og all menneskelig anstendighet.

Etter nesten fire tiårs klinisk virksomhet ved Klinikk for krisepsykologi, har vi møtt svært mange barn og voksne som har båret konsekvensene krig fører med seg. Traumene og tapene deres lar seg ikke beskrive med ord. Skadene har vært synlige på kroppene deres eller skjult for omverden i hvert eneste rom inni dem.

Livet ble aldri det samme igjen, og mange må leve med mareritt, søvnvansker, flashbacks og svekket psykisk og fysisk helse resten av livet.

Felles for dem alle, er at krigen aldri var deres valg. Verden valgte krig og konflikt på deres vegne. Mot deres vilje. Deres eneste håp mens krigen herjet med livene deres og alt de holdt kjær, var at verden ville velge noe annet for dem. At verden ville velge fred. Frihet. Menneskerettigheter.

For menneskene som er rammet av krigen i Gaza, svinner det håpet snart hen.

Verden må velge noe annet enn fortsatt krig og fortsatt lidelse. Våre myndigheter må handle. De må kreve umiddelbar og varig våpenhvile, samt sikre at humanitær hjelp faktisk når frem til befolkningen i Gaza. De må øke presset på Israel gjennom målrettede diplomatiske og økonomiske virkemidler. Ikke minst må de stanse all direkte og indirekte militær støtte til partene som begår overgrep, og instruere Oljefondet om å trekke investeringer fra selskaper som bidrar til krigsforbrytelser og undergraver folkeretten.

Våre myndigheter må handle. De kan handle. Vi må kreve det av dem.

Lidelsene må ta slutt. Før det er for sent.