Når normalvariasjonen ikke varierer

I møte med dagens idealer er det lett å få følelsen av at det å være menneske ikke lenger er godt nok.

I vår kultur virker det å være en gradvis innsnevring av hva som regnes som normalt. Det gjelder ikke bare utseende og kropp, men også alt fra følelser, evner, søvnbehov, og til større ting som identitet. Alt skal måles, sammenlignes og justeres. Og faller du utenfor, ja, da er det noe galt. Kanskje med kroppen din. Kanskje med evnene dine. Kanskje med selve deg.

Resultatet er en kultur der vanlige variasjoner i større og større grad blir gjort til sykdommer. Det vi før beskrev som et sensitivt barn blir nå angst. En urolig elev som ikke passer inn i skolesystemet gir mistanke om ADHD. En ungdom som ikke kjenner seg hjemme i smale kjønnsroller får en dysforidiagnose. Å sette merkelapper og ord for å beskrive hvordan man har det er ikke nødvendigvis et problem, men mange som brukes i dag legger problemet i individet. Det er ikke samfunnet som har urealistiske forventninger til barnet, det er barnet som har ADHD. Og barnet som da skal behandles.

Forskningen gir oss grunn til ettertanke. Perfeksjonisme blant unge har økt jevnt siden 1980-tallet¹, og er sterkt knyttet til psykisk uhelse som depresjon, angst og spiseforstyrrelser². Samtidig har kjønnsdysfori skutt i været, i England fra under 50 til over 5 000 på ti år³. Cass Review peker på kroppsmisnøye, sosiale medier og psykisk sårbarhet som medvirkende faktorer⁴. Kanskje handler dette om at vi avdekker mørketall – med større aksept så er det ofte flere som får diagnoser. Diagnoser kan gi støtte, mening og tilhørighet. De kan være nødvendige og riktige. Men når hele samfunnet formes rundt ideen om optimalisering, av prestasjon, følelser, kropp og identitet, kan diagnoser også bli en måte å forklare helt vanlige reaksjoner på et unormalt press, og være med på å plassere problemet i enkeltmennesket, og gi individer ansvaret for et samfunnsproblem.

Vi er kanskje ikke vitne til en dramatisk økning i antall «avvikere», men til en kultur som i økende grad tolker menneskelig variasjon som sykdom, og skal katogerisere alt som skiller seg fra «idealet». I stedet for å skape rom for kompleksitet innenfor det som er normalt, søker vi forklaringer og kategorier for å håndtere vår egen og andres «unormalitet». Ikke nødvendigvis fordi individene er syke, men fordi samfunnet ikke rommer dem slik de er.

I min praksis møter jeg mennesker med ulikt strev og ulikt uttrykk. Det som går igjen, er skammen over å være feilbarlig. Å føle feil. Tenke feil. Være feil. Gjøre feil. Mange ber meg hjelpe dem å bli «mer riktige». Ofte innebærer det et ønske om å få en diagnostisk merkelapp som kan forklare det de kjenner på, eller hjelp til å skulle «optimalisere» følelseslivet og relasjonene sine. Men ofte handler det de kommer med ikke om sykdom – det handler om at de er menneske i en kultur eller familie eller på en jobb som gjør det vanskelig å være menneskelig – feilbarlig, tidvis suboptimal, kompleks, og selvmotsigende.

Vi trenger en ny forståelse av normalitet, en som rommer variasjon, tvetydighet og ufullkommenhet. For når «normalt» blir synonymt med perfekt, effektiv og velfungerende til enhver tid, blir alt annet et problem. Og da er det ikke rart at stadig flere føler seg feil.

For å motvirke denne utviklingen kunne man gjort tiltak på flere nivåer. Vi må bygge systemer som ikke belønner kategorisering fremfor forståelse og kontakt, og vi trenger en gjennomgående skole- og helsepolitikk som bygger på innsikt i normalvariasjon. Politisk kunne det bidratt med regulering av sosiale medier, se om det går an å redusere hva barn og unge blir utsatt for av perfeksjonspress på disse plattformene. Vi kan gjøre tilrettelegging i skole mindre avhengig av diagnoser, samt legge opp undervisningen slik at den rommer større funksjonsvariasjon – og gi lærerne mer spillerom til å gjøre tilpasninger på eget initiativ. For fagpersoner handler det om å møte menneskers strev uten alltid å ha fokus på å lete etter riktig merkelapp for å beskrive dem, og støtte dem i å stå i usikkerhet og uvisshet. Det betyr å stille spørsmål ved egne idealer om hva som er «god nok» funksjon, og hvordan vi definerer «bedring» i behandling. Vi kan ha fokus på å støtte prosesser som fremmer selvaksept og tilhørighet som ikke er avhengig av å være perfekt. Som privatpersoner kan vi begynne i det små – gi rom for feilbarlighet i oss selv og andre uten at det alltid er noe som man må «jobbe med», og vise at man kan ha verdi selv når man ikke passer inn eller presterer. Vi kan prøve å motstå fristelsen til å sette ting i kategorier, og ha fokus på at måten vi forstår og definerer oss selv og verden på ikke er statisk – det kan endre seg over tid og i ulike situasjoner. 

Kanskje er det ikke alltid er individene som er for mye, for lite, eller for «unormale», men samfunnet som er for trangt. Om vi vil lage mer plass må vi alle bidra. Det er i mangfoldet at gruppen er sterkest, og om vi har fokus på å gjøre alle like svekker vi oss selv som samfunn og som art. 

Kilder:

1. Curran & Hill (2017), Psychological Bulletin: Økning i perfeksjonisme 1989–2016.
2. Limburg et al. (2016), Journal of Clinical Psychology: Perfeksjonisme og psykisk uhelse.
3. NHS GIDS data, via The Cass Review, 2022.
4. The Cass Review (2024): Sosiale medier og psykisk helse som faktorer i økt kjønnsdysfori.