En samtale med en 17 år gammel flyktning på mottak i Norge

Den 17 år gamle enslige mindreårige gutten på flukt er livredd. Han har krøpet under dynen og trukket den over hodet når psykologen og tolken kommer for å snakke med ham om den skrekkens barndom han flyktet fra i Mosul.

Vi kan se at han skjelver under dyna, han roper og tolken oversetter: «Jeg vil ikke snakke, jeg kan ikke snakke, jeg blir bare enda dårligere av å snakke. Bare jeg tenker på det å snakke får jeg hjertebank og får panikk. Jeg får ikke sove om nettene. Jeg kan ikke gå ut om dagen. Jeg er som i et fengsel. Jeg må få tankene vekk før jeg kan snakke. Hjernen min er ødelagt! Gå! Gå!»

Psykologen setter seg på sengekanten og sier: «Jeg skal gå snart nå. Jeg må si deg noe viktig før jeg går. Dra ned dyna litt, så jeg får se deg i øynene.»

«Det var bra du gjorde det. Tusen takk!»

Slik forløp resten av samtalen (utskrift):    

-Hør godt etter nå. Du trenger ikke snakke når du ikke kan og ikke vil. Ingen skal tvinge deg til det. Hjernen din er ikke ødelagt. Det er apoteket i hjernen din som ble bombet.

-Heh – har jeg et apotek i hjernen?

-Ja, visste du ikke det?

-Det er det ingen som har fortalt meg.

-Da skal jeg fortelle deg! Apoteket ditt lager ferdig sovemedisin til hver natt, så når kvelden kommer og lysene slukkes, sender det sovemedisin til soverommet i hjernen din, og vips var du i drømmeland. Nå er det blitt kaos i apoteket ditt på grunn av all skrekken som er i minnene dine. Da er det akkurat som deler av apoteket blir stengt. Derfor har doktoren din gitt deg sovemedisin fra sitt apotek, men nå hjelper ikke den heller.

-Nei, det gjør den i alle fall ikke!

-Det er flere medisiner i hjerneapoteket ditt som er blitt borte. For eksempel har du en medisin som heter serotonin. Si det ordet!

-Serotonin! – hva gjør den!?

-Den gjør hjernen din glad og opplagt. Dypt nede i hjernen har du til og med en pumpe som sender denne medisinen opp til apoteket ditt slik at den kan flyte ut til alle sentralene i hjernen. Hele hjernen din liker denne medisinen. Du blir lettet. Alle de vonde minnene, redselen din og de forferdelige tankene, har satt for stor fart på Serotoninen din. Den går for fort gjennom hjernen. Det er akkurat som om noen står der inne og drar i snora og skyller den ut. Da blir hjernen trist og uopplagt fordi den får beholde for lite av medisinen. Det kan vi gjøre noe med. Men det er flere av de gode medisinene som er stengt inne på apoteket ditt. De heter for eksempel prolactin, cytoxcin og dopamin. Når du orker en dag, skal vi gå på nettet, du og jeg og tolken, og vi skal lese om dem.

-Er det ingen ting i dette apoteket mitt, som du kaller, det som gjør noe, er hele apoteket stengt?

-Det var et intelligent spørsmål. Det er det jeg sier, hjernen din er ikke ødelagt. Den er raskere enn mine tanker.  Hør nå: apoteket har nesten stengt den avdelingen som hjelper søvnen, lager glede, gjør deg opplagt, hjelper deg til å konsentrere deg på skolen.

-Konsentrere meg ja, jeg har sluttet å lese for jeg husker ingen ting! Etter noen få linjer, kan jeg ikke følge med hva som står der lengre. Er du sikker på at hjernen min ikke er ødelagt?

-Ja, det er jeg helt sikker på, men det er stor uro i hjernen din fordi den avdelingen i apoteket som leverer adrenalin og andre uroskapende medisiner, den delen jobber på spreng. Apoteket ditt får beskjed av tankene og de skrekkelige minnene dine om å sende krigsmedisiner så du kan være forberedt på kamp og flukt. Sånn som du var den gangen. Det er bare det at sånn er det ikke lengre. Du er ikke i krig nå. Du er i et trygt mottak, i et fredelig land der det ikke har vært bombet og kriget siden bestefaren din ble født for snart 70 år siden!

-Bestefaren min er 67 år.

-Der kan du se, da ble han født det året krigen sluttet i Norge!

-Men tankene mine er i krigen. Er det tankene mine som ødelegger for apoteket mitt?

-Sa du at det var noe i veien med hjernen din? Jeg skal ringe til UDI og si at de må stenge grensene så du ikke tar med deg den gode hjernen din og forlater landet. Vi trenger deg her i Norge! Jeg kommer igjen i morgen.

-Haha, du er morsom!