Av: Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist ved Klinikk for krisepsykologi
Det kan få store konsekvenser å feilvurdere meldeplikten til barnevernet.
Høsten 2022 beklaget barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) til foreldre som er blitt meldt til barnevernet av skoler uten at vilkårene for meldeplikt har vært oppfylt. Beklagelsen fra statsråden er etter mitt syn en anerkjennelse av hvilken belastning urettmessige meldinger til barnevernet utgjør for familiene som utsettes for dem. I tillegg førte den til en nødvendig bevisstgjøring av hvor grensene mellom taushetsplikt og meldeplikt går. Men selv om loven er klar, er praksis ofte heftet med usikkerhet, forutinntatthet og misforståelser.
Lovpålagt taushetsplikt
Vi som jobber i barnehager, skoler og helsetjenester har en lovpålagt taushetsplikt. Det er svært viktig at den overholdes. Menneskene vi møter gjennom vårt arbeid må kunne stole på at vi forvalter ansvaret og tilliten vi har fått på en måte som respekterer deres verdighet, personvern og integritet. De skal kunne spørre oss om råd, vise sine sårbarheter og være ærlige og åpne med oss, uten å frykte at personlige opplysninger kommer på avveie eller brukes mot dem.
Samtidig er den ikke absolutt. Det finnes flere unntaksbestemmelser i loven. Eksempelvis skal taushetsplikten settes til side dersom det fremstår sikkert eller mest sannsynlig at alvorlige straffbare handlinger vil finne sted (avvergingsplikt), eller dersom man har grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utsatt for mishandling, alvorlige mangler i den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt. I slike sammenhenger trer meldeplikten inn, og taushetsplikten skal settes til side. Gjøres ikke det, kan følgene bli alvorlige.
To grøfter å gå i
Jeg har arbeidet som sakkyndig i såkalte tapt barndom-saker der voksne har tatt ut søksmål på grunn av svikt i det offentlige hjelpeapparatet. Det som går igjen i disse sakene er en barndom preget av massiv svikt, både fra foreldrene og fra hjelpeapparatet. Først opplevde de vold, overgrep, psykisk terror, neglekt, alvorlig rus og kriminalitet, eller betydelige mangler i den daglige omsorgen. Deretter opplevde de at ingen hjalp dem. Meldinger til barnevernet ble ikke fulgt opp, tiltak uteble eller hjalp ikke, ulike aktører meldte ikke ifra til barnevernet selv om de helt klart hadde grunn til å tro at barnet led alvorlig overlast i hjemmet.
Når jeg treffer dem som voksne, er konsekvensene av svikten avsatt som skader i deres liv. Historiene deres er en viktig påminnelse om betydningen av å overholde den lovpålagte meldeplikten når vilkårene i loven er oppfylt.
Men like viktig som å beskytte barn mot skadepåføring i eget hjem, er det å beskytte dem mot skadepåføring fra systemene rundt. Jeg har nemlig også sett, blant annet som sakkyndig i barnevernssaker, hvilke konsekvenser det kan få når meldinger som ikke burde ha blitt sendt, likevel ble sendt. Der vilkårene i loven ikke er oppfylt, og der avsender slett ikke har grunn til å tro at barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Der avsender har meldt på bakgrunn av en magefølelse, vage bekymringer, tanken om at «de kan trenge litt hjelp» eller ren rutine. Ofte er det godt ment og et håp om at meldingen kan føre til hjelp og ressurstilførsel. Andre ganger er det en følge av konfliktfylt samarbeid, fastlåste situasjoner og ansvarsfraskrivelse. Slike urettmessige meldinger utgjør et rettssikkerhetsproblem. De kan få svært negative følger for barn og familier.
Konsekvenser ved å melde feil
Når en melding uriktig sendes til barnevernet, kan det skje at saken stopper opp i andre deler av hjelpeapparatet. Andre aktører, som kanskje er bedre posisjonert til å hjelpe, blir stående på sidelinjen i påvente av at barnevernet skal vurdere meldingen, og eventuelt også undersøke og konkludere. Dette kan ta lang tid og hindre at andre tiltak kommer i gang. Når saken stopper opp og hjelpen uteblir, belaster dette barn og foreldre, som ofte allerede har stått i langvarige kamper for å få hjelp.
En urettmessig melding kan også få saken over i et annet spor som barnet ikke er tjent med. I stedet for å se etter ressurser og muligheter i og rundt barnet, øker problemfokuset. I stedet for å iverksette virksomme tiltak, begynner man å utrede hjemmeforhold og foreldrenes omsorgsevne. Men i saker der meldeplikten ikke er oppfylt, burde ikke familiene gjøres til gjenstand for inngripende undersøkelser. Dette utredningssporet kan bære galt av sted, stresse foreldrene og skape utrygghet for familien. Barn kan også bli redde for hva barnevernets involvering kan føre til.
Videre vil ikke barnets situasjon avhjelpes av at hjemmeforholdene undersøkes dersom vanskene er knyttet til situasjonen i barnehage eller skole, mobbing, eller manglende tilrettelegging i hverdagen.
En byrde for barnevernet
Meldinger som ikke burde ha blitt sendt kan oppleves som et krenkende tillitsbrudd og skape eller forsterke konflikter. Det skal sies at noen foreldre opplever at barnevernet tidlig forstår at saken aldri burde ha havnet på deres bord, og på den måten blir de en positiv allianse for foreldrene som da får bekreftet at det ikke er hos dem svikten eller ansvaret ligger.
Andre kan imidlertid ha vonde erfaringer med barnevernet, der de blir misforstått, mistrodd og satt i en situasjon der de ikke våger annet enn å godta de mange møter, undersøkelser og tiltak de blir pålagt å følge opp. I ytterste konsekvens starter en langvarig prosess som gjør en vanskelig situasjon mye verre.
Barnevernet er heller ikke ment å være en container for alle krevende saker. Årlig sendes tusenvis av meldinger som aldri burde ha vært sendt. Noen henlegges direkte, andre først etter gjennomført undersøkelse. Dette er ressurskrevende for barnevernet og stjeler tid og fokus fra de familiene som trenger og ønsker hjelp. Det er heller ikke holdepunkter for at det å melde mange sakerfaktisk bidrar til å finne de barna som lever i reell risiko og nød. Det er derfor et mål å melde riktig, ikke mye.
Samtykke og frivillighet
Hjelp bør i utgangspunktet være frivillig. Ansatte bør gå i dialog med foreldre og sammen finne trygge og ønskede løsninger på barnets vansker. Ofte er det andre enn barnevernet som bør kobles inn, som helsesykepleier, spesialpedagog, involvering av Statped, PPT eller helsetjeneste. I saker der meldeplikten ikke er utløst skal ikke barnevernet involveres uten samtykke fra foreldrene. Det kan likevel være klokt å drøfte hvilke muligheter barnevernet har til å gi hjelp. En felles beslutning om å søke barnevernet om hjelp, medfører ikke inngripende undesøkelser og gir et bedre utgangspunkt for både familien og barnevernet. Når foreldre samtykker til slik hjelp, øker mulighetene for et konstruktivt samarbeid som kan komme barn, familie, barnehage eller skole til gode.
Men barnevernet er ikke alltid svaret. Ofte vil svaret ligge hos deg. Den beste hjelpen gis som vi vet der barn lever sine liv.
Innlegget ble først publisert i medlemsbladet Rusfri oppvekst nr 17/2024 og kan leses her: Rusfri-Oppvekst_mai-2024_SOME-1.pdf (rusfrioppvekst.no)
For medlemskap og mer informasjon, se hjemmesiden deres her: Rusfri Oppvekst | Rusfri Oppvekst arbeider for å bedre oppvekstsvilkår for barn og unge. Vi jobber for trygge, bevisste og empatiske voksne i samfunnet.
