Av psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen, Klinikk for krisepsykologi

Hvordan kan foreldre og lærere snakke med barn om masseskytingen i Sverige?

Vi har tidligere skrevet noen råd til voksne om hvordan man kan snakke med barn om skoleskytinger. Disse rådene er gyldige etter masseskytingen i Ørebro, Sverige og vi har derfor tilpasset tidligere veiledere til den nye tragedien.

Etter skoleskytingen i Sverige kommer sterke bilder og historier frem til barn gjennom førstesidene av avisene, gjennom TV, radio og internett. De treffer unge sinn og kan gi sterke inntrykk. Som voksne er vi sjokkert over hva som har skjedd, og våre reaksjoner og samtaler fanges også opp av barna. Som voksne har vi i løpet av livet samlet kunnskap og erfaring som kan hjelpe oss til å forstå og fortolke slike hendelser. Barn har imidlertid manglende forståelse for geografiske avstander og hvilen risiko som finnes i vårt land, noe som gjør at våre barns opplevelse av sikkerhet kan trues. At dette har skjedd i Sverige gjør at det kjennes mer truende ut enn når slike skytinger skjer lengre borte. Barn har også begrenset erfaring og evne til å forstå kompleks informasjon, og er derfor mer utsatt for misforståelser og frykt.

Våre observasjoner og erfaringer fra både forskning og klinisk praksis tilsier at vi må snakke med barna om verdensbegivenhetene. Hovedformålet med å snakke med barna om slike hendelser er å redusere frykt og bekymringer i hverdagen. De trenger og fortjener beroligende informasjon fra omsorgsfulle voksne, og bør ikke være alene med sine tanker og frykt eller på egen hånd måtte takle sterke inntrykk og ubegrunnet frykt.

Rådene som presenteres nedenfor informerer voksne om hvordan de kan snakke med barn. Foruten å beskrive måter å samtale om det som nettopp har skjedd, gir vi også litt veiledning i å snakke med barn om dramatiske hendelser generelt.


Vær åpen og ærlig med barn
Samtaler bør alltid foretas i en rolig, betryggende tone. Foreldre bør forberede seg, ta seg god tid og med sin væremåte signalisere trygghet. Når voksne er opprørt, er det vanskelig for barn å skille dette fra frykt. Derfor bør vi si at vi er opprørt over den grusomme handlingen, men at vi ikke er redde for at det skal skje her. Vi kan berolige dem med at skoleskytinger ikke har skjedd i Norge og at det er veldig strenge regler her når det gjelder å få kjøpe og oppbevare våpen.

Vi vet at mange barn følger nyhetene og oppdaterer seg på hva som skjer etter dramatiske hendelser, men at de kan slite med å forstå hva som har skjedd. Dette er grunnen til at vi må møte barn med åpne og direkte samtaler. Vi vet at barn så unge som fire til fem år kan være bekymret for hva de har sett på TV. Barn kan snakke seg imellom om dette og fortsette å tenke etterpå. Overlatt til seg selv og sine fantasier kan de lett få unødig frykt og angst. I tillegg kan de få videreformidlet rykter og historier fra venner og eldre søsken. Dette kan skape irrasjonell frykt hos barn.

Det er viktig å understreke at mange barn, selv om de er både skremt og opprørt, ikke nødvendigvis opplever at voldelige nyheter forstyrrer deres daglige liv. Hvis barnet ditt er akkurat som før, ubekymret og helt uinteressert i det som rapporteres på nyhetene, så er det ingen grunn til å presse dem til å samtale.

Bruk dine antenner
Ha dine «antenner» på, fordi barn som er akkurat som vanlig, likevel kan være bekymret, men ønsker ikke å bry sine foreldre, eller er flau over sine reaksjoner. Vi vet at det ikke er uvanlig at engstelige barn holder sin frykt borte fra mamma og pappa. Når vi har møtt barn og spurt dem hvorfor de ikke har snakket med foreldrene, har de et standardsvar som vi tror er sant: «De vet ikke hva de skal si». I tillegg kan barn skjule sine egne reaksjoner dersom de oppfatter at mamma eller pappa har mer enn nok med sin egen frykt, noe som igjen understreker betydningen av at den voksne er bevisst på hvordan de fremstår overfor barnet.

Alderstilpassende samtaler
Samtaler med barn må være tilpasset deres alder og forståelse. Voksne undervurderer hva barn kan forstå, fordi barna stiller spørsmål som gjenspeiler deres mangel på kunnskap. Uten fakta og gode forklaringer, vil deres forståelse være begrenset. Overlatt til seg selv eller til samtaler med jevnaldrende er det fare for misforståelser, rykter, frykt og fantasier. Faktabasert informasjon og beroligende støtte skal selvfølgelig gis til de barn som reagerer sterkt på hendelsen. De som tidligere har opplevd vold, terror eller krig kan kjenne situasjonen spesielt sterkt, og voksen støtte trengs.

Barns behov i ulike aldre
Hva de minste barna (3 til 6 år) først og fremst trenger å høre er at de og vi er trygge. De yngste barna kan både være beskyttet og mer sårbare på grunn av deres begrensede språkforståelse og livserfaring. De er delvis beskyttet fordi de tror at mamma og pappa ordner alt, og alt er trygt. Den farlige verden har ennå til gode å innta deres verden. Om de får med seg det som skjedde, så er deres forståelse av avstand begrenset, og de kan frykte at det vil skje der de er. De kan slite med å forstå hva som skjer, og de observerer og tar sine signaler om egen sikkerhet ut fra hvordan de opplever mor og far og andre voksne. Barn blir lett påvirket av frykt og uro hos voksne. Hvis foreldrene er rolige, beroliger barn i forhold til deres sikkerhet, og gir informasjon som hjelper dem til å forstå foreldrenes reaksjoner, mestrer de godt.

Husk at små barn er sårbare for separasjoner, spesielt når de opplever stressende situasjoner. De har ikke utviklet voksen forståelse av tid og selv korte atskillelser kan føles som en evighet. Å være sammen og gi fysisk kontakt er beroligende.

I skolealder (7-12 år) forstår de mer og blir stadig mer aktive brukere av ulike medier. Dette betyr at deres eksponering for hva som foregår i verden øker. Selv om de har tilgang til nyheter og kan hente informasjon selv, har de ikke har tilstrekkelig erfaring og begreper for å forstå og behandle denne informasjonen.

De kan ha begreper om hva et land er, om avstander og hvor byer ligger på kloden, og de utvikler forståelse av politikk og virkningen av slike handlinger. De har også begreper for å forstå at folk kan planlegge å drepe andre, de kan være bekymret for sin egen sikkerhet, og ha politiske meninger om årsak og virkning.

I denne alderen kan de ha mange spørsmål om godt og ondt, de begynner å tenke mer på de langsiktige konsekvensene av hva folk opplever (dvs. død), og de kan være opptatt av rettferdighet. Det er behov for voksne forklaringer på hendelser i verden for at de skal forstå verden rundt seg, og deres følelsesregulering er umoden og fortsatt under utvikling. Voksen trøst er nødvendig, selv om de blir mer selvstendige. Noen kan ha bekymringer for en urolig verdenssituasjon som forsterkes av det som har skjedd i Sverige og da kan en rolig, betryggende samtale med voksne viktig.

Ungdom (13-18 år) har tilgang til forskjellige nyhetsmedier, de diskuterer mye seg imellom og følelser kan raskt spre seg i en gruppe. De kan danne sterke, men noen ganger svært overfladiske meninger om verdensbegivenheter. Selv om deres forståelse av hendelser er mer avansert enn hos barn, er deres evne til å tenke fremover om konsekvenser av hendelser ofte begrenset. De kan være svært politiske og diskuterende, med følelser som blir sterke, slik at det kan bli vanskelig å informere om eller diskutere dramatiske hendelser.

Fordi de kan være hemmelighetsfulle, kan trekke seg fra voksne og tilbringe timer på egenhånd, søke på internett eller spille dataspill, eller bare oppsøke venner, må voksne noen ganger bruke mye energi på å etablere kontakt for å skjønne hvordan de tenker i hverdagen. Frykt for at masseskytinger skal inntreffe i Norge kan være til stede uten å bli kommunisert til voksne, da dette kan true deres følelse av selvstendighet.

Selv om vi ikke tar hensyn til alder i det vi skriver i det følgende, må forklaringene vi bruker være tilpasset barnets utvikling.

Bruken av to perspektiver for å forklare til barn
Når vi forklarer dramatiske nyheter til barn, er det to perspektiver som vi vil vektlegge.

Den første og viktigste er hva vi kan kalle “terapeutisk” perspektiv. Når vi forklarer, bør vi dempe unødvendig frykt og angst om hva som kan skje med barnet / ungdommen selv. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke eller formidle dette. En del av det terapeutiske perspektivet er å akseptere at barnet ditt kan søke mer voksen nærhet, for eksempel mer oppmerksomhet ved sengetid, eller trenger mer informasjon fra deg for å føle seg trygge.

Det andre perspektivet, kaller vi «pedagogisk». Nyheter om skole- eller masseskytinger uroer både voksne og barn, men selv om det er forferdelige nyheter, kan det gi opphav til viktig læring. Det gir foreldre og lærere en mulighet til å lære barn om verden, om andre mennesker, samt å lære dem hvordan de kan regulere følelser og kroppslige reaksjoner. Dette er læring for livet. Vi må hjelpe dem å etablere knagger de kan nytte for å forstå hva som har skjedd, og strategier for regulering av følelser som de kan bruke hele livet.

Gi barna knagger til å forstå
Det er vanskelig å forstå at noen kan gjøre noe så forferdelig som å utføre en masseskyting. Som voksne har vi knagger som hjelper oss til å dempe våre bekymringer for at slike angrep kan skje der vi bor. Det er denne voksne «kunnskapen» vi ønsker at barna skal ta del i. Ved å forklare at slike handlinger dessverre skjer i flere land, spesielt USA, men nå også i Sverige, venter vi ikke at det vil skje i Norge. Vi kan ikke si at det ikke kan skje, men det er ingenting som gjør at vi skal gå rundt redde fordi vi tror at det vil skje. Vi trenger å motvirke at barn får en oppfatning av at det kan skje her og nå, når som helst. God informasjon demper barns angst. Men å forklare “sjeldenhet” eller sannsynlighet er vanskelig til barn under 10 år. Da må vi finne noe vi kan knytte begrepene til for at de skal forstå. De vet for eksempel at julen kommer bare en gang i året, som bursdagen deres. Ved å forklare at noe er sjeldent kan vi sammenligne med “sjeldne” hendelser de kjenner til. Da kan de forstå hvorfor vi voksne ikke er redde for at det kan skje når som helst.
 
Ta ansvar – starte en samtale
Når slike handlinger skjer, eller andre forferdelige nyheter dominerer media, vil vi anbefale at du aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at du starter en samtale med dem, enn å tenke at de sannsynligvis ikke har registrert hva som har skjedd. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til sine egne tanker og fantasier, men sørger for at samtalen kan møte eventuell frykt eller bekymring de har, og svarer på deres spørsmål. Vi synes også det er riktig å formidle til barna at politiet i Norge følger godt med og har øvelser selv om det i Norge ikke har vært slike skytinger. For de eldre barna som har hørt om terroren den 22. juli 2011, kan en nevne at det har gjort at vi i Norge har et politi som arbeider ut mot skolene for at norske barn og unge skal være godt beskyttet.

Begreper som kan hjelpe barna til å forstå
Vi har slitt med å finne begreper som kan brukes til å forklare hvordan de som skyter rundt seg tenker. Vi tror det er riktig å forklare at personer som planlegger å drepe uskyldige mennesker ved å skyte dem, har utviklet noen feiltanker i hodet. Selv om vi ser farene ved å kalle dette sykdom, kan vi forklare at vi tror at disse feiltankene er nesten som tankesykdommer. Dette for å forenkle det for barn.

To andre begreper som kan brukes i forklaringene er “bremser” og “ryddemaskin”. Det faktum at noen først planlegger og deretter dreper andre, kan illustreres ved å forklare at alle mennesker kan ha merkelige og noen ganger farlige tanker, men vanligvis har vi bremser som hindrer oss fra å handle på slike tanker. Du kan forklare det slik:

“Tenk at du blir rasende sint på en i klassen eller en venn. Du får lyst til å slå til personen. Men da vet du at du får problemer. Det kommer en bremse på i tankene som stopper deg. Hjernen din har en slags ryddemaskin som luker ut feiltanker eller farlige tanker. Bremsene settes på når du trenger det. Men hos en som skyter andre rundt seg blir ikke disse bremsene brukt, og det er ingenting som stopper de feile tankene. Bremsene er ikke brukt og ryddemaskinen virker ikke eller er ødelagt.»

 En måte å formulere dette på er:
«Alle mennesker har bremser i hodet for å stoppe farlige tanker, og de har en ryddemaskin som raskt fjerner de verste tanker. Noen ganger gjør eller sier alle dumme ting. Det er ikke en sykdom. Det er helt normalt. Da kan vi be om unnskyldning. Bremsene og ryddemaskinen er våre gode venner. Dessverre, i noen få mennesker fungerer både bremser og ryddemaskin dårlig, kanskje fordi personen opplevde en masse forferdelige ting i sin barndom. Men det er også mulig at hjernen hans har blitt forgiftet og full av sprø og sinte tanker på grunn av folk personen er sammen eller er på nettet med. Det viktigste for deg å vite, er at det er svært sjelden at noen får slike tanker og begynner å drepe mange andre mennesker.»

In English:

---

How Parents and Teachers Can Talk to Children About the Mass Shooting in Sweden

By psychologists Atle Dyregrov and Magne Raundalen, Clinic for Crisis Psychology

We have previously written some advice for adults on how to talk to children about school shootings. These tips are valid after the mass shooting in Örebro, Sweden, and we have therefore adapted previous guides to the new tragedy.

After the school shooting in Sweden, strong images and stories reach children through the front pages of newspapers, through TV, radio, and the internet. They hit young minds and can leave strong impressions. As adults, we are shocked by what has happened, and our reactions and conversations are also picked up by the children. As adults, we have accumulated knowledge and experience over our lives that can help us understand and interpret such events. However, children lack understanding of geographical distances and the risks that exist in our country, which means that our children’s sense of security can be threatened. The fact that this happened in Sweden makes it feel more threatening than when such shootings happen further away. Children also have limited experience and ability to understand complex information, making them more susceptible to misunderstandings and fear.

Our observations and experiences from both research and clinical practice indicate that we must talk to children about world events. The main purpose of talking to children about such events is to reduce fear and worries in everyday life. They need and deserve reassuring information from caring adults and should not be left alone with their thoughts and fears or have to deal with strong impressions and unfounded fears on their own.

The advice presented below informs adults on how to talk to children. In addition to describing ways to talk about what has just happened, we also provide some guidance on talking to children about dramatic events in general.

Be Open and Honest with Children

Conversations should always be conducted in a calm, reassuring tone. Parents should prepare, take their time, and signal security with their demeanor. When adults are upset, it is difficult for children to distinguish this from fear. Therefore, we should say that we are upset about the terrible act, but that we are not afraid that it will happen here. We can reassure them that school shootings have not happened in Norway and that there are very strict rules here regarding the purchase and storage of weapons.

We know that many children follow the news and update themselves on what happens after dramatic events, but they may struggle to understand what has happened. This is why we need to meet children with open and direct conversations. We know that children as young as four to five years old can be worried about what they have seen on TV. Children can talk among themselves about this and continue to think about it afterward. Left to their own devices and fantasies, they can easily develop unnecessary fear and anxiety. In addition, they can receive rumours and stories from friends and older siblings. This can create irrational fear in children.

It is important to emphasize that many children, even though they are both scared and upset, do not necessarily experience that violent news disrupts their daily lives. If your child is just as before, carefree and completely uninterested in what is reported in the news, there is no reason to push them to talk.

Use Your Antennas

Keep your «antennas» up, because children who seem just as usual may still be worried but do not want to bother their parents or are embarrassed by their reactions. We know that it is not uncommon for anxious children to keep their fear away from mom and dad. When we have met children and asked them why they have not talked to their parents, they have a standard answer that we believe is true: «They don’t know what to say.» In addition, children may hide their own reactions if they perceive that mom or dad has enough with their own fear, which again emphasizes the importance of the adult being aware of how they appear to the child.

Age-Appropriate Conversations

Conversations with children must be adapted to their age and understanding. Adults underestimate what children can understand because children ask questions that reflect their lack of knowledge. Without facts and good explanations, their understanding will be limited. Left to themselves or conversations with peers, there is a risk of misunderstandings, rumors, fear, and fantasies. Fact-based information and reassuring support should of course be given to children who react strongly to the event. Those who have previously experienced violence, terror, or war may feel the situation particularly strongly, and adult support is needed.

Children’s Needs at Different Ages

What the youngest children (3 to 6 years) primarily need to hear is that they and we are safe. The youngest children can be both protected and more vulnerable due to their limited language comprehension and life experience. They are partly protected because they believe that mom and dad take care of everything, and everything is safe. The dangerous world has yet to enter their world. If they pick up on what happened, their understanding of distance is limited, and they may fear that it will happen where they are. They may struggle to understand what is happening, and they observe and take their cues about their own safety from how they perceive mom and dad and other adults. Children are easily influenced by the fear and anxiety of adults. If parents are calm, reassure children about their safety, and provide information that helps them understand their parents’ reactions, they cope well.

Remember that small children are vulnerable to separations, especially when they experience stressful situations. They have not developed an adult understanding of time, and even short separations can feel like an eternity. Being together and providing physical contact is reassuring.

In school age (7-12 years), they understand more and become increasingly active users of various media. This means that their exposure to what is happening in the world increases. Even though they have access to news and can gather information themselves, they do not have sufficient experience and concepts to understand and process this information.

They may have concepts of what a country is, about distances and where cities are located on the globe, and they develop an understanding of politics and the impact of such actions. They also have concepts to understand that people can plan to kill others, they may be concerned about their own safety and have political opinions about cause and effect.

At this age, they may have many questions about good and evil, they begin to think more about the long-term consequences of what people experience (i.e., death), and they may be concerned with justice. There is a need for adult explanations of events in the world for them to understand the world around them, and their emotional regulation is immature and still developing. Adult comfort is necessary, even though they become more independent. Some may have concerns about a troubled world situation that is reinforced by what has happened in Sweden, and then a calm, reassuring conversation with adults can be important.

Adolescents (13-18 years) have access to various news media, they discuss a lot among themselves, and emotions can quickly spread in a group. They can form strong, but sometimes very superficial opinions about world events. Even though their understanding of events is more advanced than that of children, their ability to think ahead about the consequences of events is often limited. They can be very political and argumentative, with emotions running high, making it difficult to inform or discuss dramatic events.

Because they can be secretive, withdraw from adults, and spend hours on their own, searching the internet or playing computer games, or just seeking out friends, adults sometimes have to use a lot of energy to establish contact to understand how they think in everyday life. Fear that mass shootings will occur in Norway can be present without being communicated to adults, as this can threaten their sense of independence.

Even though we do not take age into account in what we write below, the explanations we use must be adapted to the child’s development.

Using Two Perspectives to Explain to Children

When we explain dramatic news to children, there are two perspectives that we want to emphasize.

The first and most important is what we can call the «therapeutic» perspective. When we explain, we should reduce unnecessary fear and anxiety about what can happen to the child/teenager themselves. Usually, it is not enough to say that we adults are not afraid, although it is important to emphasize or convey this. Part of the therapeutic perspective is to accept that your child may seek more adult closeness, for example, more attention at bedtime, or need more information from you to feel safe.

The second perspective, we call «educational.» News about school or mass shootings worries both adults and children, but even though it is terrible news, it can give rise to important learning. It gives parents and teachers an opportunity to teach children about the world, about other people, and to teach them how to regulate emotions and bodily reactions. This is learning for life. We must help them establish hooks they can use to understand what has happened, and strategies for regulating emotions that they can use throughout their lives.

Give Children Hooks to Understand

It is difficult to understand that someone can do something as terrible as carrying out a mass shooting. As adults, we have hooks that help us reduce our worries that such attacks can happen where we live. It is this adult «knowledge» that we want children to share. By explaining that such actions unfortunately happen in several countries, especially the USA, but now also in Sweden, we do not expect it to happen in Norway. We cannot say that it cannot happen, but there is nothing that makes us go around scared because we think it will happen. We need to counteract children getting the impression that it can happen here and now, at any time. Good information reduces children’s anxiety. But explaining «rarity» or probability is difficult for children under 10 years old. Then we must find something we can tie the concepts to for them to understand. They know, for example, that Christmas comes only once a year, like their birthday. By explaining that something is rare, we can compare it to «rare» events they know. Then they can understand why we adults are not afraid that it can