Barn og skoleskyting

Hvordan kan foreldre og lærere snakke med barn og skoleskytingen i Texas?

Etter skoleskytingen i Texas kommer sterke bilder og historier frem til barn gjennom førstesidene av avisene, gjennom TV, radio og internett. De treffer unge sinn og kan gi sterke inntrykk. Som voksne er vi sjokkert over hva som skjer, og våre reaksjoner og samtaler fanges også opp av barna. Som voksne har vi i løpet av livet samlet kunnskap og erfaring som kan hjelpe oss til å forstå og fortolke slike hendelser. Barn har imidlertid manglende forståelse for geografiske avstander og hvilen risiko som finnes i vårt land, noe som gjør at våre barns opplevelse av sikkerhet kan trues. Barn har også begrenset erfaring og evne til å forstå kompleks informasjon, og er derfor mer utsatt for misforståelser og frykt.

Våre observasjoner og erfaringer fra både forskning og klinisk praksis tilsier at vi må snakke med barna om verdensbegivenhetene. Hovedformålet med å snakke med barna om slike hendelser er å redusere frykt og bekymringer i hverdagen. De trenger og fortjener beroligende informasjon fra omsorgsfulle voksne, og bør ikke være alene med sine tanker og frykt eller på egen hånd måtte takle sterke inntrykk og ubegrunnet frykt.

Rådene som presenteres nedenfor informerer voksne om hvordan de kan snakke med barn. Foruten å beskrive måter å samtale om det som nettopp har skjedd, gir vi også litt veiledning i å snakke med barn om dramatiske hendelser generelt.

Vær åpen og ærlig med barn
Samtaler bør alltid foretas i en rolig, betryggende tone. Foreldre bør forberede seg, ta seg god tid og med sin væremåte signalisere trygghet. Når voksne er opprørt, er det vanskelig for barn å skille dette fra frykt. Derfor bør vi si at vi er opprørt over den grusomme handlingen, men at vi ikke er redde for at det skal skje her. Vi er ikke redde fordi slike hendelser aldri har skjedd i Norge og fordi det er veldig strenge regler her når det gjelder å få kjøpe og oppbevare våpen.

Vi vet at mange barn følger nyhetene og oppdaterer seg på hva som skjer etter dramatiske hendelser, men at de kan slite med å forstå hva som har skjedd. Dette er grunnen til at vi må møte barn med åpne og direkte samtaler. Vi vet at barn så unge som fire til fem år kan være bekymret for hva de har sett på TV. Barn kan snakke seg imellom om dette og fortsette å tenke etterpå. Overlatt til seg selv og sine fantasier kan de lett få unødig frykt og angst. I tillegg kan de få videreformidlet rykter og historier fra venner og eldre søsken. Dette kan skape irrasjonell frykt hos barn.

Det er viktig å understreke at mange barn, selv om de er både skremt og opprørt, ikke nødvendigvis opplever at voldelige nyheter forstyrrer deres daglige liv. Hvis barnet ditt er akkurat som før, ubekymret og helt uinteressert i det som rapporteres på nyhetene, så er det ingen grunn til å presse dem til å samtale.

Bruk dine antenner
Ha dine “antenner” på, fordi barn som er akkurat som vanlig, likevel kan være bekymret, men ønsker ikke å bry sine foreldre, eller er flau over sine reaksjoner. Vi vet at det ikke er uvanlig at engstelige barn holder sin frykt borte fra mamma og pappa. Når vi har møtt barn og spurt dem hvorfor de ikke har snakket med foreldrene, har de et standardsvar som vi tror er sant: “De vet ikke hva de skal si”. I tillegg kan barn skjule sine egne reaksjoner dersom de oppfatter at mamma eller pappa har mer enn nok med sin egen frykt, noe som igjen understreker betydningen av at den voksne er bevisst på hvordan hen fremstår overfor barnet.

Alderstilpassende samtaler
Samtaler med barn må være tilpasset deres alder og forståelse. Voksne undervurderer hva barn kan forstå, fordi barna stiller spørsmål som gjenspeiler deres mangel på kunnskap. Uten fakta og gode forklaringer, vil deres forståelse være begrenset. Overlatt til seg selv eller til samtaler med jevnaldrende er det fare for misforståelser, rykter, frykt og fantasier. Faktabasert informasjon og beroligende støtte skal selvfølgelig gis til de barn som reagerer sterkt på hendelsen. De som tidligere har opplevd vold, terror eller krig kan kjenne situasjonen spesielt sterkt, og voksen støtte trengs.

Barns behov i ulike aldre
Hva de minste barna (3 til 6 år) først og fremst trenger å høre er at de og vi er trygge. De yngste barna kan både være beskyttet og mer sårbare på grunn av deres begrensede språkforståelse og livserfaring. De er delvis beskyttet fordi de tror at mamma og pappa ordner alt, og alt er trygt. Den farlige verden har ennå til gode å innta deres verden. Om de får med seg det som skjedde, så er deres forståelse av avstand begrenset, og de kan frykte at det vil skje der de er. De kan slite med å forstå hva som skjer, og de observerer og tar sine signaler om egen sikkerhet ut fra hvordan de opplever mor og far og andre voksne. Barn blir lett påvirket av frykt og uro hos voksne. Hvis foreldrene er rolige, beroliger barn i forhold til deres sikkerhet, og gir informasjon som hjelper dem til å forstå foreldrenes reaksjoner, mestrer de godt.

Husk at små barn er sårbare for separasjoner, spesielt når de opplever stressende situasjoner. De har ikke utviklet voksen forståelse av tid og selv korte atskillelser kan føles som en evighet. Å være sammen og gi fysisk kontakt er beroligende.

I skolealder (7-12 år) forstår de mer og blir stadig mer aktive brukere av ulike medier. Dette betyr at deres eksponering for hva som foregår i verden øker. Selv om de har tilgang til nyheter og kan hente informasjon selv, har de ikke har tilstrekkelig erfaring og begreper for å forstå og behandle denne informasjonen.

De kan ha begreper om hva et land er, om avstander og hvor byer ligger på kloden, og de utvikler forståelse av politikk og virkningen av slike handlinger. De har også begreper for å forstå at folk kan planlegge å drepe andre, de kan være bekymret for sin egen sikkerhet, og ha politiske meninger om årsak og virkning.

I denne alderen kan de ha mange spørsmål om godt og ondt, de begynner å tenke mer om de langsiktige konsekvensene av hva folk opplever (dvs. død), og de kan være opptatt av rettferdighet. Det er behov for voksne forklaringer på hendelser i verden for at de skal forstå verden rundt seg, og deres følelsesregulering er umoden og fortsatt under utvikling. Voksen trøst er nødvendig, selv om de blir mer selvstendige. Å forklare hvorfor slikt kan skje i USA er vanskelig, men fullt mulig. Det blir enda viktigere for dem som er kommet i ungdomsalderen.

Barn i denne aldersgruppen og ungdommer har fått med seg at det skjer ting i Norge også, som drapene på Kongsberg og Utøya-terroren i 2011. Om de bringer dette opp når de fortelles at de er trygge må det selvfølgelig samtales om, men det kan likevel gjentas at i Norge har det ikke skjedd skoleskytinger og våpen er ikke lett tilgjengelig.

Ungdom (13-18 år) har tilgang til forskjellige nyhetsmedier, de diskuterer mye seg imellom og følelser kan raskt spre seg i en gruppe. De kan danne sterke, men noen ganger svært overfladiske meninger om verdensbegivenheter. Selv om deres forståelse av hendelser er mer avansert enn hos barn, er deres evne til å tenke fremover om konsekvenser av hendelser ofte begrenset. De kan være svært politiske og diskuterende, med følelser som blir sterke, slik at det kan bli vanskelig å informere om eller diskutere dramatiske hendelser.

Fordi de kan være hemmelighetsfulle, kan trekke seg fra voksne og tilbringe timer på egenhånd, søke på internett eller spille dataspill, eller bare oppsøke venner, må voksne noen ganger bruke mye energi på å etablere kontakt for å skjønne hvordan de tenker i hverdagen. Frykt for at skoleskytinger skal inntreffe i Norge kan være til stede uten å bli kommunisert til voksne, da dette kan true deres følelse av selvstendighet.

Selv om vi ikke tar hensyn til alder i det vi skriver i det følgende, må forklaringene vi bruker være tilpasset barnets utvikling.

Bruken av to perspektiver for å forklare til barn
Når vi forklarer dramatiske nyheter til barn, er det to perspektiver som vi vil vektlegge.

Den første og viktigste er hva vi kan kalle “terapeutisk” perspektiv. Når vi forklarer, bør vi dempe unødvendig frykt og angst om hva som kan skje med barnet / ungdommen selv. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke eller formidle dette. En del av det terapeutiske perspektivet er å akseptere at barnet ditt kan søke mer voksen nærhet, for eksempel mer oppmerksomhet ved sengetid, eller trenger mer informasjon fra deg for å føle seg trygge.

Det andre perspektivet, kaller vi «pedagogisk». Nyheter om skoleskytinger uroer både voksne og barn, men selv om det er forferdelige nyheter, kan det gi opphav til viktig læring. Det gir foreldre og lærere en mulighet til å lære barn om verden, om andre mennesker, samt å lære dem hvordan de kan regulere følelser og kroppslige reaksjoner. Dette er læring for livet. Vi må hjelpe dem å etablere knagger de kan nytte for å forstå hva som har skjedd, og strategier for regulering av følelser som de kan bruke hele livet.

Gi barna knagger til å forstå
Det er vanskelig å forstå at noen kan gjøre noe så forferdelig som å utføre en skoleskyting. Som voksne har vi knagger som hjelper oss til å dempe våre bekymringer for at slike angrep kan skje der vi bor. Det er denne voksne «kunnskapen» vi ønsker at barna skal ta del i. Ved å forklare at slike handlinger dessverre skjer i USA, men er svært lite sannsynlige i Norge, gjør vi ikke handlingen mindre forferdelig, men vi motvirker barns oppfatning av at det kan skje her og nå, når som helst. God informasjon demper barns angst. Men å forklare “sjeldenhet” eller sannsynlighet er vanskelig til barn under 10 år. Da må vi finne noe vi kan knytte begrepene til for at de skal forstå. De vet for eksempel at julen kommer bare en gang i året, som bursdagen deres. Ved å forklare at noe er sjeldent kan vi sammenligne med “sjeldne” hendelser de kjenner til. Da kan de forstå hvorfor vi voksne ikke er redde for at det kan skje når som helst.
 
Ta ansvar – starte en samtale
Når slike handlinger skjer, eller andre forferdelige nyheter dominerer media, vil vi anbefale at du aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at du starter en samtale med dem, enn å tenke at de sannsynligvis ikke har registrert hva som har skjedd. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til sine egne tanker og fantasier, men sørger for at samtalen kan møte eventuell frykt eller bekymring de har, og svarer på deres spørsmål. Vi synes også det er riktig å formidle til barna at politiet i Norge følger godt med og har øvelser selv om det i Norge ikke har vært skoleskytinger. For de eldre barna som har hørt om terroren den 22. juli 2011, kan en nevne at det har gjort at vi i Norge har et politi som arbeider ut mot skolene for at norske barn og unge skal være godt beskyttet.

Begreper som kan hjelpe barna til å forstå
Vi har slitt med å finne begreper som kan brukes til å forklare hvordan de som skyter rundt seg på skoler tenker. Vi tror det er riktig å forklare at personer som planlegger å drepe uskyldige barn ved å skyte dem, har utviklet noen feiltanker i hodet. Selv om vi ser farene ved å kalle dette sykdom, kan vi forklare at vi tror at disse feiltankene er nesten som tankesykdommer. Dette for å forenkle det for barn.

To andre begreper som kan brukes i forklaringene er “bremser” og “ryddemaskin”. Det faktum at noen først planlegger og deretter dreper andre, kan illustreres ved å forklare at alle mennesker kan ha merkelige og noen ganger farlige tanker, men vanligvis har vi bremser som hindrer oss fra å handle på slike tanker.

Du kan forklare det slik:

Tenk at du blir rasende sint på en i klassen eller en venn. Du får lyst til å slå til personen. Men da vet du at du får problemer. Det kommer en bremse på i tankene som stopper deg. Hjernen din har en slags ryddemaskin som luker ut feiltanker eller farlige tanker. Bremsene settes på når du trenger det. Men hos en som skyter barn på en skole blir ikke disse bremsene brukt, og det er ingenting som stopper de feile tankene. Bremsene er ikke brukt og ryddemaskinen virker ikke eller er ødelagt.

En måte å formulere dette på er:

Alle mennesker har bremser i hodet for å stoppe farlige tanker, og de har en ryddemaskin som raskt fjerner de verste tanker. Noen ganger gjør eller sier alle dumme ting. Det er ikke en sykdom. Det er helt normalt. Da kan vi be om unnskyldning. Bremsene og ryddemaskinen er våre gode venner. Dessverre, i noen få mennesker fungerer både bremser og ryddemaskin dårlig, kanskje fordi personen opplevde en masse forferdelige ting i sin barndom. Men det er også mulig at hjernen hans har blitt forgiftet og full av sprø og sinte tanker på grunn av folk personen er sammen med eller er på nettet med. Det viktigste for deg å vite, er at det er svært sjelden at noen får slike tanker og begynner å drepe mange andre mennesker.

Hva kan du si om at de får tak i våpen?

Det hjelper for dem å vite at vi ikke har hatt skoleskytinger i Norge, slik som i USA. For de eldre barna kan vi forklare at de der dessverre tenker at det er en menneskerett å bære våpen og at det har vært svært vanskelig å begrense hvor lett mennesker får tak i våpen. Dette fordi de som tjener penger på våpensalg bruker mange penger på å hindre at våpen blir vanskeligere å få tak i. For de mindre barna må vi nytte enklere ord og si at «det er alt for lett å få tak i våpen i USA, men nå tror vi at de vil bli strengere med å selge våpen. Det er mange mennesker i USA som ønsker strengere våpenlover nettopp fordi slike hendelser som dette skjer.», og «i Norge er det mye strengere og derfor behøver vi ikke være redde for at det skjer her». Man kan også legge til at noen har våpen fordi de går på jakt, og at de må låse våpnene sine inn i egne skap for at det skal være trygt og umulig for andre å få tak i. Det går også an å legge til at det også er strenge regler for hvordan politiet skal oppbevare sine våpen, og at alle disse reglene bidrar til at det er langt færre våpen tilgjengelig her i Norge enn hva som er tilfelle i USA.

Oppsummering

Barn kan bli opprørt av det de leser og hører om skoleskytingen(e) i USA. Foreldre og andre voksne må være lydhøre for hva barna tenker og hvordan de reagerer på det de tar inn av nyheter. Vi anbefaler at voksne observerer barna, snakker med dem og gir forklaringer som hjelper dem til å forstå og bearbeide slike hendelser. Ansvarlige voksne overlater ikke barn til sine egne tanker og fantasier, men sørger for å møte den bekymring og frykt de kan ha, svarer ærlig på deres spørsmål, og gir forklaringer som hjelper dem til å integrere og utvide sitt perspektiv. Dette vil dempe unødig frykt og bekymring.