Vår vilje til å hjelpe

I over to år har våre myndigheter vært kjent med at identifiserte, norske barn oppholder seg i en uholdbar livssituasjon i interneringsleire i Syria. Likevel, mens barna lider i stillhet mot barndommens avgrunn, fastholder regjeringen sitt standpunkt om at barna er foreldrenes ansvar og at ingen har bedt om hjelp. Vår vilje til å hjelpe strekker seg ikke langt nok for barn i nød.

To år er gått siden IS’ siste territorium i Syria ble nedkjempet. Siden den gang har diskusjonene pågått om hva som skal skje med de tusenvis av kvinner og menn som har knyttet seg til IS, og ikke minst hva som skal skje med deres barn. Både FN, hjelpeorganisasjoner, fagmiljø, kurdiske selvstyremyndigheter og en rekke politikere i inn- og utland har bedt europeiske stater om å repatriere kvinner og barn slik at barna kan komme i sikkerhet og mødrene stilles for retten i sine respektive hjemland.

Norge har allerede vist at vi kan klare dette. Vi har hentet hjem fem foreldreløse barn, i tillegg til to barn og deres mor. Denne moren tas hånd om av rettssystemet vårt, og barna er gitt en framtid. De gjenværende fire norske barna og deres tre mødre er imidlertid ikke evakuert.

Det er nedslående å ta innover seg at Norge, som vanligvis er et fyrtårn for barns rettigheter, ikke responderer med umiddelbar handling når vi får kunnskap om at norske barn lever under skadelige livsbetingelser i IS’ ruiner. Barnas nød er godt kjent for oss alle. Historiene fra Al-Hol er mange og hjerteskjærende. Vi leser om barn som er syke og skadet fra krigens herjinger, men som ikke har tilgang på adekvat helsehjelp. Barn som er vitne til – og selv ofre for – vold og overgrep. Barn som mangler tilgang på mat og drikke, sanitære fasiliteter og skolegang. Barn som vandrer hvileløst rundt uten sko på føttene og uten håp i øynene. Det er ingen barnelatter i Al-Hol.

Ansvaret for egne borgere

Det er mange argumenter for at europeiske land bør repatriere kvinner og barn. Risikoen for at barna radikaliseres øker dersom de utsettes for langvarig internering i leire hvor IS sin ideologi fortsatt står sterkt. Videre finnes ikke en reell straffeforfølgingsmulighet i Syria, og kvinnene vil derfor potensielt gå fri dersom de ikke hentes ut og straffeforfølges av sine ansvarlige stater. I tillegg er det dobbeltmoralsk at Norge krever å kunne deportere kriminelle utledninger eller grunnløse asylsøkere fra vårt land, men når kurdiske selvstyremyndigheter ber om det samme, skyver vi ansvaret for våre egne kriminelle borgere over på dem. Kurderne har allerede lidd store tap i den årelange kampen mot IS – en kamp de tok for oss alle. Å svikte dem nå er ikke bare usolidarisk, men også i strid med folkeretten.

Barns rett til liv og helse

De sterkeste argumentene for å hente ut våre egne borgere, handler likevel om barna. Barn har selvstendige rettigheter etter Barnekonvensjonen og Grunnloven. Nå utsettes de for menneskerettighetsbrudd hver eneste dag. Det går ikke an å holde fast ved at barn er foreldrenes ansvar når mødrene ikke er i posisjon til å bedre barnas situasjon. Når foreldre svikter skal staten gripe inn – slik vi ellers også gjør når barn lider alvorlig overlast. Barna har ingen skyld i hva de er født inn i og skal ikke måtte bære konsekvensene av foreldrenes handlinger. Som anstendig samfunn, kan vi ikke la vårt ønske om å fordømme foreldrene gå på bekostning av barns liv og helse.

Barna må derfor hentes til Norge. Norge har de beste forutsetninger for å kunne gi disse barna et godt liv. Hver dag gjøres det en enorm innsats fra psykologer, leger, sosionomer, lærere, barnehageansatte, sykepleiere, fotballtrenere, naboer og besteforeldre, som har viet sine karrierer og store deler av sine liv, til å hjelpe barn og familier som trenger det. En hverdag med barnehage, skole og fritidstilbud, et nabolag som tar dem imot, og en ramme preget av forståelse for hva de har gjennomlevd, kan gi barna fotfeste igjen. Vi har massiv kunnskap om krig og traumer, og vet hvilken behandling og psykososial rehabilitering som trengs for å gi barn trygghet, utviklingsstøtte og korrigerende erfaringer på veien mot en bedre fremtid.

Hjelpeapparat og lokalsamfunn står klare. Vi venter bare på politisk handling.

Medlem av Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU)

Teksten stod første gang på trykk i Magasinet Psykisk helse, nr 2 2021.