Minneord for Elin Hordvik

Vår gode kollega psykologspesialist Elin Hordvik, døde den 10. januar etter å ha levd med kreftsykdom i mer enn 10 år. Elin vil bli inderlig savnet som psykolog, kollega og venn. 

Elin vokste opp på gård og beholdt det jordnære gjennom hele sitt liv og var forfriskende lite selvopptatt. Hun var uhøytidelig og utmerket seg ikke bare som en dyktig psykolog, men også som et klokt og varmt menneske. Dette er en spesiell gave, og har kommet både pasienter og kolleger til gode, først ved Barneklinikken i Bergen, deretter ved Senter for Krisepsykologi og Klinikk for krisepsykologi. 

Elin skrev sin hovedoppgave om kreftsyke barn, og ble tidlig engasjert av Barneklinikken, Haukeland sykehus der hun først fikk ansvar for psykologisk oppfølging av familier til barn med cystisk fibrose, og senere av familier med barn med hjertesykdommer. I tillegg fulgte hun opp familier som mistet barn ved krybbedød. Det var en utsatt og krevende arbeidssituasjon med stadige kriser og dødsfall. Elin tålte alt og stod stødig sammen med de som trengte henne, hun var faglig, oppmerksom, snill, vennlig, – og leverte et varmt og varig avtrykk hos alle dem som trengte det mest akkurat da. Hun spekulerte ikke langs kronglete teorier, men ble ekstra verdsatt fordi hun var ledet av ett avgjørende spørsmål: hva trenger de, som på brutalt vis får livet sitt snudd opp ned på et øyeblikk, akkurat nå. Noen ganger var det, som hun selv beskrev det, «at jeg orker å være der og ikke går». 

Hun har vært ved Senter for Krisepsykologi og Klinikk for krisepsykologi siden 1993. Her har hun utallige ganger fått bruke sitt mot til å gå inn i alle vanskelige og dramatiske situasjoner som rammer mennesker for å dempe psykiske ettervirkninger, og behandle, støtte og veilede familier slik at de kunne finne en ny plattform i livene sine. Hun har hatt viktige oppdrag etter krig og katastrofer i Irak, Yemen, Iran, Bosnia, Georgia og Moskva alene og sammen med noen av oss kollegaer. Også her vant hun fram med sin menneskelige varme og aksepterende holdning selv om hun ble møtt med både kulturelle og faglige utfordringer. 

Elin har ledet utallige grupper for mennesker rammet av sykdom og død, ikke minst for barn og unge. I tillegg har hun skrevet viktige artikler og bokkapitler om å leve med sykdom og død, og om hvordan det er å mestre å være hjelper i disse krevende situasjonene. Hun levde selv med sykdom i mange år og viste oss hvordan det kan håndteres personlig, samtidig som hun nennsomt maktet å bruke dette for andre i samme situasjon, enten i klientarbeid eller i sin utstrakte foredrags- og kursvirksomhet.   

Hun var i alle deler et godt menneske slik Dag O. Hessen definerer det i sin bok VI i tre punkter: 

Et godt menneske er en som i stor grad bryr seg om andre, en som det er hyggelig å være sammen med, og en som gjør sine omgivelser til et bedre sted. 

I tillegg til sin faglige dyktighet hadde hun en dypt forankret empati og en evne til å anerkjenne hver person hun møtte for den han eller hun var.

Det er med sorg og takknemlighet vi tar farvel med en høyt verdsatt kollega. Elin hadde så mye å gi og ville så gjerne fortsette sitt arbeid. Vi er mange som har lært av hennes kunnskap, blitt inspirert av hennes verdenssyn, og ikke minst kjent hvor godt det er å bli trøstet, støttet og heiet frem av hennes raushet, omsorg og tålmodighet. Savnet etter henne er stort. Vi tenker på det store savnet Gunnar og Bjarte, Åshild, Kjartan og deres familier nå skal leve med, og håper at alt hun har betydd for andre skal vise at de ikke er alene, selv om de bærer det største tapet.