Våpenhvile nå 

De siste ukene har vi vært vitne til hvilken umenneskelig lidelse krig og terror fører med seg. Beskrivelsene som preger nyhetsbildet og sosiale medier viser en brutalitet som ikke er til å fatte. Krigen i Midtøsten plasserer seg langt utenfor hva vi som verdenssamfunn kan leve med av menneskelig smerte og sivile tap. 

Det finnes ikke ord som kan uttrykke hvilket inntrykk det gjør å lese om foreldre som bærer restene av sine døde barn, eller som skriver navn på kroppsdelene deres for å kunne identifisere dem dersom de blir drept. Inntrykket det gjør å se videoer av små, skadde barn som forsøker å trøste enda mindre, livredde barn, dekket av støv og blod. 

Langt over 4000 barn er drept. 5-åringene er aldersgruppen som er sterkest representert på dødsstatistikken. Hvor mange som er lemlestet, foreldreløse og traumatiserte for livet, sier tallene ingenting om. De menneskelige og samfunnsmessige kostnadene er enorme og vil strekke seg langt inn i fremtiden også etter krigens slutt.

Gjennom våre mange møter med alvorlig traumatiserte mennesker, har vi mye erfaring med hvilke smerter, skader, overgrep og tap som tar bolig i mennesker som rammes av krigens brutalitet. De største ofrene for krig er alltid barna. De mister sine foreldre, sin helse, sin barndom og sine håp for fremtiden. De mister sine liv. 

Tilbake står mennesker i bunnløs sorg og fortvilelse og et samfunn som må bygges opp igjen uten sine viktigste bærere for framtiden. 

Og vår menneskelighet står for fall. 

Gjennom våre mange møter har vi imidlertid også erfaring med at alvorlig kriserammede og traumatiserte mennesker kan finne fotfeste igjen og leve gode liv. 

Forutsetningen for dette er at de kommer i trygghet og at de får leve i fred og under utviklingsstøttende betingelser med tilgang på nødvendig hjelp. At de får leke, lære, elske og bli elsket, sammen med sine nærmeste, innrammet av et samfunn egnet til å gi det vi vet barn trenger. 

Barna som rammes i Gaza er frarøvet alt dette. 

Ingenting av det som utgjør avgjørende bestanddeler av en trygg barndom er til stede nå. Menneskerettighetsbruddene er altoverskyggende og ingen steder er trygge. Ikke hjemmet, ikke skolen, ikke nabolaget, ikke områdene sivilbefolkningen er bedt om å evakuere til. Ikke sykehusene. Ikke en gang kuvøsen for de premature eller mors mage for de ufødte liv, er lenger trygge. 

Som psykologer og som medmennesker fordømmer vi ethvert angrep på sivilbefolkningen og støtter alle oppfordringer til umiddelbar våpenhvile. Vi kan ikke stilltiende slå ned blikket for et mulig folkemord og massive krigsforbrytelser. Sivilbefolkningen må vernes om og folkeretten må følges. Det må sikres tilgang på humanitær hjelp og trygge muligheter for reell evakuering. 

I de nærmere 35 årene Klinikk for krisepsykologi har eksistert, har arbeidet for og med traumatiserte barn og voksne alltid stått helt sentralt for vår virksomhet. Vi har hatt et særlig fokus på familier rammet av krig og flukt, og vet dermed mye om hvor destruktivt og ødeleggende nettopp dette er. Våre største faglige profiler, Atle Dyregrov og Magne Raundalen, har spilt svært viktige roller for å bistå direkte rammede eller veilede hjelpere, både nasjonalt og internasjonalt. Vi som har kommet etter dem, har stått på deres skuldre og forsøkt å videreføre den kunnskap og oppmerksomhet dette feltet trenger. 

Sjeldent har det vært klarere for oss at vi må stå sammen mot den urett og det inhumane mørket som skyggelegger verden nå.

Ingen kan beskyttes, heles eller repareres i pågående lidelse og nød. 

Vi må kjempe for våre verdier, grunnleggende menneskerettigheter og for vårt felles menneskeverd. 

Verdenssamfunnet kan ikke godta at flere sivile liv går tapt.

Våpenhvile nå!