Sorgkunnskapen utvikler seg – alle sørger forskjellig

Forståelsen av sorg har utviklet seg, og det anerkjennes nå at reaksjonene på tap er svært individuelle.

I snart 45 år har jeg vært engasjert i arbeidet med sorg, både i praktisk oppfølging og terapi av mennesker som mister sine kjære, samt i forskning om sorg etter tap av barn, foreldre, ektefelle, søsken og venner. Gjennom årene har jeg latt meg inspirere av de erfaringene som mennesker har delt med meg, i tillegg til kunnskapen reflektert i bøker og forskningsartikler. Teorier om sorg og ny forskning har vært viktige verktøy for å forstå hva sorg er, og hvordan vi kan mestre og hjelpe etter både vanlig og komplisert sorg.

I begynnelsen av min karriere var faseteorier dominerende. Disse teoriene presenterte sorgreaksjoner som bevegelser gjennom faste sekvenser eller stadier, der alle gjennomgikk de samme stadiene i en bestemt rekkefølge. Det var en oppfatning om at alle måtte gjennomføre sorgarbeidet. Gjennom årene har etterlatte fortalt meg at de ble møtt av både nettverk og fagfolk som sa at de sikkert var i ‘benektingsfasen’ om de ikke opplevde sterke reaksjoner. Slike utsagn reflekterer Elisabeth Kübler Ross (1969) sin faseorienterte sorgmodell som fikk stor innflytelse og som nesten sementerte en oppfatning av at sorgreaksjonene hadde slike faste faser.

Individuelle reaksjoner

Imidlertid viser forskning og praksis at menneskers reaksjoner varierer betydelig, og at myter om faser og deres fortreffelighet kan lede til forenklede forestillinger om hva sorg er og hvordan vi reagerer, som fortsetter å prege sorgfeltet. Selv om Wortman og Silver (1989) for snart førti år siden utfordret flere av disse mytene, bl.a. sorgfasene og at alle må gjennom et sorgarbeid, har de fortsatt innflytelse både blant folk flest og de som arbeider med sorg (Daniel, 2023).

Gjennom arbeidet mitt har jeg sett at forståelsen av sorg har utviklet seg, og det anerkjennes nå at reaksjonene på tap er svært individuelle. Vi mestrer på ulike måter, og sorg kan manifestere seg fra milde savn- og lengselsreaksjoner til komplisert sorg, der den vanligste formen er ‘forlenget sorglidelse’ som er inkludert i WHO sitt diagnostiske apparat. I arbeidet med å øke forståelsen for barns situasjon etter tap, erkjenner vi at voksnes håndtering av tapet innen familien, barnehagen, og på skolen påvirker barnas sorg (Lytje & Dyregrov, in press). Sosiale omgivelser og kulturelle rammer, enten det er på arbeid eller skole, påvirker vår sorg og sorgmestring.

Pendling

På det teoretiske plan har modellen for sorg presentert av psykologene Margaret Stroebe og Henk Schut i 1999 hatt betydelig innflytelse (Stroebe & Schut, 1999). De beskriver sorg som pendling mellom to måter å håndtere den på: tapsorientert mestring, der en går nær tapet i tanke, følelse og handling, og nyorienterings-mestring, der en gjenopptar vanlige funksjoner og bygger opp en ny tilværelse uten den avdøde. Mennesker varierer i hvor godt de mestrer vekslingen mellom å nærme seg tapet og å bevege seg bort fra det. Denne modellen har vært dominerende i fagfeltet i over 20 år og er den det hyppigst henvises til innen sorgområdet (Fiore, 2021). Den har sjelden blitt utfordret, sannsynligvis fordi den gir mening i møtet med mennesker som opplever tap, og som teoretisk bakgrunn i mange sorgstudier.

I fjor presenterte gruppen rundt den anerkjente traume- og sorgforskeren George Bonanno (Huang et al., 2023) forskningsresultater som utfordret pendlingen mellom de to mestringsmåtene. Basert på en longitudinell studie av etterlatte som mistet sin partner, hevder de at pendlingen mellom de to mestringsmåtene bør favorisere det de kaller ‘forward-focus’ mestring. Dette innebærer å rette fokuset vekk fra det som har rammet en, gjenopprette rutiner, opprettholde sosial kontakt med andre, og lignende. Å fokusere på dette aspektet gir en bedre tilpasning etter tapet og er forbundet med mindre sorgvansker over tid. De konkluderer: “Our findings suggest, by contrast, that it may be possible to foster adaptive recovery earlier in bereavement with a concurrent emphasis on facilitating forward-focus processes and reducing loss-focus processes (p 287).”

Teksten var først publisert i Dagens Medisin Onsdag 31. januar 2024

Referanser
Daniel, T. (2023). The Stubborn Persistence of Grief Stage Theory. Omega, 302228221149801. https://doi.org/10.1177/00302228221149801

Fiore, J. (2021). A Systematic Review of the Dual Process Model of Coping With Bereavement (1999–2016). OMEGA – Journal of Death and Dying, 84(2), 414–458. https://doi.org/10.1177/0030222819893139

Huang, S. H., Birk, J. L., & Bonanno, G. A. (2023). Looking back and moving forward: Dimensions of coping flexibility divergently predict long-term bereavement outcomes. Anxiety, Stress, and Coping, 36(3), 275–290. https://doi.org/10.1080/10615806.2022.2099545

Kübler Ross, E. (1969). On death and dying. Routledge.

Lytje, M., & Dyregrov, A. (in press). Beyond Prolonged Grief: Exploring the Unique Nature of Complicated Grief in Bereaved Children. Bereavement.

Stroebe, M., & Schut, H. (1999). The dual process model of coping with bereavement: Rationale and description. Death Studies, 23(3), 197–224. https://doi.org/10.1080/074811899201046

Wortman, C. B., & Silver, R. C. (1989). The myths of coping with loss. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 57(3), 349–357. https://doi.org/10.1037//0022-006x.57.3.349