Når vi søker å trøste, men ender opp med å såre

Det er enkelt å trå feil når vi føler oss hjelpeløse og ønsker å gi trøst til noen som har mistet en kjær.

Vi kan falle tilbake på fraser eller uttrykk som vi tror vil bringe trøst, men som faktisk kan forårsake mer smerte enn vi forstår. Få ting sårer de etterlatte som har mistet et barn eller en ektefelle mer enn å høre slike utsagn:

– «Du har jo andre barn»
– «Livet går videre»
– «Tiden leger alle sår»
– «Om hundre år er alt glemt»
– «Det kunne ha vært verre»
– «Tenk hvor ille det kunne ha vært om hun hadde overlevd med så alvorlige skader»
– «Ikke se tilbake, se fremover»
– «Du kan jo få et nytt barn»
– «Om noen år vil du finne en ny livspartner»
– «Jeg forstår hvordan du har det»

Disse uttalelsene har det til felles at de reduserer betydningen av den som er død, og de viser de etterlatte hvor lite vi egentlig forstår. Selv om de etterlatte kanskje tenker slike ting selv, og selv om disse utsagnene kanskje er ment å lindre, kan de likevel forårsake sterk smerte når de kommer fra andre. Vi kan ikke fullt ut forstå deres smerte, og det finnes ingen ord som kan fjerne den. Det vi kan gjøre er å anerkjenne den og gjennom vår væremåte la dem forstå at vi er der for dem.

De som sørger, er svært sensitive overfor hva andre gjør og sier. I en krisesituasjon blir hjernens sansesystem aktivert for å ta inn informasjon som kan hjelpe dem å håndtere krisen. De merker raskt om våre ord og handlinger er i samsvar med hverandre, og hvis det er uoverensstemmelse, blir det lagt merke til. Noen trekker seg unna når de føler at de ikke blir forstått, eller når ordene våre hindrer god støtte.

Vi må forstå at sorg tar tid og krever støtte og tålmodighet over en lengre periode. De som sørger må også forstå at for de som ikke selv opplever sorgen, smerten og lengselen på samme måte, går livet videre med alle dets utfordringer og gleder, både små og store. Ved å våge å være til stede over tid, uten å fylle stillheten med unødvendige ord, og ved å huske på at våre handlinger er viktigere enn våre ord, kan vi være en verdifull og uerstattelig støtte.