Hva skal vi si til barna om drapene i Kongsberg?

Hva skal vi si til barna om drapene i Kongsberg?
En veiledning til voksne

Det er to grunner til at alle snakker om det, alle aviser skriver om det og det er i TV-nyhetene hver dag. Den første grunnen til at alle snakker om det er at det var så grusomt. Den andre grunnen er at det er så sjelden slike grusomme ting hender hos oss i vårt lille og fredelige land.

Barn i ulike aldre blir skremt av hva de hører har skjedd i Kongsberg. De som bor nært og har vært vitne til politioppbud mer enn andre. Det er urovekkende å lese eller høre at en fremmed har tatt seg inn i andres hjem og drept mennesker der, eller drept dem ute på steder der de befinner seg. Fremdeles vet vi lite om bakgrunnen for det som har skjedd, men uansett trenger voksne å hjelpe barn til å fatte det som har skjedd og til å trygge barna.

Vi har ved tidligere brutale drap i Norge formidlet råd om hva voksne kan gjøre for å hjelpe barn, råd vi gjentar under. Det vi skriver må tilpasses barna alder. Barn er svært forskjellige, slik at det voksne forteller eller diskuterer med sine barn må tilpasses hvordan det enkelte barn er. Et engstelig barn trenger mer tid og forklaringer enn et barn som er trygt og lite opptatt av det som har skjedd. Som voksen er det uansett viktig å vite at barn ofte får med seg mye mer enn voksne tror, slik at det for de fleste barn er bra at voksne tar opp det som har skjedd og snakker med barna sine om det.

1. Gi barna forsikringer om trygghet

Barna blir redde når noe så skremmende skjer. De kan raskt tenke at dette kan skje der de bor. I utgangspunktet er det viktig å si at dette ikke vil skje igjen. Som voksne er vi forferdet over det som har hendt, men vi er ikke redde for at det skal skje på ny nært der vi bor. Tryggheten i dagliglivet vårt er ikke vesentlig endret. Det vi først oppfordrer dere til er å formidle dette gjennom en trygghetsskapende samtale. Det er ingen grunn til at barn behøver å være redde for at dette skal skje dem eller deres nærmeste. Det er trygt å være i Norge.

Men barn er intelligente og kan utfordre oss: «Hvordan kan du vite det?», kan de si til oss om vi sier at det ikke kan skje. Da må vi si at det er liten sjanse for det, at slikt skjer veldig sjelden. Å forklare at det er liten risiko for noe eller at det skjer svært sjelden, er ikke så lett. Til noen barn har vi forklart at de kan tenke på at julaften kommer bare en gang om året, det er sjeldent. «Tenk om julaften bare kom en gang hvert 100 år, da ville mange barn aldri fått oppleve julaften i sitt liv. At noe som hendte i Kongsberg skulle skje her, ville være som om julaften kom en gang hvert 10 000 år eller sjeldnere. Det er det vi mener med at det vil ikke skje her, og at vi ikke behøver være redde for det». Dere kan kanskje finne enda bedre måter å forklare at noe er sjeldent. Det er viktig fordi vi da møter dem i logikken deres om at vi ikke kan vite at det ikke kan skje.

En del sensitive barn kan trenge mer nærhet og få noe mer oppmerksomhet for eksempel ved leggetid. Dette terapeutiske perspektivet er selvsagt viktigst for de minste som forstår minst. Samtidig er førskolebarna ofte beskyttet av sin egen uvitenhet, og vi skal være nennsomme slik at vi ikke rokker ved den trygghet de har. Generelt kan vi likevel si at små barn ikke opplever at ting blir farligere fordi man snakker om dem.

2. Gi barna presis informasjon og gode forklaringer

Det er viktig at du har respekt for barnas forstand. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. Barn følger med og snapper opp informasjonsbrokker, og de som gjør det strever med å forstå det forferdelige som har hendt. DE kan også lage seg fantasier. Mange barn har fått med seg at en voksen mann har drept fem stykker med pil og bue (og andre våpen); og at noen ble drept i eget hus. De kan ha hørt at politiet først fant han og så kom han seg unna før han drepte folk. De kan også ha hørt at han som gjorde det var dansk. Alderen på barna som mer eller mindre aktivt tar til seg disse forferdelige nyhetene tenker vi først og fremst ligger fra 8 år og oppover. Likevel skal vi ha antennene oppe for hva de mindre barna måtte streve med, enten fordi de har fått med seg nyheter, eller de har hørt samtaler mellom større barn, eller de har hørt det de voksne har snakket om.

Det er voksnes oppgave med enkle ord å forklare hvor dette har skjedd; hvem som er rammet og hva politiet gjør. Nå vil politiet arbeide for å skape klarhet i hvordan og hvorfor det skjedde. Vi vil at våre barn skal være like trygge som vi er. Vi anbefaler at voksne gir korte oppsummeringer av fakta når de blir kjent og at de deretter bestreber seg på en åpen samtale med barna. Det vil si at de hører hvilke tanker barna har, og lar det være styrende for den videre samtalen med barna. Her som ellers er det viktig å lytte, ta tur, noen ganger gå foran i samtalen og noen ganger å følge etter. Det viktige er å berøre de tanker barna gjør seg om en virkelighet som ikke kan stenges ute i det moderne mediesamfunnet.

Et dilemma for lærere med å ta dette dramatiske tema opp i en barnegruppe, blant de under 9 år i alle fall, er at noen blant dem kan være fullstendig uvitende og dermed uten bekymringer om dette. Skal vi risikere at de barna får problemer de ikke behøvde å ha? Vårt svar på det spørsmålet er at du som voksen kan vente litt, samtidig som du vurderer hvor intens mediedekningen er. I alle fall bør du forberede deg på hva du skal si dersom det spontant kommer opp i barnegruppen, enten det er i fjerde klasse eller blant de store i barnehagen. Sjansen for det siste regner vi som ganske små, men det kan hende at du må ta en til side og hjelpe han eller henne fordi de har hørt det fra større søsken. Dersom du som førskolelærer eller lærer finner at du blir utfordret til å gjøre noe fordi du overhører samtaler eller blir direkte konfrontert, er det viktig at hjemmet blir informert om hva som er sagt i barnegruppen eller til klassen.

Når det gjelder enkeltbarn, kan du som mor eller far lodde uroen med å spørre om det har vært noe i nyhetene som har gjort dem redde og som de gjerne vil snakke om.

Vårt problem som voksne, enten vi er foreldre eller lærere, er selvsagt at vi har vanskelig for å begripe at noen kan gjøre noe så forferdelig. Vi har likevel noen knagger som vi kan plassere vår engstelse på. Med vår kunnskap og livserfaring slipper vi å gå og se oss tilbake og tenke at nå kommer det en her til vårt lille nabolag. Det er denne voksentryggheten vi vil at barna skal få del i, og da må også barna få noen begreper, eller knagger å henge sin frykt og sine redde tanker på.

Vi vil foreslå noen ganske enkle begreper for det formålet, nemlig feiltanker og tankesykdommer på den ene siden, og bremser og ryddemaskinen på den andre siden. Vi vet at disse forklaringene har vært nyttige i tidligere situasjoner der voksne skal forklare barn det som virker uforståelig.

Hvordan forklare barna?

Tankesykdom og feiltenkning skal gi en forklaring på at han kunne planlegge å drepe andre: Det at han virkelig gjorde det var fordi bremsene mot å gjøre slikt og ryddemaskinen som skulle fjerne disse (syke) tankene ikke virket. Bremsene kom ikke på, og ryddemaskinen var ødelagt.

Vi foreslår at du først snakker med barnet eller barnegruppen om at det er forskjell på å bli forskrekket og det å bli redd. Grunnen til at vi er så forskrekket over at noen kunne gjøre en slik forbrytelse mot andre, det er først og fremst at det var så grusomt, han hadde våpen og angrep dem, og nå er de døde. Dernest er vi forskrekket fordi det er så sjelden at slike forferdelig ting hender.

For de litt større barna som har fulgt bedre med i aviser, tv eller på nettet, det vil si barn fra 10 år og oppover, kan du også ta opp dette at de nå får høre om andre drap. Derfor virker som om det er veldig mange det hender med. Det stemmer ikke, det er heldigvis veldig sjelden. Punkt en er altså at det er veldig sjelden. Derfor er ikke du redd for at det skal hende her nå fordi om det har hendt i Kongsberg. Herfra kan du gå over til forklaringen som bygger på ordene feiltanker og tankesykdommer. Vi vet ikke enda sikkert om det er tankesykdommer som ligger bak, men vi kan snakke om tankefeil eller tankefloker som gjør at noen mennesker tenker så feil og gjør slike handlinger.

Et forslag til å forklare for barna er: “Det de fleste voksne nå tenker på, og mange barn også, er jo hvordan kan tenke så feil at de gjør noe så fælt. Vi tenker at han har fått en sykdom i tankene sine og så får han mange feiltanker som får han til å angripe uskyldige mennesker på gata, i en butikk og et hjem. Han har fått mange feiltanker i hodet og så klarer han ikke å rydde opp i de. Han blir bare sint. Og sint kan vi alle bli, men vi har alle en start knapp som setter sinne i gang og så har vi en stopp-knapp som sier fra at nok er nok, og det stopper oss så vi ikke går løs på noen. Men sinne er en veldig alminnelig følelse, så gjennom hele barndommen trener vi på STOPP knappen. Og resultatet er at Norge er et fredelig lang hvor folk ikke angriper hverandre.

Og det er veldig sjelden at noen får tanker som gjør at de dreper andre. Alle mennesker har mange rare tanker. Det er helt vanlig. Vi kan til og med bli så sinte at vi sier til noen at vi skulle ønske de var døde. Det har ingenting med sykdom å gjøre, fordi vi mener det egentlig ikke. De personene som får slike tanker som mannen i Kongsberg, de går og tenker alvorlig på at de skal finne noen som de skal drepe. Noen ganger hører de stemmer inn i tankene som sier at de skal drepe. De tror stemmene kommer fra en som kan bestemme over dem.

Alle mennesker har en tankebrems de kan trå på som stopper farlige tanker, og de har en ryddemaskin som raskt fjerner de verste tankene. Noen ganger både gjør vi dumme ting og sier dumme ting. Det er ikke sykdom. Det er helt vanlig. Da ber vi om unnskyldning. Bremsene og ryddemaskinen er våre gode venner. Dessverre er det noen få som får feil på begge to. Det kan hende at både bremsene og ryddemaskinen ble dårlig fordi personen opplevde mange forferdelige ting i barndommen. Men det kan også hende at hjernen blir forgiftet fordi den var full av syke og sinte tanker fra før. Det viktigste vi har å si til deg er at det er veldig sjelden at noen får slike tanker som gjør at de dreper andre.

Noen gjør det og da kommer det så ofte i nyhetene at vi tror det skjer mye oftere enn det gjør. De aller aller fleste mennesker er vennlige og greie og sier unnskyld, unnskyld hvis de dytter borti noen med handlevognen på kjøpesenteret.

Akkurat når dette forferdelige hendte, fikk vi en ny statsminister og en ny regjering i Norge. Statsministeren heter nå Jonas Gahr Støre, og den nye sjefen for lover og for politiet heter Emilie Mehl og de reiste begge til Kongsberg for å si hvor triste vi alle er for det som har hendt, og for å snakke om hvordan vi kan passe bedre på, og hjelpe syke så de så de blir passet på slik at de ikke blir farlige for oss. Han som gjorde det forferdelige på Kongsberg vil antagelig få mange, mange år i fengsel. Hvis han ikke var så syk at han må passes på i et strengt sykehus.

Som lærer, førskolelærer eller forelder har voksne en stor oppgave, og det er å gjøre barn trygge. Derfor skal vi snakke med barna om det som gjør dem utrygge. Det er ikke bra for barn å være redde.

3. Følg med i hva de tar inn gjennom media

Det er naturlig at en slik hendelse får stor plass i nyhetsmedia. Det er viktig at foreldre er reflektert over hva barn får se, når de ser, hvor ofte de ser og hvem som er til stede når de ser. Foreldre bør huske hvor av-knappen på TV er slik at barn ikke unødig eksponeres for nyhetssendingene. Vi har i senere år lært at slike reportasjer kan skape problemer for sårbare barn. Foreldre kan begrense barns «eksponering» ved å velge sene nyhetssendinger. De kan legge vekt på å se nyheter sammen med barna om barna er opptatt av hva som skjer, og de kan også aktivt gjøre andre ting med barna når de merker at barna blir mer urolige over situasjonen. Foreldre kan lage en felles strategi for hvordan de ønsker å håndtere dette, slik at det ikke styres ut fra øyeblikkets vurderinger. Spør også barna om hva de har sett eller lest når dere ikke var til stede, slik at dette eventuelt kan berøres.

Avslutning

Barn kan bli oppskaket av det som har skjedd. Foreldre og andre voksne må være lydhøre for hva barn tenker og hvordan de reagerer på det som har skjedd. Vi vil anbefale at dere aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at dere tar opp en samtale med dem enn å tenke at dette har de sikkert ikke fått med seg. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale med sine barn kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål.