Du kan ikke kontrollere følelsene dine

I dagens samfunn bruker vi mye energi på å skulle føle oss bra. Føle oss fornøyde, føle oss glade, ikke føle oss sinte, lei oss eller redde.

Noen følelser er riktige og ønskelige, og andre skal vi ikke ha. Dette varierer ut ifra hvilke situasjoner vi befinner oss i, og vi har ofte ganske rigide forestillinger om når det er riktig å være for eksempel lei seg eller sint. Redd, nervøs, misunnelig, eller sjalu skal vi helst aldri være. Mange forsøker å komme nærmere den “rette” følelsen på en direkte måte – ved å forsøke å presse bort uønskede følelser, og fremkalle ønskede følelser.

Dette bygger på en grunnleggende misforståelse av hva følelser er for noe. Følelsene våre er reaksjoner på den verden vi lever i. Akkurat slik som øyet vårt reagerer på lys og gir oss et synsinntrykk reagerer vårt følelsesmessige system på stimuli og gir oss en følelsesmessig opplevelse. Til forskjell fra synsopplevelser kan stimuliet som fører til følelser være mye forskjellig – det regner, noen dør, jeg kjefter på meg selv, noen andre sier jeg er fin, et barn smiler, jeg lukter noe godt, etc.

Følelser oppstår altså ofte som en reaksjon på en enorm kombinasjon av ulike stimuli. Men like fullt er det en reaksjon – og ikke et valg – å føle det vi føler. Om jeg vet jeg begynner å gråte hver gang jeg ser Titanic kan jeg velge å la vær å se Titanic, men jeg kan ikke velge å ikke bli lei meg når Jack dør. Jeg kan også velge å snakke snillere til meg selv, velge å være rundt mennesker som er snille og genuine, jobbe med ting som opplevelses meningsfullt og som jeg får til – og det vil uten tvil påvirke mine følelsesmessige reaksjoner. Men om livet mitt består av selvkritikk, krangler, og meningsløse oppgaver jeg aldri mestrer kan jeg ikke bestemme meg for at jeg skal være glad. Det blir som å se på en stol og forsøke å overbevise seg selv om at det er et bord. Det vil i beste fall være en vrangforestilling.

I min jobb som psykolog opplever jeg at mange av mine pasienter opplever det veldig lettende å kunne forholde seg til følelsene sine på denne måten. Mange kommer til meg i krisesituasjoner etter å ha opplevd traumatiske og vonde ting, og opplever at de ikke har den “rette” følelsesmessige reaksjonen – og kjefter på seg selv for det. Dette fører ofte til mye lidelse, og vansker med å bearbeide det som har skjedd. I min erfaring er det vanskelig å bli ferdig med en sorg om du er opptatt med alt som er feil med det du føler, eller med et sinne eller svik om du ikke kan tillate deg selv den reaksjonen du tross alt har.

For å kunne tilgi noen må vi først vedkjenne at noen har gjort noe mot oss som de trenger tilgivelse for – det kan innebære mye sinne.

Når vi kan tillate oss å føle på bitterhet, sinne, hat, misunnelse, skam, lengsel, frykt, nervøsitet – alle de “uønskede” følelsene uten selvkritikk kan vi paradoksalt oppleve at vi får mer kontroll over livet. Nei, du kan ikke kontrollere hvordan du reagerer, men det er ikke noe galt med å ha en “barnslig” følelsesmessig reaksjon. Det å være sint når man er tre år og tretti føles relativt likt – følelsene våre blir ikke voksne. Det betyr ikke at du trenger å handle på det – selv om du kan få lyst til å kaste noe på noen når du er sint betyr det ikke at du skal gjøre det, men det at behovet og lysten kommer er ikke et tegn på at det er noe galt med deg.
Følelse er ikke det samme som handling, å være sint er ikke det samme som å være voldelig. Du kan kontrollere handlingene dine. Og det er for mange lettere å la vær å kaste noe om man kan si til seg selv uten skam “nå fikk jeg lyst til å hive mobilen skikkelig hardt i hodet på mannen min fordi jeg ble så sint”. Ved å vedkjenne, ordsette, og akseptere følelsene og din manglende kontroll over dem kan du få mer kontroll over handlingene dine, og da også over hva livet ditt faktisk består av.

Det er menneskelig å bli misunnelig, sjalu, sint, flau, føle mindreverdighet, bli nervøs, bli redd for ting som vi vet ikke er farlig, eller ønske å bli forstått uten å måtte forklare. Det er ikke det samme som at du har rett til å handle ukritisk på alle følelsene dine eller kreve at andre skal ta hensyn til dine behov til enhver tid. Men det er viktig at du selv kan akseptere og anerkjenne behovene og følelsene. Og om du klarer å sette ord på dem til andre vil de ofte også lettere forstå deg og kunne komme deg mer i møte.

Det er lettere å forholde seg til noen som sier at “nå skulle jeg ønske du bare automatisk visste at jeg trengte kos og ga det til meg”, enn noen som er irritert på deg uten å fortelle deg hvorfor, og enda lettere noen som sier “nå trenger jeg en klem”.