Noen refleksjoner i påvente av en varslet katastrofe

Kronikk av Atle Dyregrov, psykologspesialist, professor emeritus ved Klinikk for krisepsykologi / Senter for krisepsykologi

I mange tiår har jeg arbeidet under og etter katastrofer og krig, både natur- og menneskeskapte. Jeg har møtt overlevende og etterlatte, lyttet til deres historier og vært med på å koordinere og sette opp tjenester for de berørte. I tillegg har jeg gjennom bøker og tidsskriftartikler bidratt til feltet, og skrevet om både reaksjoner og tiltak. Det har vært arbeid på norsk jord og internasjonalt, både etter ulykker, massedrap, krigssituasjoner, jordskjelv, flom, snøskred og stormer og orkaner.

Men først etter 40 år i feltet, mens jeg skriver dette, på ferie i New Zealand har jeg opplevd å sitte å vente på en katastrofe som vil skje i løpet av de nærmeste døgnene. Her ventes det som antas å bli den verste syklonen på hundre år. Syklonen Gabrielle vil føre med seg svært ødeleggende vind og flom, bare to uker etter at et annet uvær førte til omfattende flomskader.

Det er rart å observere hvor årvåkne vi er i denne situasjonen og følger med på alle oppdateringer om hva som er i vente. Det er som vårt mentale apparat klargjøres for faren som truer og gjør oss mer oppmerksomme på alle små tegn på det som skal komme, slik som endring i vind og regn. Vi endrer reiseplaner for å minimere fare, og parkerer leiebilen trygt slik at vi unngår trær som kan falle og flomvann. Det er ventet flere hundre millimeter regn i løpet av kort tid. Men vi er heldige, vi kan trygt iaktta faren fra vårt flomsikre hotell.

Vi kan ikke la være å tenke på de mange tusenvis som ikke har den luksusen og som må forvente at hjem og nabolag blir ødelagt. Med erfaring fra arbeid etter jordskjelv både i Tyrkia og Kina går tankene også til de mange rammede familier i Tyrkia og Syria. Der er det mennesker hvis liv gradvis ebber ut i ruinene fra jordskjelvet, og titusenvis av skadede overlevende og fortvilte etterlatte som har fått sine liv forandret for alltid. Og som så mange ganger før er det ofte de som er hardt prøvet fra før av som rammes sterkest.

Folk i New Zealand, inkludert oss besøkende, som venter på katastrofen, får en føling med en frykt for det ukjente og hva som kan skje når naturens krefter får herje, uten at vi kan kontrollere den. Vi er prisgitt naturens krefter og de kan være mektige. Etter å ha vært nær på jordskjelv og hørt rammedes beretninger så får du stor respekt for naturens krefter. I California i 1989 husker jeg beretningene fra de som så fjell bevege seg, fra Tyrkia i 1999 de sterke beretningene fra lydene av jordens indre og de sterke skjelvingene som gjorde at det var umulig å bevege seg, og fra Kina i 2008 beretningen fra en eldre kvinne som fortalte om hvordan jorden åpnet seg foran henne da hun løp nedover en fjellside og hun måtte bruke et tre som falt til å klatre over den vide sprekken som åpnet seg. Slike hendelser kan forandre deg for alltid. Det er skremmende når det trygge og stabile som naturen rundt deg, ikke er så bestandig som du trodde. Da kan sjelen din skjelve og livet blir mer utrygt.

Samtidig har et langt arbeidsliv opp mot kriser og katastrofer vist at det er når det verste skjer i livet at folk hjelper hverandre. Solidaritet, samhold, empati og menneskelig varme er mer karakteristisk for katastrofer enn konflikt og selvisk tenkning. Hjelpere fra hele verden melder seg frivillig til å hjelpe etter jordskjelvet i Tyrkia/Syria, og I New Zealand vil de sammen mestre den utfordring de går i møte.  De fleste kan være trygge i at vi vil hjelpe hverandre, enten det er krig eller katastrofe som rammer.