Å overleve sitt barn som ‘eldre’ foreldre

I 1984 deltok jeg på et seminar på Utstein Kloster med den australske psykiateren Beverly Raphael, en pioner innen katastrofepsykiatri. En av de tingene hun var spesielt opptatt av, var eldre foreldres sorg over å ha mistet et (voksent) barn. Gjennom sitt støttearbeid for etterlatte og studier av en togulykke som tok 83 liv, påpekte hun at de som slet mest i etterkant, var foreldre som hadde mistet sitt voksne barn. Det har jeg alltid hatt i tankene når jeg har møtt slike foreldre. Selv om det er nærmest uetisk å sammenligne ulike tap av barn, vil jeg gjerne fremheve hvor vanskelig det kan være for foreldre å overleve sine egne barn.

Som andre barnedødsfall, snur dette opp ned på livets naturlige rekkefølge. Foreldre skal ikke overleve sine egne barn. Men det er noe mer som kommer i tillegg. Yngre foreldre kan ofte få et nytt barn, og de gjør de også. I mitt doktorarbeid fant jeg at av mødrene som mistet små barn, var et flertall på vei med et nytt barn innen ett år etter dødsfallet. Blant de som ikke var det, ønsket de fleste å bli det. For eldre foreldre er mødrene ofte utenfor fruktbar alder, slik at muligheten for et nytt barn ikke foreligger. Dette er spesielt vanskelig hvis foreldrene mister sitt eneste barn.

Tapet medfører ofte en følelse av meningsløshet og større vansker med å finne nytt fotfeste i tilværelsen. Tap av godt voksne barn kan komme som en tilleggsbelastning til økende utfordringer med sosial isolasjon, et mer begrenset sosialt nettverk og sviktende helse, med de komplikasjoner dette potensielt fører til i sorgen. Nylig har forskere gjennomført en omfattende gjennomgang (scoping review) av eksisterende forskning omkring sorg opplevd av eldre foreldre som har mistet barn (Bahrevar et al., 2025). De fleste studiene som ble inkludert, hadde foreldre som var eldre enn 65 år. Hoveddelen av studiene var gjennomført i Nord-Amerika og Europa, med noen i andre verdensdeler.

Selv om de fleste inkluderte studiene ikke sammenligner eldre med yngre foreldre, viser gjennomgangen at et barns død kan medføre alvorlige konsekvenser på ulike livsområder, ikke minst helseområdet, blant annet i form av økt risiko for hjertesykdom og tidligere død enn for foreldre som ikke har mistet barn. Det påpekes også nærvær av sosial isolasjon, og mer håpløshet og suicidale tanker blant de etterlatte foreldrene. Disse forholdene gjør dem mer avhengige av andre familiemedlemmer og støtte utenfor familien. Forskerne anbefaler praktiske strategier for å støtte foreldrene, inkludert god rådgivning i førstelinjetjenesten og henvisning til psykologisk oppfølging når nødvendig. Støttegrupper for eldre etterlatte foreldre nevnes også som viktige for å redusere sosial isolasjon og dele mestringsmetoder.

For eldre etterlatte foreldre kan det være vanskeligere enn for yngre etterlatte foreldre å finne ny mening i tilværelsen. Andre barn og tilkomsten av barnebarn er for mange en viktig motivasjonskilde i hverdagen. Foreldre som har andre barn, kan vektlegge hvor viktige de er for dem i hverdagen og hvordan de gjør livet verdt å leve. Selv om de ikke setter pris på at andre sier «Du har jo de andre barna«, fordi det ikke anerkjenner tapet de har lidd, kan de selv tenke dette og fremheve hvordan dette hindrer dem fra en redusert foreldrekapasitet.

Det er en viktig oppgave for oss fagfolk å lære mer fra eldre foreldre om hvordan vi best kan hjelpe, og at vi tilpasser hjelpen til de behov foreldrene har. Det er også viktig å bringe forståelse ut i helsevesenet for de unike problemene denne foreldregruppen sliter med, slik at de blir møtt med forståelse og kompetanse.

Bahrevar, V., Khankeh, H., Morowatisharifabad, M. A., Foroughan, M., & Rashedi, V. (2025). The Grief of Older Parents Over the Loss of a Child: A Scoping Review. Omega, 302228251313828. https://doi.org/10.1177/00302228251313828

The English text can be read HERE