Vi har mottatt denne teksten fra en mor som formidler med egne, sterke ord hvordan hun opplever å være pårørende til en ungdom med ufrivillig skolefravær. På en smertefull, men ikke-klandrende måte, gir hun ord til ettertanke og løfter betydningen av at omgivelsene stiller opp med omsorg og tålmodighet. Mor er anonymisert av hensyn til barnet. Klinikk for krisepsykologi kjenner mors identitet.
Brev fra en mamma
Kjære deg. Tenk deg at du er en mamma. Som elsker barnet ditt. Omsorgen er du alene om. Det er ensomt til tider, men du klarer det, for det finnes ingen annen måte. Det er sånn det er, vi tar vare på barnet vårt til det er i stand til å stå på egne ben. Du er heldig, du har nok krefter, gode venner og familie som er glad i deg.
Så en dag blir sønnen din alvorlig syk. En sykdom som skal vise seg å vare i mange år. Men det vet du heldigvis ikke den dagen det bryter ut. La oss kalle det ondartet kreft. Celler som deler seg når de ikke skal. Det er skummelt for dere begge. Familie og venner er i sjokk. Men heldigvis er det hjelp å få. Kreftbehandlingen i Norge er svært god, det offentlige systemet tar vare på dere. Behandlinger, støttegrupper, forståelse. Utsiktene for å bli helt frisk er gode, selv om det blir en lang og tung vei å gå. La oss si at det skal ta fem år. Du må være sammen med barnet ditt døgnet rundt. Det er tungt. Han trenger sin mamma, og han er redd. Venner og familie har omsorg for deg, og hjelper til på de måter de kan. Selv om du og sønnen din går glipp av mye som andre tar for gitt så er du allikevel takknemlig, fordi det er håp om at dette skal gå bra. Han skal bli frisk. Kreftene dine holder. Støtten fra venner og familie løfter deg. De forstår hva dere går igjennom. Celler som deler seg, medisiner, sykehus.
Men hva om det ikke er kreft. At det er psykisk sykdom som har gjort sønnen din alvorlig syk. Han orker nesten ikke å leve. Det kan være så vanskelig å fatte – hva dette kommer av, og hvordan det kan gå over. Du forstår det ikke, men vet at det er alvorlig. Så alvorlig at det ikke er sikkert at det går bra. Familie og venner er støttende, selv om heller ikke de kan forstå.
Tiden går. Ett år blir til to. De kan fort bli til fem. Du lærer mer om sykdommen for hver dag som går. Det er tungt. Dere er redde begge to. Men du kan ikke dele dette med mange. Barnet vil ikke dele. Det er dessuten vanskelig, om ikke umulig, å forklare andre hvordan dere har det. Sønnen din blir medisinert og trenger deg hver dag for å holde angst og vanskelige tanker i sjakk. Den viktigste behandlingen skjer hjemme, sier de. Den må du som er mamma ta deg av, fra morgen til kveld og ofte inn i natten. Det skal utredes og følges opp, mange etater er involvert, det er et forvirrende system å forholde seg til. Du som er mamma, må koordinere det hele. Alene. For dette er psykisk helsevern, her er ingen koordinator eller støttegrupper. Ingen enkel måte å stille diagnose på, ingen fasit for riktig behandling. Mye prøving og feiling. Men han skal nok bli frisk, sier de. Så det går bra, kreftene dine holder.
Helt til den dagen du hører gutten din si:
«Mamma, av og til skulle jeg ønske at jeg heller hadde kreft. For da hadde alle skjønt at jeg er syk, at jeg ikke orker skolen og at jeg trenger å være sammen med deg for å bli frisk.»
På samme tid hører du at det hviskes bak ryggen din: «Er han egentlig så syk, eller er det bare skolevegring?» «Han ser jo helt frisk ut? Jeg skjønner det ikke. Jeg hadde nok ikke håndtert det på den måten hvis det var mitt barn!» «Hun må lære seg å sette grenser, komme seg mer ut; jeg tror de har et usunt forhold.»
Først på denne dagen kjenner du at det er virkelig tungt.
At det å være pasient og pårørende til et barn rammet av psykisk sykdom, er en ensom tilværelse. Selv om man er velsignet med gode venner og familie, som sannsynligvis ikke er i stand til å fullt ut forstå. Selv om man bor i dette trygge, rike landet. Du er en sliten mamma, her er ingen som kan løfte deg i dag. På denne dagen kjennes det bare ensomt og uendelig tungt å bære sitt syke barn på ryggen.
Så, kjære deg.
Jeg vet ikke hvem du er. Om du er politiker, så håper jeg at du snarest innvilger mer midler til psykisk helsevern for barn og unge. At du sørger for at systemet fungerer og tiltak iverksettes der de trengs.
Jobber du som psykolog eller helsesykepleier, vit at du betyr mye for oss, og at vi håper du orker å fortsette i jobben din.
Du som er læreren som sender en melding hjem, og som evner å se de små signalene hos barnet mitt – jeg håper du vet at du kan utgjøre hele forskjellen for vår dag.
Er du fastlegen vår, så er du den som er der for oss når de andre er «ferdig» med sine undersøkelser. Og når vi faller mellom alle stoler i systemet. Det er så trygt at du finnes!
Er du en pårørende til et sykt barn, uansett diagnose, så vil jeg gjerne gi deg en varm klem.
Men om du er min søster eller venn, så vil jeg bare si at jeg er glad i deg. At jeg av hele mitt hjerte håper du skal slippe å oppleve dette. At det er så vanskelig å forklare, og det gjør ingenting om du ikke helt kan forstå. Bare jeg kan få gråte litt på skulderen din neste gang vi treffes. For jeg trenger deg.
