Barn med ufrivillig skolefravær sviktes

Kronikk av Heidi Wittrup Djup

Lærerstreiken har tydeliggjort hvor viktig politikere, fagfolk og foreldre grunnleggende sett mener at skolen er for barn. Uker uten opplæring, fellesskap og struktur, førte til en mengde medieoppslag som blant annet advarte om at barns liv og helse ble satt på spill. Selv om jeg mener dette har vært en sterkt overdrevet og krisemaksimerende retorikk (se kronikk i VG om dette her), ser også jeg med alvor på at enkelte streikerammede barn ble sterkt rammet av at skolehverdagen falt bort. 

For det er jo uten tvil alvorlig når barn ikke får sine rettigheter oppfylt. I lys av dette burde det økende omfanget av ufrivillig skolefravær utløse langt mer alarmerende overskrifter og politisk debatt enn hva vi ser i dag.

Tenk, vi har en fellesskole som et ukjent, men altfor stort, antall barn ikke makter å ta del i. Streik eller ei; de mister alt skolen ideelt sett burde representere. Der de skulle ha opplevd trygghet, mestring og tilhørighet, opplever de i stedet brudd på opplæringsloven, manglende tilrettelegging og et destruktivt psykososialt miljø. Likevel uteblir tilsvarende advarsler om tapt skolegang som vi har sett under streiken. 

Selv om begrepsbruken er i endring, kan det tenkes at en forståelse om at vanskene handler om eleven selv, hindrer erkjennelsen av hvilken massiv svikt disse barna utsettes for av systemet rundt dem.

Skolene bryter opplæringsloven

Kunnskapsminister Tonje Brenna uttalte nylig at årsakene til ufrivillig skolefravær er komplekse. Det kan hun ha rett i. Samtidig vet vi at risikoen er særlig høy for barn med nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD, Tourettes og autisme. Barn som utsettes for mobbing og ekskludering, risikerer også å falle fra. Kunnskap om hva nevrodivergente barn trenger, riktig tilrettelegging og en satsing på det psykososiale miljøet ved skolene, burde dermed ta oss et godt stykke på riktig vei.

At skolene likevel ikke lykkes, handler således neppe om at årsakene er «komplekse» like mye som det handler om manglende kompetanse, bemanning, ressurser og ansvarliggjøring.

Alle barn har rett til et trygt skolemiljø, noe som gjenspeiles både i barnekonvensjonen og opplæringslovens § 9A. Som følge av dette har skolene en aktivitetsplikt når barn utsettes for mobbing eller et uholdbart psykososialt miljø. Svikter skolen i dette ansvaret, kan foreldre klage til Statsforvalteren.

Nylig ble det kjent at 9 av 10 mobbesaker som klages inn til Statsforvalteren, gis medhold. Dette betyr at skolene bryter loven når de ikke klarer å gi fortvilte barn og foreldre hjelpen de trenger og har rett på. Vissheten om at barn opplever år med utenforskap og mestringstap, burde utløse en enorm politisk handlekraft. Skolene trenger åpenbart bedre verktøy for å kunne forvalte sitt ansvar og skape en skole hvor enhver kan høre til. Men først må man erkjenne svikten og hvor ansvaret ligger.

Bagatellisering og ansvarsfraskrivelse

Gjennom min kontakt med foreldre hvis barn ikke makter å gå på skolen, forteller et betydelig flertall om et utrygt skolemiljø eller manglende tilrettelegging som bakenforliggende årsak til at barnet i stor grad blir låst til hjemmet. Mange opplever å ikke bli hørt eller tatt på alvor når de ber om hjelp, krever sin rett eller klager på mangelfulle tiltak. Noen blir til og med urettmessig meldt til barnevernet, en ulovlig praksis barneminister Kjersti Toppe nylig beklaget. Andre blir kasteballer i et system der ingen egentlig tar ansvar for oppfølgingen.

I stedet for iverksettelse av virksomme tiltak, inntar skolene en passiv vente-og-se-holdning, foreldres bekymring avvises, mobbing bagatelliseres og kunnskap om nevroutviklingsforstyrrelser mangler. Over tid øker derfor vanskene, opplæringen uteblir, mestringsmulighetene smuldres opp og barnet mister troen på både seg selv og omgivelsene.

Da er det kanskje ikke så rart at barnet til slutt nekter å gå på skolen og at foreldrene ikke klarer – eller ønsker – å tvinge dem dit. Skadepotensialet blir rett og slett for stort og terskelen altfor høy.

Ufrivillig skolefravær som systemsvikt 

At den norske skolen – som angivelig skal være for alle – ikke klarer å romme mangfoldet som finnes blant elevenes fungering eller forhindre, avdekke og avhjelpe mobbing, er svært alvorlig. Problemets omfang og konsekvenser må møtes med langt større politisk mobilisering enn hva som er tilfellet i dag. Det må sikres en omfattende styrking av skolene for å bedre forutsetningene for at barn kan oppleve trygghet, mestring og inkludering i sin skolegang. 

For at skolene skal kunne oppfylle sitt ansvar i henhold til opplæringsloven, trengs en betydelig satsing på relasjonskompetanse og kunnskap om tilstander assosiert med risiko for frafall.

Det må på plass et ressursapparat bestående av sosiallærere, miljøarbeidere og andre fagpersoner som evner å arbeide forebyggende og aktivt med det psykososiale miljøet. PPTs rolle må anerkjennes og styrkes, og det bør være bedre tilgang på ressursteam som skolene kan benytte i saker hvor de selv mangler kunnskap. I tillegg må det stilles krav til umiddelbar handling når mobbing skjer. For å oppnå dette må ressurser og kompetanseheving følge med den nedfelte aktivitetsplikten, men skoleledelsens ansvar må også understrekes. Ikke minst må hjelp, klageadgang og erstatningsmuligheter styrkes for barna som opplever de langvarige skadevirkninger mobbing, utenforskap og år med tapt skolegang kan gi.

Det stilles nå krav til at staten må utrede hvilke konsekvenser streiken har hatt for barn.

Kanskje kan det også tas ansvar for å utrede hvilke konsekvenser det får at skolen ikke klarer å romme en mangfoldig barnegruppe og sikre deres opplæringsrett og psykososiale miljø. 

Situasjonen er i dag uholdbar for de barna dette gjelder og for deres pårørende. Det er håp om at økende bevissthet rundt skolens betydning kan føre til økt erkjennelse av hva det betyr når skolen tvert imot svikter og blir kilde til alt som gjør vondt. 

Skrevet av Heidi Wittrup Djup, publisert 2.oktober 2022