Barnekonvensjonen fyller 30 år

I dag fyller FNs barnekonvensjon 30 år. Den har hatt enorm betydning for mange barn verden over, både når det gjelder tilgangen på mat og drikke, helsetjenester, skolegang og fred. I Norge er konvensjonen retningsgivende for alt arbeid med barn og den danner grunnlaget vi bygger våre tjenester og strukturer på.

Vi kan være stolte over at barns rettigheter står svært sterkt i samfunnet. Ikke minst skal vi være takknemlige for at det er så mange mennesker der ute som gir av seg selv og sin tid for å gi barn gode omsorgsbetingelser og tilstrekkelig beskyttelse. Foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, lærere, assistenter, barnehageansatte, fotballtrenere, naboer – og en rekke andre mennesker som har barns beste i tankene hver eneste dag. Vi er i all hovedsak et samfunn bestående av kloke voksne som støtter barn, ivaretar deres behov og respekterer dem som selvstendige individ med egne rettigheter.

Barn som lever med omsorgssvikt

Men selv om vi gleder oss over alt barnekonvensjonen har gitt av beskyttelse og vern for våre barn, er det en ubehagelig sannhet som skyggelegger denne dagen.

For i hvert eneste øyeblikk av hver eneste dag, finnes det barn som lider. De bor i våre nabolag, de går på våre skoler, og de finnes i realiteten rett foran oss, selv om vi ikke alltid ser dem. Disse barna nyter dessverre ikke godt av barnekonvensjonen i sine faktiske liv. Rettigheter har tross alt liten betydning så lenge de ikke oppfylles.

Noen av barna som ikke får den beskyttelsen de har krav på, treffer vi på i vår arbeidshverdag. De har ofte opplevd store krenkelser i relasjoner der de skulle ha vært trygge, elsket og ivaretatt. Skaden enkelte har blitt påført, er nesten ikke til å begripe. Disse barna trenger at samfunnet tar ansvar for å sikre gode nok omsorgsbetingelser for dem og hjelp gjennom behandling, psykososial rehabilitering og korrigerende erfaringer.

Barndommen tas med inn i voksenlivet

Dessverre er det mange vi ikke treffer før de har blitt voksne. Mange barn som lever med omsorgssvikt blir ikke oppdaget og får derfor ikke sin virkelighet anerkjent av omgivelsene. Vi møter mange som har levd med store vansker gjennom et helt liv på grunn av alt barndommen ikke gav dem. Sorgen over alt de ikke fikk, er tung å bære. Ofte blir denne sorgen enda sterkere når de har blitt foreldre selv. Da ser de hva barn trenger, hvor sårbare de er, og hvor stor avstand det er mellom deres egen barndom og den de nå ønsker å gi sine barn.

Smerten de har blitt påført som barn, bærer mange med seg i voksenlivet. Vold, overgrep og psykisk terror er ikke hendelser barn med enkelhet kan vokse av seg eller legge bort. Noen sår leges ikke av tid alene. De som kommer til oss, har prøvd å lappe sammen sårene sine gjennom et helt liv. De har vært alene med skammen og skyldfølelsen, trodd de fortjente det, eller ikke forstått hvilken urett de har blitt påført. De er voksne nå.

Samfunnet klarte ikke å beskytte dem da de var barn. Samfunnet må hjelpe dem i dag.

Barn i krig

Men det er også mange barn vi ikke møter av helt andre årsaker. Vi møter dem ikke – fordi de ikke får komme hit. Barn som rammes av krig og lever sine barneår i stor nød i flyktningleirer. Noen av dem har rett til norsk statsborgerskap og dermed rett til beskyttelse av den norske stat, som barna i Al-Hol, men myndighetene vil ikke hjelpe dem til trygghet i Norge.

Andre barn må se sin barndom renne bort langs søppel og druknes i overfylte flyktningleire, eller forsvinne i Middelhavets dyp. Barn dør i Moria-leiren. De burde ha blitt evakuert. I stedet blir deres barndom avsluttet av døden.

Enda noen andre barn kunne vi ha møtt, for vi hadde dem her hjemme en stund. Noen barn fikk være her lenge nok til at de begynte å tro på en framtid her. De gikk på skole, fikk venner å leke med, lærte seg norsk og så foreldrene finne fotfeste igjen etter en lang og vanskelig tid på flukt. De er blitt sendt ut igjen. Til farlige land, til nye flyktningleire. Vi har i realiteten sendt barnefamilier på flukt. Til og med enslige mindreårige, har rømt herfra fordi de ikke fikk beskyttelse. Deres frykt tar aldri slutt. Det finnes ingen trygghet for dem.

Barn blir skilt fra sine foreldre

Barn har en grunnleggende rett til familieliv. De skal kun skilles fra sine foreldre dersom det er til barnets beste at dette skjer. Men det er mange barn som har fått sine rettigheter krenket fordi innvandringsregulerende hensyn vektes tyngre i saker der mor eller far har brutt utlendingsloven. Da er den eneste sanksjonsmuligheten å sende personen ut av landet. Det er mange barn som har blitt rammet av utvisningssaker mot foreldrene. Familier splittes, og det er barna som tar skade. De kunne ha levd gode familieliv. I stedet påføres de tap og relasjonsbrudd de aldri vil komme over.

Dette skjer samtidig som den norske stat nå står overfor en historisk klagebehandling av barnevernssaker i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Senest i går blir vi dømt for å ha krenket retten til familieliv.

Rettigheter betyr som sagt ingenting dersom de ikke oppfylles.

Våre tanker går derfor i dag til alle de barna vi som samfunn ikke har klart å beskytte, og som har fått sine rettigheter krenket. De mange barna vi ikke ser, men som vi vet at finnes.

Og vi sender en dyp og ektefølt takk til de mange som bruker livene sine på å hjelpe barn. Alle dere som gir dem trygghet og kjærlighet og et sted å høre til. Dere som kjemper for barns rettigheter, og som tar vare på også dem som ikke er deres egne. Det er dere som forvalter barnekonvensjonen i praksis og som gir endring og håp for dem som kommer etter oss.

Det er dere, og barna selv, som gjør at vi har mye å feire.

Til lykke med dagen.