Å møte mennesker i krise

Teksten stod først på trykk i Ambulanseforum nr 4/2020, her: Å møte mennesker i krise – Ambulanseforum

“Da jeg var fjorten år, døde faren min av kreft. Til tross for at behandlingsforsøket var avsluttet og han var svært svekket av sykdommen, opplevde jeg å være fullstendig uforberedt da ordene «Han er død» kom. Jeg løp opp trappen mens jeg ropte «nei, stopp!», i håp om at det ville ha noe å si. Som om jeg kunne holde ham tilbake, eller få virkeligheten til å ta hensyn til at jeg ikke var klar for å miste ham.

Men han var død. Livet mitt slik jeg kjente det, var over. Skriket mitt da jeg falt sammen mot gulvet, føltes ikke som mitt eget. Luften var annerledes. Jeg måtte ut for å klare å puste, og følte at beina mine gikk uten meg. At kroppen min ikke lenger hang sammen. At jeg ikke fantes noe sted.

Først da noen holdt rundt meg etter uvisst hvor lenge, kjente jeg at jeg ikke var alene. Med sterke armer rundt meg, følte jeg en slags ro over at han ikke lenger skulle lide. Selv om min smerte fortsatte der hans sluttet, skulle jeg tåle dette så lenge han slapp.

Det ble en lang vei tilbake til meg selv, men jeg slapp å gå alene. Det vil jeg alltid være takknemlig for.“

Når krisen rammer

En jente fortalte meg en gang om en tilsvarende hendelse i hennes liv. Hun hadde løpt ut i snøen da hun traff legen som kom for å stadfeste et dødsfall i familien hennes. Der sank hun sammen uten yttertøy. Legen skrittet bare forbi for å gå inn og gjøre jobben sin. Hun ble liggende igjen, enda mer kald, ensom og fortvilet enn hun allerede var, med en følelse av å bli sviktet og forlatt når hun trengte støtte som mest. Legen hadde kanskje sine grunner til å gå fra henne, men hun fikk ikke en forklaring, og heller ikke hjelp til å orientere seg i en krisepreget situasjon. Hun lå der mens livet hun kjente, smeltet bort. Det er sårt for henne å tenke tilbake på, selv mange år senere.

Som hjelpere, må vi være de sterke armene.

Jeg mener noe av det viktigste vi gjør, enten som medmennesker eller profesjonelle hjelpere, er å gi hverandre en trygghet i at det er noen ved vår side, selv om noen kamper er ens egne å ta. Når jeg møter mennesker som har blitt rammet av alvorlige hendelser tidligere i livet, er det nettopp støtten fra andre som trekkes frem som avgjørende for at de fant fotfeste igjen. Slik støtte kan ta ulike former, men felles for dem alle er at de etterlater et avtrykk av tilstedeværelse og omsorg.

At noen orket smerten sammen med dem.

Betydningen av andres støtte er viktig over tid, men også umiddelbart etter krisen har rammet. Det kan handle om praktisk hjelp, informasjon, samtaler eller stillhet, men når det formidles med en nærhet og emosjonell tilgjengelighet, gir det så mye mer. Forståelse, omtanke, raushet. Opplevelsen av at noen var der med blikket, med hånden og med hele seg. «Jeg var ikke alene.»

Å møte mennesker i krise

Kriser arter seg ulikt. De kan true vår egen eller nærståendes liv og helse, og kan føre til akutte eller langsiktige konsekvenser for dem som rammes. De kan forstås som dramatiske og potensielt traumatiserende hendelser som truer eller svekker viktige funksjoner og verdier hos enkeltpersoner, familier eller lokalsamfunn (Helsedirektoratet, 2016).

I møte med akutte kriser som involverer menneskelig smerte, enten emosjonelt eller fysisk, skal man naturligvis som hjelper først og fremst fokusere på liv og helse, og prioritere arbeidsoppgaver i henhold til dette. Å gi livreddende, medisinsk hjelp, få oversikt over situasjonen, evakuere og sikre åstedet, samt varsle sentrale aktører, er naturligvis helt avgjørende. Videre er det viktig å kartlegge eventuell risiko, avklare ansvarsoppgaver og samarbeid med annet personell, og sørge for at sikkerheten og prekære helsebehov er ivaretatt.

Disse viktige oppgavene er det i større grad mulig å trene på, forberede seg på og utarbeide rutiner for. Andre menneskers smerte og reaksjoner, derimot, stiller andre krav til hjelperen.

Når situasjonen er uavklart

Noen kriser trekker ut i tid i den forstand at utfallet er uavklart. Det kan eksempelvis gjelde hendelser der man venter på evakuering, der mennesker er savnet, eller der skaden antas å være livstruende eller varig. Når hendelsen involverer mange, vil et pårørende- og evakuertsenter være aktuelt å etablere, slik at man kan ivareta pårørende og overleveres behov for informasjon og oppfølging der. I andre sammenhenger vil det være mer aktuelt at pårørende møtes på sykehus eller følges opp hjemme. I alle tilfeller vil det være viktig å sørge for praktisk hjelp (mat, drikke, telefon, tørre klær etc.), struktur og forutsigbarhet med hensyn til informasjonsformidling, og hjelp til å opprette kontakt med de nærmeste. Å mobilisere støttepersoner i familie og nettverk vil ha stor betydning, men vil ofte være vanskelig for de kriserammede å ta initiativ til selv.

Pårørende og etterlatte vil som regel ha et enormt informasjonsbehov når det gjelder hva som har hendt, hva som kommer til å skje videre, hvem, hvorfor, når osv. Kort tid etter hendelsen er mange av disse svarene vanskelige å gi, informasjonen er ikke bekreftet, eller den skal formidles av andre  -for eksempel politiet. Det er da viktig å være tydelig på hva man vet, hva man ikke vet, og at det vil gis informasjon så snart mer informasjon foreligger. Det kan oppleves avvisende eller som om man ikke blir tatt på alvor dersom spørsmålene blir avfeid eller om man blir bedt om å vente eller henvende seg til noen andre. Som hjelper bør man derfor bestrebe seg på å finne informasjonen de trenger, og sikre jevnlig oppdatering dersom usikkerheten trekker ut i tid. Slike oppdateringer bør gis, selv om ny informasjon ikke er kommet. Det bidrar til å gi de rammede tillit til at de vil få informasjonen og dermed ikke må finne fram til den selv, i tillegg til at de får struktur og noe håndfast å forholde seg til i en ellers uutholdelig ventetid. Kontinuitet og forutsigbarhet i hvem som følger opp er viktig for å unngå at den kriserammede må forholde seg til stadig nye personer, og det er også viktig for å sikre at informasjonsflyten er god. Informasjonen bør ikke komme fra mediene eller sosiale medier da denne kan være uriktig, basert på rykter eller være svært ufiltrert. Det bør derfor utvises varsomhet når det gjelder eksponering for slike nyhetsoppdateringer.

Hjelp til å roe aktiveringen

Mennesker reagerer ulikt på kriser, men vanlige reaksjoner kan være forvirring, kroppslig uro, utmattelse, nummenhet, forhøyet aktivering, frykt og andre emosjonelle responser som skam, skyldfølelse eller sorg. Som hjelper er det viktig å være raus med disse reaksjonene, vise forståelse og klare å romme dem. Det er ikke nødvendigvis behov for å si de «riktige tingene», men snarere et behov for at de skal oppleve at noen er der for dem. Noen vil ha behov for å sitte litt alene, mens andre vil trenge noen som sitter sammen med dem i stillhet, tilbyr en samtale, trøst eller berøring.

For noen kan det være behov for mer aktive intervensjoner for å klare å roe ned aktiveringen, eller for å få hjelp til å orientere seg mot her-og-nå. Berøring, informasjon, rolig snakk og betryggelser/forsikringer kan bidra til dette, og det samme kan pusteøvelser, muskelavspenningsøvelser eller distraksjonsøvelser. Å puste inn med nesen mens man teller til fire, holde pusten, og puste rolig ut igjen med munnen, er en enkel øvelse som kan gjentas. Å spenne avgrensede muskelgrupper, holde dem spent, for deretter å slippe rolig opp igjen og kjenne varmen strømme, og gjøre dette gjennom kroppen fra topp til tå, kan også fungere godt. Å distrahere seg selv gjennom samtaler, aktivitet (gå en tur, lage mat) eller oppgaver som krever noe konsentrasjon (telle baklengs fra 1000 med 7 om gangen, eller fra 100 avhengig av kognitivt nivå, si navnene til så mange dyr i jungelen eller fotballspillere som man klarer, telle antall sprosser på vinduene og lignende), kan også bidra til å roe ned indre uro, få tiden til å gå og gi en pause fra alle tankene. Dersom det er snakk om en hendelse som strekker seg ut i tid, er det ekstra viktig med noe aktivitet for å skape rutiner og struktur. Leggetid, måltider, dagslys, sosial kontakt, aktivitet og andre grunnleggende gjøremål blir derfor betydningsfullt.

Det er avgjørende å sørge for en plan for oppfølgingen som involverer nettverksstøtte og kontinuitet fra hjelpeapparatet. Hjelpen må strekke seg ut og være tilgjengelig over tid, og spille på de ressursene som måtte være i de rammedes nærmeste miljø. Dersom de kriserammede har et mangelfullt nettverk eller befinner seg i en allerede sårbar situasjon, er det ekstra viktig at det profesjonelle apparatet er påkoblet over tid, slik at dette kan kompensere for manglene i nettverket. De pårørende og etterlatte må være trygge på at de har noen å støtte seg til etter den akutte hjelpen trekker seg ut.

Sårbare grupper

Noen grupper er ekstra sårbare i møte med kriser, og kan trenge tilpasset omsorg eller økt støtte. Dette kan blant annet gjelde barn eller barnefamilier, personer som allerede har erfart traumatiske hendelser eller andre livsbelastninger, flyktninger, personer med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser, personer med psykiske lidelser eller personer som lever på institusjon.

Foreldre vil ofte lure på hvordan de skal snakke med barna sine om hva som er hendt, og hvis foreldrene selv befinner seg i en betydelig krise og ikke makter å formidle dette selv eller støtte barna nok, er det viktig å koble inn andre signifikante personer fra barnets liv (slekt, nabo, venner) som kan være med som støtte. Kommunikasjonen må være ærlig og direkte, men likevel ta hensyn til barnets alder og forståelse. Innad i en søskenflokk kan det være ulike behov for informasjon, og det bør legges opp til både individuelle og familiebaserte samtaler. Råd og veiledning fra mennesker med kompetanse på å kommunisere med barn, vil i mange tilfeller være tilrådelig. Barn kan også trenge hjelp og støtte til å aktivisere seg gjennom lek, ha tid med andre og få pause fra det vonde.

Flyktninger kan ha forutgående traumatiske erfaringer med seg, og kan bli retraumatisert eller svært destabilisert i møte med ytterligere belastninger. De kan også mangle nettverk, ha lite kunnskap om hjelpeapparatet og dermed hvor de kan søke hjelp, og ha mangelfulle norskferdigheter og dermed ikke klare å nyttiggjøre seg av informasjon. Bruk av tolk blir følgelig viktig, og barn må ikke brukes til dette. Det kan også være kulturelle forskjeller som gjør at det er vanskelig for dem å be om hjelp, eller uvant å skulle lene seg til et profesjonelt hjelpeapparat. Som hjelper i møte med en ukjent kultur og ukjente språk, kan det oppstå barrierer mot å oppsøke de kriserammede og tilby og sikre dem hjelpen de har behov for og rett til. Ved usikkerhet, anbefales det å kontakte kulturtolker som kan gi retning til arbeidet. Mobilisering av nettverk er viktig også her.

Personer med psykiske lidelser, funksjonsnedsettelser eller personer på institusjon, vil også møte kriser. Noen av dem kan ha svekket kognitiv fungering og dermed begrensninger i hva de forstår av det som har hendt. De har like fullt behov for tilpasset informasjon, og for å bli involvert og tatt på alvor som kriserammede, overlevere, pårørende eller etterlatte. Det er en risiko for at hjelpen blir fragmentert og lite koordinert dersom mange ulike aktører og hjelpetjenester er inne i saken, eller at hjelpen er for lite oppsøkende eller avsluttes for fort. Ansvarsdiffusjon kan forekomme, misforståelser inntreffe, og forvirring oppstå både blant rammede og hjelpere. Personer i krise skal slippe å forholde seg til mange personer samtidig, og en tydelig ansvarsfordeling blir derfor viktig. Ved kognitiv svikt, sykdom eller andre vansker, blir det viktig å drøfte hvordan dette spiller inn for personens opplevelse av det som har hendt, og for hvilken tilpasning og oppfølging som trengs videre.

Mennesket først

Å møte pårørende, overlevere eller etterlatte, gjør noe med oss alle. Å se andre menneskers smerte, frykt og livskrise, kan være svært tungt og vanskelig, og det kan berøre hjelperes egne minner eller følelser fra våre private liv.

Våre egne følelser og reaksjoner kan noen ganger gjøre at vi blir mer oppgavefokusert eller mindre i stand til å ta andres perspektiv, kanskje fordi vi prøver å slippe litt unna vårt eget ubehag. Vi trenger derfor også selv en pause fra det vonde, en pust i bakken, eller en kollega å ventilere med før vi går tilbake til de rammede. Vi bør utvise en raushet også overfor oss selv, når det gjelder reaksjoner på krise.

Noen kan være redde for at de selv, som hjelpere, skal gå over en grense ved å avsløre hvordan de selv berøres av hendelsen overfor dem som er direkte berørt. Selv om det er viktig at vi som hjelpere formidler trygghet, ro og at vi tåler dette, kan det likevel være godt for den rammede å se at dette også påvirker oss. Det er gjennom våre følelser at vi virkelig kan kommunisere medfølelse, omtanke og støtte.

Å møte mennesker i krise, handler i sin essens om å klare å være menneskelig og nær den andre. Å være til stede – i et mellommenneskelig møte – når livets vegger raser sammen rundt en. I disse møtene finnes ingen manualer, rutiner, teknikker eller riktige ord. Der finnes blikk, stemmer og en varsom hånd. Noen ganger, er dette det viktigste. 

Det er historier om sterke armer og takknemlighet.

Anbefalt lesing

• Helsedirektoratet (2016). Mestring, samhørighet og håp. Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer.
• Selvhjelpsmetoder: Åtte selvhjelpsmetoder for deg som har opplevd traumer og Selvhjelpsmetoder