Smertefulle prosedyrer – kan barn hjelpes til mindre ubehag?

28.juli 2019

Rundt 1990 viste forskning at den vanligste måten å støtte barn gjennom en smertefull medisinsk prosedyre som vaksinering, kunne øke heller enn dempe ubehag. I denne bloggen skriver psykolog Atle Dyregrov om dette – og hva vi heller bør gjøre.

Anbefalinger som kan gjøre vondt verre

På slutten av 1970-tallet startet psykolog Magne Raundalen opp et prosjekt for å støtte familier med kreftsyke barn som jeg var medhjelper i. Vi ble snart vitne til barn som gjennomgikk smertefulle prosedyrer og som fryktet de neste. Uten mye etablert psykologisk kunnskap å støtte oss til gjorde vi så godt vi kunne for å hjelpe.

Heldigvis har psykologisk kunnskap om barn og smertefulle prosedyrer utviklet seg mye siden den gang. Selv om den er nokså revolusjonerende tror jeg fremdeles den ikke er godt nok kjent blant legfolk og mange helsearbeidere.

Inntil 1990 ble voksne anbefalt å gi forsikringer om at ting ville gå bra, det snart var over, unnskylde det som skjedde med å si at det var nødvendig og gi medfølende kommentarer. Slik tror jeg mange voksne opptrer fremdeles. Men beroligelse av barnet og si at det går bra, kan faktisk øke barns ubehag. Rundt 1990 kom forskningen som slo bena under denne antagelsen (Blount et al., 1989, 1991). Nå i 2019 ble denne forskningen anerkjent i en oppsummering av den historiske utviklingen av pediatrisk psykologi (se Blount og medarbeidere, 2019).

Problemet med en slik tilnærming er at den fokuserer barnets oppmerksomhet mot de smertefulle og skremmende aspektene ved prosedyrene og dermed øker barnas ubehag. Dette viste psykolog Gould og medarbeidere i studier hvor de benyttet svært grundige og avanserte observasjonsmetoder (se referanselisten). Spesielt møtte funnene som gjelder å gi forsikringer (reassuring comments) motstand, men deres konklusjoner har tålt tidens tann.

I forbindelse med akutte medisinske prosedyrer førte det også til økt ubehag om barna ble gitt kontroll, f.eks. ved å si, «fortell meg når du er klar» (til å få stikk). Dette la for mye ansvar på barnet for den smertefulle prosedyren.

Hva var til hjelp?

Når de analyserte hva som var til hjelp, fant de at voksnes bruk av humor og samtale med barnet om andre ting enn prosedyren, og påminnelser om å puste igangsatte barns mestring og humor. Pust som roer ned er en enkel teknikk som ikke krever så mye fra barna. Når voksne snakket om annet enn prosedyren, snakket også barn om andre ting. Blount og medarbeidere (1991) fant også at voksne så til andre voksne for hvordan de kunne samspille med hverandre og med barna. Elleve av 17 handlinger fra voksne ble fulgt av at andre utførte samme atferd. Det betyr at om en for eksempel trener helsepersonell i slik opptreden i samspill med et barn, vil andre følge etter.

Annen forskning over distraksjonsmetoder har også vist lovende resultater. Ved å styre barnas oppmerksomhet mot noe som vekker deres interesse, kan det dempe ubehaget ved prosedyren, f.eks. sprøytestikk.

I en tidligere blogg har jeg beskrevet en randomisert kontrollert studie av vaksinering av barn hvor Beran og medarbeidere (2013) brukte en menneskelignende robot til å «kommunisere» med barn. Her skrev jeg: «De fleste barna var i 7-8 års-alderen. Den meterlange roboten satt på en seng og kunne nytte leker i et preprogrammert opplegg med barn før, under og etter injeksjon. Barna satt ved siden av sykepleieren eller på foreldrenes fang. I det barnet nærmet seg stolen trykket forskeren på en knapp og roboten introduserte seg selv og begynte å snakke om musikk og filmer. Den ba også barnet om «high five». Samtidig forberedte sykepleier vaksinen. Så løftet roboten en leke og la i en boks, men fordi leken var støvet ba den barnet blåse støv av den. Mens dette foregikk renset sykepleier huden og administrerte vaksinen. Roboten ba barnet blåse en gang til slik at det var nok tid til å sette vaksinen. Etterpå takket roboten for hjelpen og sa oppmuntrende ord og vinket adjø. Kontrollgruppen fikk også leker foran seg, men minimalt av distraksjon ble anvendt og vaksinasjonen fulgte ellers standard prosedyre. Studien viste lavere smerte og uro hos barna i robotgruppen». Du kan lese bloggen her.

I forbindelse med «massevaksinering» i 2010 siden da frykten for pandemi var stor, laget jeg en fremgangsmåte for vaksinering av barn. Det meste av det som står der har samme gyldighet i dag. Du kan laste den ned her:

Avslutning

Det er spennende med forskning som ikke bekrefter common sense og som utfordrer vanlige antagelser. Det er liten grunn til å tro at det som gjelder distraksjon ikke gjelder for voksne også. Om vår oppmerksomhet dras mot det ubehagelige, som vi uansett må forholde oss til, vil det lett skape ubehag og frykt. Vi trenger distraksjon i mange av livets situasjoner, spesielt der vårt fokus ikke kan hjelpe oss til å planlegge konstruktivt hvordan situasjonen kan møtes.

Referanser

• Beran, T. N., Ramirez-Serrano, A., Vanderkooi, O. G., & Kuhn, S. (2013). Reducing children’s pain and distress towards flu vaccinations: A novel and effective application of humanoid robotics. Vaccine 31, 2772–2777.
• Blount, R. L. (2019). Commentary: Acute Pediatric Procedural Pain, Distress, and Coping. Journal of Pediatric Psychology, 44(7), 798–802.
• Blount, R. L., Corbin, S. M., Sturges, J. W., Wolfe, V. V., Prater, J. M., & Denise James, L. (1989). The relationship between adults’ behavior and child coping and distress during BMA/LP procedures: A sequential analysis. Behavior Therapy, 20(4), 585–601. 
• Blount, R. L., Landolf-Fritsche, B., Powers, S. W., & Sturges, J. W. (1991). Differences between high and low coping children and between parent and staff behaviors during painful medical procedures. Journal of Pediatric Psychology, 16(6), 795–809.