Neste sommer finnes ikke for barna i Al-Hol

Sommeren er over. Høsten er på vei. I Al-Hol i Syria ventes snart en ny vinter. «Neste sommer finnes ikke når du ung», sa Bent Høie så vakkert til norske ungdommer da korona-pandemien satt en stopper for russefeiringen i mai.

Men neste sommer finnes heller ikke for barna som lever sine liv i interneringsleire i Syria. Barndommen deres fortapes i IS’ ruiner og livene deres står på spill. De drømmer ikke om fotballcup og skoleball. De vet ikke hva en drøm er.

De lever i et mareritt.

Dette marerittet er det foreldrene som har plassert dem i. Noen har født dem inn i dette helvete, andre har tatt dem med til den ondskapen IS representerer. Noen beskytter barna så godt de kan i leirene, andre utsetter dem for indoktrinering og traumatiserende erfaringer i IS’ tjeneste. Kanskje ønsket foreldrene å produsere nye krigere for IS. Kanskje visste de ikke bedre, ble tvunget eller voldtatt. Vi vet ikke. Faglige og juridiske vurderinger må fastsette dette.

Men barna lider. Det vet vi. Og noen av dem er norske. Vi har et særskilt ansvar overfor dem.

Fem foreldreløse er allerede hentet til Norge, i tillegg til to barn og deres mor. Norske medier har identifisert ytterligere fire barn og deres tre mødre. Alle norske. Alle i nød. Alle i risiko for varig psykisk og fysisk skade dersom de i det hele tatt overlever.

Nylig rapporterte Redd Barna om økt barnedødelighet i leirene. Underernæring, hjertesvikt og indre blødninger er blant årsakene. Fra før vet vi at barna er alvorlig psykisk og fysisk skadet, de klamrer seg fast til sine mødre og lider i en håpløs situasjon.

Hva gjør Norge?

Utenriksministeren vår uttrykker stor sympati for disse barna, men hevder likevel at norske myndigheter ikke kan foreta seg noe så lenge mødrene ikke ber om bistand fra UD.

Dette standpunktet fastholdes til tross for at jussekspert Mona Martnes har konkludert med at Norge er juridisk forpliktet, både av internasjonale avtaler og gjennom Grunnloven, til å hjelpe barna hjem sammen med sine mødre. De kurdiske selvstyremyndighetene har selv bedt om at europeiske land henter egne borgere hjem, og den konsulære bistanden begrenses således ikke av argumenter om jurisdiksjon.

Å hente hjem de gjenværende barna er fullt mulig å få til. I stedet for å gripe denne muligheten før det er for sent, skyver regjeringen juridiske problemstillinger foran seg for å kamuflere politisk motvilje.

Når myndighetene gjøres kjent med at identifiserte norske barn lider ufattelig overlast, er det uforståelig at det inntas en så passiv holdning som at «foreldrene selv må be om bistand» eller at «barn er foreldrenes ansvar». Dette står i sterk kontrast til hvordan eksempelvis barnevernet forholder seg til barn i risiko, både i inn- og utland. I andre saker der foreldre av ulike årsaker ikke makter å sikre barn tilstrekkelig omsorg, griper staten inn. Det må vi gjøre også her. Både myndigheter og etablerte tjenester må ta sitt ansvar. Vi har juridisk og barnefaglig ekspertise til å kunne gjøre det.  

Mødrene har med stor sannsynlighet brutt norsk terrorlovgivning ved å slutte seg til IS. Vi kan straffeforfølge mødrene i Norge, ivareta barna deres, og opptre i solidaritet med kurderne som allerede har ofret så mye i kampene mot IS. Vi kan forholde oss slik vi forventer andre stater skal når deres borgere begår alvorlig kriminalitet på vår jord, og akseptere retur av de kriminelle.

Vi kan forebygge radikalisering av barna som i framtiden vil ha rett til adgang til riket. Vi kan forebygge at norske barneliv går tapt. Vi kan oppfylle norske barns rettigheter, sørge for nødvendig behandling og rehabilitering, og gi dem forutsetninger for et liv og en framtid.

Vi kan gi dem neste sommer.
Men da må barna hentes hjem til det landet som skal beskytte dem.

Denne kronikken stod på trykk første gang i VG 10.09.20