Når det trygge blir utrygt

20.juni 2019

Vi er avhengige av trygghet i våre liv. Når situasjoner er nye, skaper vi hurtig rutiner som gir oss opplevelsen av stabilitet og trygghet. Vi går på et kurs og setter oss samme sted dag 2 som dag 1. Vi foretrekker det kjente og kjære. Barn vil høre de samme historiene om og om igjen, ved leggetid, de vil ikke ha brudd på rutinene. De fleste vil leve trygge, stabile liv og i Norge er dette mulig for de fleste. Og inntreffer det en krise så blir vi rådet til å reetablere rutiner, fordi det kjente og trygge bringer orden og ro til kaos. 

Så skjer det uventede, et fly styrter, eller en terrorhendelse rammer en by i Europa. Det gjør oss utrygge – for en periode. Rammer terror nært oss eller den rammer flere byer i Europa i løpet av få måneder, vil utryggheten vare lengre. Men selv da vil vi snart tilpasse oss og ikke tenke på det som har skjedd. Uansett hvor mange som skades eller mister livet i ulykker, og til tross for at selvmord, katastrofehendelser og alvorlig sykdom kan ramme i familier vi kjenner, makter de fleste av oss å opprettholde eller gjenopprette en illusjon av at ting skjer med andre og ikke med oss. Og godt er det.

 Usynlige farer

Hva skjer når farer er usynlige? Når vannforsyningen i en kommune gjør at flere tusen mennesker blir syke og noen dør? Hva skjer med vår trygghet da? Skjulte, snikende farer er skumle. Vi kan ikke se, lukte eller smake dem. Enten det er strålingsfare eller urent vann som truer oss er det en usynlig fiende som gjør oss usikre. Vi stiller mange spørsmål. Hvordan kunne det skje? Hva annet kan skje? Hva annet er det vi ikke vet om? Tilliten til kommune og politikere svekkes, usikkerheten sprer seg. En ting er sikkert, det er ikke siste gang vi får slike overraskelser. I Flint i Michigan, USA ble mer enn 100 000 mennesker eksponert for potensielt giftig blyforgiftning på grunn av for dårlig vannbehandling. Det ble erklært «a federal emergency» og befolkningen måtte få vann på flasker eller filtrert vann. Fremdeles tre år etter er befolkningen usikker på vannkvaliteten. I kjølvannet av dette er det beklagelser, rettssaker og politiske etterspill som varer ved. 

Flere skandaler kommer helt sikkert til å bli avdekket når det gjelder manglende vedlikehold med potensielle farer for andre kommuners innbyggere. Ras- og flomsikring, eller manglende sådan, representerer andre potensielle farer for innbyggere i norske kommuner. Ekstremvær vil i årene som kommer utfordre beredskapssystemer og sannsynligvis medføre både dødsfall og fareeksponering for befolkningen i mange kommuner.

Ledelse og tillit

Vi må leve med mer usikkerhet både i våre hjem, når vi er på reise i Norge, og ikke minst ute i verden. Litt trøst er det at vi til tross for farene som er nevnt, er ett av de aller tryggeste land å bo. Men vi må likevel venne oss til usikkerhet. Trygge ledere som kan roe oss ned når ting blir usikre blir viktige for å gi oss tryggheten tilbake. Tillitskriser oppstår fort, spesielt med dårlig informasjonshåndtering. Tillit forvitrer fort når ledere ikke kommuniserer åpent, ærlig, trygt og tillitsskapende. Ære være den leder som kan innrømme at «det vet jeg ikke, men jeg skal skaffe rede på det». God, nøktern og klar informasjon, formulert i forståelige ord av en som ser direkte på de som adresseres, som ikke skjuler seg bak politikerspråk eller vanskelige fagtermer er helt avgjørende for (å redde) tillit. Ærlighet er selvfølgelig essensielt.  

Hvordan kan vi leve med bekymringer og usikkerhet?

Det finnes ikke en «riktig» måte å leve med bekymring og usikkerhet på. Først må vi vurdere hva vi kan gjøre med det som bekymrer oss. Ved å søke ut informasjon kan situasjonen gjøres mindre truende, og det kan legges en plan for håndtering. Eksempelvis kan berørte av en vannkrise som i Askøy kommune finne ut hva som kan minke smitterisiko, legge en plan for hva de kan gjøre og sikre innlæring av gode strategier (håndvask m.m.). Men når det er gjort, er det nok best å leve livet så naturlig som mulig. 

De som har en tendens til å gruble og tenke mye, kan med fordel lære noen verktøy for å begrense grublingen. Blir bekymringene sterke er de vanskelige å få kontroll med ved logisk og konstruktiv tanke. Da kan distraksjon bringe uroen ned til et nivå der konstruktive tanker får bedre feste. Om bekymringer stadig vender tilbake kan en sette av en bestemt tid (15-20 min.) til å gå nær dem og resten av tiden «henvise» tankene til denne tiden. Dette kan hindre at bekymringene tar overhånd. Ulike former for aktiviteter er også nyttig som distraksjon for å dempe bekymringer.

Dersom det å lese om ulike farer, som dårlige vannanlegg, kommende ekstremvær eller andre trusler fører til mye bekymring og grubling kan det være lurt å skjerme seg for fryktskapende medieoppslag. Jo mer en leser av dette, desto mer bekymret kan en bli. Men det er jo viktig at en ikke skjermer seg bort fra informasjon som gjør at en tar forholdsregler f.eks. ved flom- eller orkanvarsel.

Det kan være vanskelig å finne balansen mellom konstruktiv uro som gir god forberedelse og bekymringer som tapper vår mentale energi. Ved å akseptere at livet i seg selv er usikkert, kan vi forholde oss mer aktivt og konstruktivt til dette, og samtidig opprettholde normalitet i hverdagen og leve best mulige liv.