Erstatningsbarn, finnes det?

«Erstatningsbarn, finnes det?»
Å få nytt barn etter å ha mistet et barn.

Jeg har arbeidet i sorgfeltet i mange år, så lenge at jeg husker tiden da foreldre ble rådet til å vente lenge før de ble gravide igjen – opptil ett år ble anbefalt. I faglitteraturen ble barn født kort tid etter et barns død kalt «erstatningsbarn» – replacement child (Cain & Cain, 1964). Faren, ble det hevdet, var at det nye barnet ikke ville få sin egen identitet, men bli presset til å overta rollen til det døde barnet. Barnets identitetsutvikling kunne dermed skades av å måtte tre inn i sitt søskens sko. Det kan være medisinske grunner til at venting anbefales, for eksempel etter dødfødsel, hvor et intervall mellom svangerskap på 15-24 måneder anbefales (Bigelow & Bryant, 2015). Når det ikke finnes medisinske grunner for å vente, er det problematisk når venting anbefales.

I mitt arbeid på nyfødtavdelingen ved Haukeland sykehus møtte jeg mange etterlatte foreldre, og jeg så ingen tegn på at et nytt barn ble et erstatningsbarn. Tvert imot møtte jeg foreldre som viste stor omsorg for sine nye barn, og det var sjelden noen som ønsket å gi det nye barnet navnet til det døde barnet. Noen valgte et navn med samme forbokstav, men det var det nærmeste de kom til å la tapet påvirke det nye barnets identitet.

I min doktoravhandling undersøkte jeg hvordan det gikk med foreldre som fikk et nytt barn tidlig etter sitt barns død, sammenlignet med de som ikke gjorde det, og fant ingen negative utslag. Et klart flertall fikk eller var på vei med et nytt barn innen det første året etter tapet (Dyregrov & Matthiesen, 1987a). De andre ønsket at de var det. En nyere undersøkelse som inkluderte foreldre fra 40 land, fant at 66% av foreldre var på vei med et nytt barn innen ett år etter en dødfødsel (Wojcieszek et al., 2018). Det er vanlig å starte et nytt svangerskap tidlig. Gamle forestillinger om erstatningsbarn har lite å gjøre som råd til foreldre som har mistet et barn. I en studie vi gjorde, fant vi heller ingen sammenheng mellom fødsel av et nytt barn og sorgen hos mødre (Dyregrov & Matthiesen, 1987b).

Det skal sies at de fleste foreldre jeg møtte tidlig på 1980-tallet hadde mistet små barn, der det ikke var en velutviklet identitet for det neste barnet å tre inn i. Men gjennom årene har jeg fulgt mange foreldre som har mistet større barn, hvor en slik identitet finnes, uten at jeg kan huske at noen har presset det nye barnet mot å fylle det tapte barnets identitet.

I samtaler fremhever foreldre at det å få et nytt barn er viktig for dem og gir mening i det meningsløse. Når dette er sagt, er det klart at de håp og fantasier de hadde for barnet de mistet, vanligvis er til stede for det nye barnet også. Det er åpenbart at de fleste kan kjenne på frykt for å miste dette barnet også. Et tidlig svangerskap i en situasjon der mor og/eller far sliter sterkt med angst eller er overveldet av lengsel etter barnet de har mistet, er ikke den beste situasjonen for å gå gravid. Glede over graviditet kan blande seg med frykt og sorg som kan være slitsomt. God medisinsk oppfølging med hyppige kontroller er kanskje den aller beste motvekten i en slik situasjon. God støtte og forståelse fra familie og gode venner er uvurderlig. For de fleste kan det å få snakke med noen som har opplevd tap og deretter fått et nytt barn også være verdifullt. Er frykten så høy at den sterkt påvirker daglige rutiner, kan kontakt med mentalt helsepersonell være nødvendig.

Bigelow, C. A., & Bryant, A. S. (2015). Short Interpregnancy Intervals: An Evidence-Based Guide for Clinicians. Obstetrical & Gynecological Survey, 70(7), 458–464. https://doi.org/10.1097/OGX.0000000000000195

Cain, A. C. & Cain, B. S. (1964). On replacing a child. Journal of American Academy of Clinical Psychiatry, 3, 443.

Dyregrov, A. & Matthiesen, S.B. (1987a). Anxiety and vulnerability in parents following the death of an infant. Scandinavian Journal of Psychology, 28, 16–25.

Dyregrov, A. & Matthiesen, S.B. (1987). Stillbirth, neonatal death and sudden infant death (SIDS): parental reactions. Scandinavian Journal of Psychology, 28, 104–114.

Wojcieszek, A., Boyle, F., Belizán, J., Cassidy, J., Cassidy, P., Erwich, J., Farrales, L., Gross, M., Heazell, A., Leisher, S., Mills, T., Murphy, M., Pettersson, K., Ravaldi, C., Ruidiaz, J., Siassakos, D., Silver, R., Storey, C., Vannacci, A., … Flenady, V. (2018). Care in subsequent pregnancies following stillbirth: An international survey of parents. BJOG: An International Journal of Obstetrics & Gynaecology, 125(2), 193–201. https://doi.org/10.1111/1471-0528.14424

Engelsk tekst kan leses her