En ny retning

Måten vi nå tar imot ukrainske flyktninger bør være starten på varige endringer ved vårt mottakssystem og vår asylpolitikk.

Lidelsene som rapporteres fra krigen i Ukraina er enorme. Vi gjøres kjent med store materielle ødeleggelser, skadde og drepte mennesker, tortur og massevoldtekter, samt en bunnløs desperasjon hos menneskene som flykter – ofte uten sine nærmeste. Selvsagt skal flyktningene tas imot med det justisminister Mehl omtaler som «varme og omsorg».

I Norge har vi allerede tatt imot tusenvis av ukrainske flyktninger. UDI planlegger for å ta imot hele 60 000, og sier det vil være krevende, men fullt mulig å få til. Det tror jeg er sant, for den politiske og menneskelige viljen til å ta imot våre ukrainske medmennesker på best mulig måte, er sterk.

Denne viljen trengs også i møte med andre som søker beskyttelse i vårt land. Varme og omsorg må omslutte også dem.

Det betyr ikke at enhver skal få innvilget opphold eller at andre grupper også må få kollektiv beskyttelse. Men vi må bestrebe å tilby et mottakssystem som kan møte noen viktige behov hos mennesker rammet av krig, flukt og krise. Disse behovene var kjent også forut for denne krigen, men har nå for alvor blitt anerkjent fra politisk hold og blant befolkningen. Dette gir håp om at også andre grupper vil møtes med den kunnskap og omsorg som nå legges til grunn.

Blant viktige behov, finner vi behovet for informasjon. Mennesker i krise trenger kunnskap om situasjonen de befinner seg i, om det norske systemet, hvilke rettigheter de har og hva som vil skje videre. I den første fasen kan mottakene, dersom de er rigget for dette, utgjøre en viktig arena hvor slik informasjon gis. Her kan flyktningene også få kunnskap om vanlige reaksjoner på belastningene de har opplevd, hva de kan gjøre selv for å håndtere dette, og hvordan de eventuelt kan søke hjelp. For foreldre kan veiledning være viktig når de skal ivareta barn som potensielt er traumatiserte og i sorg over adskillelsen fra pappa og alt de forlot.

Denne informasjonen må være kjent for både profesjonelle og frivillige hjelpere og ikke minst for flyktningene selv. At skriftlig materiell oversettes og tilgangen på tolker er god nok, er følgelig essensielt. Vi ser nå hvordan det utarbeides og deles nyttige ressurser, formidles kunnskap og utveksles erfaringer. Denne innsatsen bør også komme andre som lever på asylmottak eller ankommer våre kommuner til gode.

Videre er det behov for snarlig avklaring. Det er viktig å sikre tilhørighet og stabilitet, og de som skal bosettes må raskt ut i kommunene. Vi trenger alle å oppleve at hverdagen er meningsfull og at det finnes et minimum av normalitet i form av rutiner, forutsigbarhet og struktur. Deltakelse i barnehager, skoler, arbeidsliv og lokalsamfunn er bærebjelker i det som skal bli et nytt hverdagsliv. Psykiske plager kan opprettholdes og forsterkes dersom man blir sittende fast i en uavklart og usikker tilværelse. Bekymringene for en selv og ens nærmeste, hjemlandet og fremtiden tar aldri pause hvis situasjonen her og nå gir flere spørsmål enn svar.

Det finnes dessverre mange som lever i årevis på asylmottak, som blir flyttet til stadig nye mottak, og som må vente i det som føles som en evighet på svar på hva som vil skje dem. Særlig belastende er det at prosessen rundt familiegjenforening er vanskelig, langtekkelig og for noen uoppnåelig. I vårt velferdssamfunn burde det være uholdbart å ha et så tungrodd system når vi vet hvor nedbrytende dette er for inkludering og psykisk og fysisk helse. Her trengs varige forbedringer i systemet.  

Behovet for anstendige og trygge boforhold er også blitt åpenbart nå. Den siste tiden har vi hørt om mottak preget av mugg og råte, lav bemanning og mangelfull kompetanse. I tillegg har personer med dårlige hensikter oppsøkt mottakene og skapt stor utrygghet og potensiell skade i en sårbar situasjon. Dette har med rette blitt reagert på med avsky og fordømmelse fra oss alle. Slik skal det ikke være. Det er imidlertid ikke nytt at enkelte mottak representerer altfor dårlige forhold, og at personer som lever der utsettes for krenkelser og utnyttelse. Spesielt alvorlig er det når dette rammer barn. At dette nå er kommet frem i lyset bør føre til bedre standard og tryggere rammer også for andre grupper som oppholder seg på mottak. Vi bør også ta en ny debatt rundt den diskriminerende praksisen der enslige mindreårige asylsøkere over 15 år ivaretas av UDI og ikke av barnevernet, slik tilfellet er for alle andre barn uten omsorgspersoner i Norge.

Kanskje viktigst av alt, er behovet for verdighet. Mange av de ukrainske flyktningene vil være hardt skadet og svært medtatt både fysisk og psykisk, noe som innebærer at flere vil trenge profesjonell helsehjelp. Det må de få, og dette må helsetjenestene dimensjoneres for både ressurs- og kompetansemessig. Men selv om vi skal ta på alvor hvilke skadelige konsekvenser krig og flukt kan ha, må vi også løfte frem menneskets iboende ressurser. De aller fleste flyktninger både vil og kan bidra i lokalsamfunnet, i arbeidslivet eller i familielivet – hvis de bare får mulighet. Og det er nettopp viljen til å finne disse mulighetene, som er så viktig nå. Men den samme viljen trengs også i møte med andre grupper. Å bli sett på som en byrde eller som et menneske redusert til sin flyktning- eller asylstatus, er destruktivt for den det gjelder, men også et tap for samfunnet som kunne ha nyttiggjort seg av vedkommende som en medborger, om enn bare i en kortere periode. Kanskje skjønner vi disse behovene bedre nå når det treffer så nært. Men «de andre» var her før og vil komme også siden. De er våre medmennesker, ofte med tilsvarende nådeløse erfaringer – og alltid med tilsvarende, menneskelige behov. Det er lov å håpe at situasjonen vi nå er i kan være starten på bedre ivaretakelse av også andre som søker vår beskyttelse.