Magne Raundalen
Psykologspesialist, Foredragsholder, Prosjektleder, Sakkyndig
Den 9. november i år er det 35 år siden Barnekonvensjon var et gyldig dokument som etter hvert skulle bli undertegnet av statssjefene i FNs medlemsland – hele 193 i tallet – med ett unntak. FNs generalsekretær har erklært at barna er krigenes mest utsatte ofre og de må dermed vernes «first and always»!
Barnekonvensjonens artikler gir gode og mangfoldige løfter om det. Løfter bygget på vår sterkeste fellesverdi – barnebeskyttelsen. For overlevelse krevde evolusjonen at menneskebarnet måtte vernes i mange år, og som ett-åring kunne de ha en nyfødt søster eller bror. Evolusjonen satset alt på familien og dens nettverk for å sikre overlevelse og utvikling av livsferdigheter.
Kan barn i krig feire Barnekonvensjonen?
Da Barnekonvensjonen ble vedtatt, eller ratifisert som det heter i FN, var det mange som feiret dagen. Vi feiret den fordi samtidens beste kunnskap, beste rettighetsmoral, beste levekår skulle verne barndom under det forpliktende slagordet «BARNS BESTE». Flere land ga endog Barnekonvensjonen forkjørsrett ved å gi den førende rett til å krysse foran all lovgivning. Kunne vi lene oss trygt tilbake med det oppvoksende barnet på fanget og synge at lykke liten hadde kommet til en trygg verden? Mange steder vi kjenner kunne man nesten det – hvis man ga kraft til løftene i Barnas Verdenslov.
Når det handler om barn i krig, kan vi ikke det. Gjennom tidene med kriger og væpnede konflikter med påfølgende flukt og økt barnedød, har det vært stille og taust om løftene vi har gitt verdens barn. Under årene har vi spurt oss selv gang på gang: men Barnekonvensjonen kan ikke løftene som 193 FN-land høytidelig har undertegnet nå stoppe dem, slippe oss til med mat og medisiner og gi dem tak over hodet? Det har vært dødsstille hos de krigende parter, og vi har ikke opplevd kraftfulle påminninger om løftene vi har gitt, men ikke klart å innfri. Da FNs generalsekretær sa i Sikkerrådets barnemøte at barn alltid var krigenes mest utsatte ofre, og derfor måtte beskyttes «first and always» var det tomme ord.
Og så kom det, som jeg vil kalle «vår ondeste tid» med Ukraina og Gaza oss tett på livet, og vi lot løftene til barna bli brutt uten noen hørbar stemme med referanse til deres egen Barnekonvensjon. Den hadde ingen kraftfulle stemmer til å stoppe det grusomme faktum at barnedrap var en del av krigende parters maktmiddel. Vi har likevel ikke glemt at millioner mødre, fedre, og besteforeldre verden over gikk ut i gatene og ropte sine protester. Det samme gjorde mange fra regjeringskontorene rundt om, men Barnekonvensjonen hadde ingen kraft, delvis fordi ingen nevnte den, hverken høy eller lav som ropte STOPP der ute. En tragedie i de store forbrytelser mot barn og familier – sivilbefolkningen som de kalles i disse kretser.
Om Barnekonvensjonen vil jeg si at den er Familiens Hustavle fordi den avspeiler det som evolusjonen krevde av oss for at det vergeløse menneskebarnet skulle VOKSE OPP, at vi slo oss sammen og var flere fordi den livsnødvendige beskyttelsen var garantien. Når jeg skriver om «den onde tid» vi lever i nå, er det fordi de groveste brudd på barnebeskyttelsen er blitt de krigførendes maktmiddel. Det er uhyggelig å skrive disse ordene, men det er enda verre å la det være.
Beste hilsen Magne
