Voldtekt – skyld og skam

13.januar 2017

I dette innlegget velger jeg å fokusere på kvinner som blir voldtatt. Jeg har hørt mange kvinner fortelle om voldtekt, om store psykiske belastninger for dem – og om menn som går fri. I over 30 år har jeg hørt fortellinger om brutale seksuelle overgrep og om livsgleden og livsradiusen som var blitt begrenset – mens mennene som utførte handlingene fortsatte sine liv som om ingenting hadde skjedd. Mange ganger har jeg tenkt at de samme menneskerettighetene ikke gjelder for kvinner som for menn. Riktignok er det flere menn som blir dømt for voldtekt i vår tid – enn for 100 år siden, men statistikken viser at kun 1 av 10 anmeldte voldtekter blir dømt. De dømte får dessuten skammelig lav straff. Det er langt igjen til at kvinners vitneutsagn teller like mye som menns.

Skyld og skam

Det store gjennomgangstemaet i samtale med kvinner som har vært voldtatt er opplevelsen av skyld og skam. Like etter udåden kjenner kvinnene på skyldfølelse og skam. Ganske umiddelbart begynner det å sirkle selvanklager og selv injurierende spørsmål i hodet.

Disse selvanklagene og mange, mange flere har jeg hørt opp gjennom årene. Ofte velger jeg å spørre: Ville du bli voldtatt? Kvinnene svarer alle som en – NEI. Gjennom samtalen som så utspinner seg, innser kvinnen ofte at voldtektsmannen hadde en plan, han ville nedverdige dem og voldta dem. Mange vegrer seg likevel for å gi skylden til voldtektsmannen og fremhever at de hadde drukket og noen forteller at de var fulle. 

Eksempler på slike er: Hvordan kunne jeg være så dum at jeg stolte på at han bare ville slå følge på veien? Hvordan kunne jeg være så godtroende at jeg ble med på det nachspielet ? Hvordan kunne jeg være så naiv at jeg trodde at han var vennen min? Hvordan kunne jeg være så korttenkt at jeg tok den snarveien?

Til det argumenter jeg som regel: Det var kanskje dumt av deg – å bli full den dagen voldtekten skjedde, men du har jo fortalt at du har drukket mange ganger – uten at du har blitt voldtatt. Så her kan det ikke være noen årsakssammenheng. At du hadde drukket var ikke – årsaken – til at du ble voldtatt. Det er ikke lurt å bli full fordi du da i liten grad er i stand til å ivareta deg selv, så det var veldig dumt at du ikke kunne passe på deg selv den dagen.

Du ble voldtatt fordi – det var noen der som hadde til hensikt å voldta deg!

Den som er full er mindre sensitiv, er mindre oppmerksom, mindre på vakt og mindre i stand til å ivareta seg selv. Det er ikke lurt å bli full når en går på byen eller på store fester, der man ikke har oversikten.

Mange kvinner kan følge denne tankegangen, men har behov for å snakke om den vonde skamfølelsen. De skammer seg så inderlig. Mange føler seg skitne og kan ikke få dusjet nok. Den psykiske opplevelsen av skam er overveldende og tar all energi. Ingen må få vite! Fremfor alt må ikke foreldre, kollega eller andre som står en svært nært få vite. Skamfølelsen henger på mange måter sammen med skyldfølelsen, men sitter dypere i følelsene.

Når vi i terapi fokuserer på det som konkret skjedde like forutfor at voldtekten fant sted, husker mange kvinner hvordan de følte seg fanget, hvor redd de var for sitt eget liv og hvor fullstendig hjelpeløs de følte seg. Disse følelsene er viktig å huske, fordi de bidrar til at skam- følelsen minsker og ofte forsvinner. Mange kan da få kontakt med sin egen aggresjon og selvhevdende følelser. De innser at voldtekten var overgriper sitt prosjekt. Det blir da mulig å sende skammen, skylden og ansvaret for voldtekten i ekspress fart til voldtektsmannen. Kvinnene kan igjen begynne å ivareta sine egne interesser.

Å være et offer

Mange voldtatte kvinner opplever seg som et offer. En gang et offer – alltid et offer! Denne tankegangen utfordrer vi. De var et offer for en voldtektsmann den dagen voldtekten skjedde, men det innebærer ikke at de må forbli et offer. De har et valg!

Et offer gir opp, gir seg over, er passiv, slåss ikke, underordner seg og tar ikke til motmæle.Det er viktig at kvinner som har vært voldtatt utfordrer ideen om å være et offer. De trenger å få hjelp til å kjenne at de har krefter til å slåss med, krefter til å stå opp for seg selv og ivareta seg selv på en god måte. Slik kan de unngå å forbli et offer i fremtiden.

Hendelsen voldtekt, sier mye om mannen som voldtok. Han tiltvang seg en seksuell aktivitet mot kvinnens vilje. De fleste kvinner gjør motstand og sier – nei. Men mange blir så redd at de blir nummen eller stiv av skrekk og klarer ikke å gjøre aktiv motstand. Uansett vet mannen som voldtar at volden han holder på å påføre kvinnen er mot hennes vilje. Mange kvinner blir voldtatt når de er fulle eller sover. De har da ingen mulighet til å gjøre motstand. Mannen er ansvarlig for voldtekten!

En voldtekt sier derfor mye om hensynsløshet og brutalitet hos menn som begår slike handlinger. Kvinnene var på feil sted til feil tid – og var ikke i stand til å forsvare seg eller ivareta sine interesser.

Å anmelde og ikke bli trodd

De fleste kvinner anmelder aldri voldtekten. Noen få anmelder og ønsker oppreisning for egen del. De vil at sannheten skal komme for en dag og de vil bidra til at mannen får en dom og forhåpentligvis aldri gjør det igjen.

Mange opplever det som sterkt urettferdig at de selv må slite med psykiske vansker. De vet ikke lenger hvem de kan stole på og de tørr ikke gå ut; mens mannen fortsetter livet som om intet har skjedd. Kvinnene selv sliter ofte med angst, søvn, påminnere, flashback, konsentrasjonsvansker og isolasjon – mens mannen går fri.

Noen kvinner blir sykemeldt i kortere eller lengre tid på grunn av psykiske vansker. Av de som går på skole eller studerer, er det mange som ikke klarer ikke å konsentrere seg om lesing og undervisning. Mange gjennomfører ikke den planlagte skolegangen. De gir opp – mens mannen fortsetter livet som om intet har skjedd.

Av kvinner som anmelder, blir bare 1 av 10 trodd.  

Det blir ofte ord mot ord. Bevisene som kreves er strenge. Kvinner har vært fysisk lemlestet både innvendig og utvendig – men de blir ikke trodd. Det blir ord mot ord, selv med klare DNA bevis; når mannen hevder at kvinnen likte brutal sex og ba om hardhendt behandling…

Dette synes jeg er virkelig skammelig. Slike historier bidrar til at kvinner hverken vil eller tør anmelde. De orker ikke tanken på alt de må gå igjennom til ingen nytte. Det er langt igjen til vi har likhet for loven. Jeg hevder at kvinnens troverdighet er sterkt begrenset i forhold til mannens i slike saker.