Spørsmål om voldtekt

9.mai 2016

De fleste av oss kjenner noen som har opplevd voldtekt, men det kan være at vedkommende ikke har fortalt om det. En studie viser at 9,4 % av norske kvinner og 1,1% av norske menn har blitt voldtatt. 1 av 3 har aldri fortalt det til noen. Skamfølelse og tanker om at man burde ha handlet annerledes, eller et ønske om å glemme hendelsen, er ofte årsaker til at mange velger å tie. For å kunne være en best mulig støtte for en som har opplevd voldtekt, er det viktig å ha kjennskap til reaksjoner under og i etterkant av en voldtekt.

Mange er usikre på om det de har opplevd kan karakteriseres som en voldtekt. De sammenligner sin egen opplevelse med de klassiske mytene om voldtekt; Voldtektsoffer roper på hjelp og kjemper for livet i en mørk bakgate mens de slåss mot en ukjent overgriper. Dette stemmer ofte ikke med hva de selv har opplevd.

Her er noen spørsmål mange ønsker svar på, men som kan være vanskelig å stille.

Hvorfor kjempet du ikke imot eller ropte på hjelp?

Under en voldtekt eller i andre farlige situasjoner skjer det sterke hormonelle reaksjoner. Disse reaksjonene er med på å påvirke hvordan vi tenker og handler. Hormoner som påvirker hjernestrukturene amygdala og hippocampus blir frigjort. Amygdala er viktig for overlevelse, og hippocampus prosesserer og lagrer informasjon. Den hormonelle reaksjonen på opplevd fare ved voldtekt kan føre til det som på engelsk blir omtalt som «rape induced paralysis» eller tonisk/muskulær immobilitet. Musklene i kroppen blir paralysert under voldtekten og gjør at man ikke er i stand til å slå i fra seg eller gjøre motstand. Ofte kan dette være en hensiktsmessig reaksjon for å unngå økt aggresjon hos overgriper. Det er uvisst hvor mange som opplever slike reaksjoner, men forskning har vist at det kan være opp mot 50%. Denne reaksjonen er automatisk og utenfor vår kontroll, lignende reaksjoner kan også observeres som et overlevelsesinstinkt hos ulike dyrearter.

Husker du ikke hva som skjedde?

Mange som har opplevd voldtekt blir usikre og frustrerte over at de ikke husker hele hendelsesforløpet. Stresshormonene som blir frigjort under en voldtekt fører til at minnene kan bli fragmenterte og det kan være hull i historien. Dette vil ofte være mer fremtrede dersom man har inntatt alkohol i forkant av hendelsen. Hormoner som katekolaminer påvirker hvordan vi tenker, og disse kan virke hemmende på rasjonell tenkning og hindre tilgang til løsninger. I en presset situasjon vil vi dermed kunne få vansker med både å tenke og utføre handlinger. 

Hvorfor sa du ingenting etterpå?

I etterkant av en voldtekt kan den umiddelbare reaksjonen være nummenhet og uvirkelighetsfølelse. Opioider som endorfiner og oxytocin vil ofte blokkere både fysisk og emosjonell smerte. Fravær av reaksjoner kan virke forvirrende både for den som opplevde voldtekten og eventuelle andre rundt. Det kan føre til at man utsetter å søke hjelp, og kanskje forsøker å bagatellisere det som skjedde. Usikkerhet kan være særlig aktuelt i tilfeller med en kjent gjerningsmann. Den som utførte voldtekten, kan i etterkant ha forsøkt å få det til og fremstå som at man fortsatt er «venner»; kjøre vedkommende hjem, føre en dialog som om ingenting har skjedd, eller ta kontakt dagen etter, for å ufarliggjøre og normalisere hendelsen.

Var det noe du ville gjort annerledes? Vil dette skje igjen?

Det som hindrer mange fra å fortelle, er frykten for at andre skal mene at de har handlet uansvarlig eller satt seg selv i situasjonen ved å drikke for mye alkohol, vært naiv eller på annen måte ha skyld i at voldtekten skjedde.

I etterkant av kritiske hendelser ser vi at mennesker vurderer og grubler mye på egne handlinger. Hva kunne jeg ha gjort for å unngå dette?

De vanskelige følelsene etter en voldtekt kan føre til at alkohol/rus blir en måte å døyve følelser på. Noen har behov for å normalisere seksualitet, ta tilbake kontrollen. Dette kan blant annet føre til at de oppsøker nye seksuelle relasjoner som kan gi fare for retraumatisering. Selv om de ikke opplever nye voldtekter, kan kroppen respondere slik at ubehag og skam forsterkes.

Tenker du fortsatt på voldtekten?

Etter en voldtekt kan selvkritikken og skyldfølelsen ofte stå i kontrast til egne prinsipper og verdier. De som har opplevd å bli voldtatt dømmer seg selv mye hardere enn de ville dømt andre. Over tid kan det bli et fastlåst tankemønster hvor tanken om at man er mindre verdt eller at man fortjener å bli behandlet dårlig, blir en sannhet. Enkelte straffer seg selv i form av selvskading eller annen type destruktiv atferd, og mange sliter med symptomer på PTSD.

I møte med noen som har opplevd voldtekt er kanskje ikke hva du sier det viktigste, men at du møter vedkommende med støtte og respekt.

• Ta opplevelsen på alvor
• Normaliser reaksjoner, dette kan redusere skyldfølelse
• Vis at du bryr deg over tid, dette kan uttrykkes skriftlig eller muntlig
• Ved ønske om å oppsøke profesjonell hjelp, tilby støtte
• Inkludèr og invitèr, men gi også rom til å takke nei
• Ta høyde for at noen i omgangskretsen har opplevd voldtekt. Tenk på hvilke holdninger og verdier du ønsker å formidle

Referanser:

• Dyregrov, A. (2008), Voldtekt – Hvordan kan du hjelpe?
• Dyregrov, A. (2008), Voldtekt – vanlige reaksjoner.
• Marx, B.P., Forsyth, J.P., Gallup, G.G., Fuse, T., Lexington, J.M. (2008). Tonic immobility as Evolved Predator Defense: Implications of Sexual Assault. Clinical Psychology: Science and Practice. Vol.15,(1), 74-90.
• Politiet, Kripos, (2015). Voldtektssituasjonen 2014, Hentet (11.04.16) fra  https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/kripos/Voldtektssituasjonen_2014.pdf
• Thoresen, S. & Hjemdal, O.K. (Red.). (2014), Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. (Rapport 1 / 2014). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.