Hva skal vi si til barna om det som skjedde i Tromsø?

Vi har skrevet en veileder som bakgrunn og innspill for foreldre og lærere om hva de kan si til barna om det som har skjedd i Tromsø.

1. Gi barna forsikringer om trygghet

Barna blir redde når noe så skremmende skjer. Uansett hvorfor dette skjedde er det skremmende for barn å høre eller lese om det. De kan oppleve ulike grader av frykt for at det kan skje med noen de kjenner eller med dem selv. I utgangspunktet er det viktig å si at dette ikke vil skje igjen. Som voksne er vi forskrekket over det som har hendt, men vi er ikke redde for at det skal skje på ny nært der vi bor. Tryggheten i dagliglivet vårt er ikke vesentlig endret. Vi oppfordrer dere til å formidle dette gjennom en trygghetsskapende samtale. Det er ingen barn som behøver å være redde for at dette skal skje dem eller deres nærmeste. Det er trygt for dem å være i familien.

Små barn og en del spesielt sensitive barn som har fått med seg hva som har skjedd kan trenge mer nærhet, og få noe mer oppmerksomhet ved leggetid eller om voksne forstår at de tenker på dette. Dette perspektivet er selvsagt viktigst for de minste som forstår minst. Samtidig er førskolebarna ofte beskyttet av sin egen uvitenhet, og vi skal være nennsomme slik at vi ikke rokker ved den trygghet de har. Generelt kan vi likevel si at små barn ikke opplever at ting blir farligere fordi man snakker om dem.

Selv små barn i alderen 5-7 liker å ta opp i seg voksen-ord. Derfor kan vi si at det er en tragedie. En tragedie heter det når noe veldig trist hender. Og dette er noe av det tristeste som har hendt på lenge. Katastrofe heter det når det skjer med mange, og her er tre døde og vi vet ikke hvordan det går med det siste barnet som er på sykehus.

En viktig påminnelse fra start handler om at barn ikke klarer å huske ting ordentlig dersom den voksne som snakker er trist, får tårer i øynene og grøtete stemme. Forbered deg på å snakke rolig og langsomt, men selvsagt med passende alvor.

2. Gi barna presis informasjon og gode forklaringer

Det er viktig at du har respekt for barnas forstand. Som regel er det viktig å si at vi voksne ikke er redde og vet at dette ikke vil skje i vår familie. Barn følger med og snapper opp, og de som gjør det strever med å forstå det forferdelige som har hendt. Mange barn har fått med seg at et barn døde og at politiet tror at mammaen kan ha gjort slik at det skjedde. Fortell at politiet ikke vet akkurat hva som har skjedd, men at de så langt tror at det var mammaen som tok med seg barna ut i sjøen.

Nå snakker politiet med alle som kjente familien godt, for å forstå hva som har skjedd. De må snakke med legene på sykehuset om de tenker at mammaen har fått en tankesykdom som har gjort at hun trodde at det var best for henne og barna at de alle døde. Men nå vet ikke politiet om dette stemmer og det kan heller ikke vi. Hvis politiet finner ut mer skal dere forklare hva de finner ut. Alderen på barna som mer eller mindre aktivt tar til seg disse forferdelige nyhetene tenker vi først og fremst ligger fra 8 år og oppover. De som kjenner barna, kan få mer med seg fordi de voksne snakker mer om det når de kjenner de som dette gjelder. Likevel skal vi ha antennene oppe for hva de mindre barna måtte streve med, enten fordi de har fått med seg nyheter, eller de har hørt samtaler mellom større barn, eller de har hørt det de voksne har snakket om.

Det er voksnes oppgave med enkle ord å forklare hvor dette har skjedd; hvem som er rammet og hva politiet gjør. Nå vil politiet arbeide for å skape klarhet i hvordan og hvorfor det skjedde. Vi vil at våre barn skal være like trygge som vi er.

Vi anbefaler at voksne gir korte oppsummeringer av fakta når de blir kjent og at de deretter bestreber seg på en åpen samtale med barna.

Det vil si at de hører hvilke tanker barna har, og lar det være styrende for den videre samtalen med barna. Her som ellers er det viktig å lytte, ta tur, noen ganger gå foran i samtalen og noen ganger å følge etter. Det viktige er å berøre de tanker barna gjør seg om en virkelighet som ikke kan stenges ute i det moderne mediesamfunnet.

Et dilemma for lærere med å ta dette dramatiske tema opp i en barnegruppe, blant de under 9 år i alle fall, er at noen blant dem kan være fullstendig uvitende og dermed uten tanker eller bekymringer om dette. Skal vi risikere at de barna får problemer de ikke behøvde å ha? Vårt svar på det spørsmålet er at du som voksen kan vente litt, samtidig som du vurderer hvor intens mediedekningen er. I alle fall bør du forberede deg på hva du skal si dersom det spontant kommer opp i barnegruppen, enten det er i fjerde klasse eller blant de store i barnehagen. Sjansen for det siste regner vi som ganske små, men det kan hende at du må ta en til side og hjelpe han eller henne fordi de har hørt det fra større søsken. Dersom du som førskolelærer eller lærer finner at du blir utfordret til å gjøre noe fordi du overhører samtaler eller blir direkte konfrontert, er det viktig at hjemmet blir informert om hva som er sagt i barnegruppen eller til klassen.

Når det gjelder enkeltbarn, kan du som mor eller far lodde uroen med å spørre om det har vært noe i nyhetene som har gjort dem redde og som de gjerne vil snakke om. Men du skal ikke la denne «fisketuren» bli hengende helt i luften uten å forklare litt hvorfor du nå spør om dette. Og da kan du si at det er så mye trist i nyhetene som kanskje du har fått høre, om skolebuss som nesten triller i vannet, om voksne og barn som drukner, og da ville jeg snakke med deg så du vet at du er passet på og trygg hos oss.

Vårt problem som voksne, enten vi er foreldre eller lærere, er selvsagt at vi har vanskelig for å begripe at noen kan gjøre noe så forferdelig. Vi har likevel noen knagger som vi kan plassere vår engstelse på. Med vår kunnskap og livserfaring slipper vi å gå og se oss tilbake og tenke at nå kan dette skje i vårt lille nabolag. Det er denne voksentryggheten vi vil at barna skal få del i, og da må også barna få noen begreper, eller knagger å knytte sin forståelse til.

Vi vil foreslå noen ganske enkle begreper for det formålet, nemlig feiltanker tankefeil og tankesykdommer på den ene siden, og bremser og ryddemaskinen på den andre siden. Vi vet at disse forklaringene har vært nyttige i tidligere situasjoner der voksne skal forklare barn det som virker uforståelig.

Hvordan forklare barna?

Dersom barna har fått med seg at det er moren som politiet tror har drept eller forsøkt å drepe de andre, så kan tankefeil bli til tankesykdom, eller feiltenkning være begreper som kan anvendes:

Hun gjorde det fordi hun fikk noen tanker som var syke eller som ble feil for henne slik at hun tenkte hun måtte gjøre det. Ryddemaskinen som rydder vekk feiltanker vi alle har, virket heller ikke. Bremsene kom ikke på, og ryddemaskinen var ødelagt.

Vi foreslår at du først snakker med barnet eller barnegruppen om at det er forskjell på å bli forskrekket og det å bli redd. Grunnen til at vi er så forskrekket over at noen kunne gjøre noe slikt, er først og fremst at det var så grusomt at hun kunne gjøre det mot sine barn. Men husk at politiet er ikke sikker på dette, men de tror det. Dernest er vi forskrekket fordi det er så sjelden at slike forferdelig ting hender.

For de litt større barna som har fulgt bedre med i aviser, tv eller på nettet, det vil si barn fra 10 år og oppover, kan du også ta opp dette at de nå kan høre så mye om dette at de tror at det er vanlig som om det er mange det hender med. Det stemmer ikke, det er heldigvis veldig sjelden. Vi kan nesten si at det hender ikke!  Punkt en er altså at det er veldig sjelden. Derfor er ikke du (som voksen) redd for at det skal hende her nå fordi om det har hendt i Tromsø. Herfra kan du gå over til forklaringen som bygger på ordene feiltanker og tankesykdommer. Og det at det er veldig sjelden at noen får noen tankefeil som gjør at de dreper andre. Alle mennesker har mange rare tanker. Det er helt vanlig. Vi kan til og med bli så sinte at vi sier til noen at vi skulle ønske de var død. Det har ingenting med sykdom å gjøre, fordi vi mener det egentlig ikke. Noen ganger kan de bli så fortvilte i tankene sine at de tror at det beste for dem er at alle dør. Det er det aldri, men de tenker sånn og så får de den sjeldne tankesykdommen og bremsene klarer ikke å stoppe dem fra å gjøre det de tenker på.

Alle mennesker har en tankebrems de kan trå på som stopper farlige tanker, og de har en ryddemaskin som raskt fjerner de verste tankene. Noen ganger både gjør vi dumme ting og sier dumme ting. Det er ikke sykdom. Det er helt vanlig. Da ber vi om unnskyldning. Bremsene og ryddemaskinen er våre gode venner. Dessverre er det noen få som får feil på begge to. Det kan hende at både bremsene og ryddemaskinen ble dårlig fordi personen opplevde mange forferdelige ting i barndommen.

Det viktigste vi har å si til deg er at det er veldig sjelden at noen får slike (tankefloker) eller tankesykdommer som gjør at de ønsker at de selv og andre skal dø.

Som lærer, førskolelærer eller forelder har voksne en stor oppgave, og det er å gjøre barn trygge. Derfor skal vi snakke med barna om det som gjør dem utrygge. Det er ikke bra for barn å være redde. Vi kan også si at det er urettferdig at vi er trygge og de er redde fordi vi ikke trøster og forklarer dem skikkelig.

3. Følg med i hva de tar inn gjennom media

Det er naturlig at en slik hendelse får stor plass i nyhetsmedia. Det er viktig at foreldre er reflektert over hva barn får se, når de ser, hvor ofte de ser og hvem som er tilstede når de ser. Foreldre bør huske hvor av-knappen på TV er slik at barn ikke unødig eksponeres for nyhetssendingene. Vi har i senere år lært at slike reportasjer kan skape problemer for sårbare barn. Foreldre kan begrense barns «eksponering» ved å velge sene nyhetssendinger. De kan legge vekt på å se nyheter sammen med barna om barna er opptatt av hva som skjer, og de kan også aktivt gjøre andre ting med barna når de merker at barna blir mer urolige over situasjonen. Foreldre kan lage en felles strategi for hvordan de ønsker å håndtere dette, slik at det ikke styres ut fra øyeblikkets vurderinger. Spør også barna om hva de har sett eller lest når dere ikke var til stede, slik at dette eventuelt kan berøres.

Avslutning

Barn kan bli oppskaket av det som har skjedd. Foreldre og andre voksne må være lydhøre for hva barn tenker og hvordan de reagerer på det som har skjedd. Vi vil anbefale at dere aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at dere tar opp en samtale med dem enn å tenke at dette har de sikkert ikke fått med seg. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale med sine barn kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål.