Hvor har de gått hen?

Unngå omskrivninger

I mange år har vi som fagfolk arbeidet for at barn skal informeres ærlig og direkte om familiemedlemmers kommende eller inntrufne død. Både gjennom daglig erfaring i møte med familier som opplever dødsfall og fra forskning på barn og sorg, har vi gradvis sett at åpen, sann og direkte kommunikasjon har kommet barn til gode og etter hvert blitt normen i vårt samfunn. Det har vært motstand fra enkelte fordi det kan kjennes brutalt å velge åpenhet. Vi ønsker gjerne å skjerme barn og pakke sannheten inn i omskrivninger som «søvn» eller «reise». Barn er etterlatte og har rett til å bli inkludert i både ritualer og reelle fakta – vår forskning viser at når de spørres, er de selv opptatt av dette.

Det er vanskelig å tro at det er bevisst, men det har dessverre blitt en norm at media, enten via TV, radio eller nettmedia, velger en form på budskapet som innebærer det motsatte av virkelighetsnær kommunikasjon. Uttrykk som «han/hun er gått bort», «ikke er blant oss lenger», og til og med «lagt ut på sin siste vandring» brukes ofte. Det virker som om det er en sammensvergelse mot bruk av ordet «død». Dette påvirker også allmennheten i møte med døden. Et knippe av ordvalg i dagens dødsannonser inkluderer: ‘sovnet fredelig inn’, ‘sovnet stille inn’, ‘listet seg stille ut av livet’. Er virkeligheten så vanskelig å bære at den må pakkes inn? Nå er det nesten som om barn må lære oss å omgå virkeligheten rundt døden ved å kalle en spade for en spade.

Er vi alle i sorg?

En annen ting som bekymrer meg med vår omgang med døden i det offentlige rom, er bruken av uttrykk som «Vi er alle i sorg» eller «i dyp sorg» fra kongelige, ordførere, prester og ledere når døden rammer. Kondolanser gis muntlig, skriftlig eller gjennom pressemeldinger eller sosiale medier. Sorg er å få omdefinert fremtiden, sa en klok etterlatt etter en katastrofe jeg arbeidet med for mange år siden. Den sorg som nære etterlatte kjenner, er svært forskjellig fra den sympati eller medfølelse som omgivelsene føler når døden rammer. Jeg tror at vi som samfunn gjør klokt i å ikke inkludere oss i nære etterlattes sorg, som om vi skulle oppleve dette på samme måte.
Når døden rammer plutselig og uventet, kan vi ikke si vi er i sorg eller dyp sorg:

Det er en fornærmelse mot dem som står i en sorg som rammer alle livets sfærer, og som opplever både fysiske, emosjonelle, kognitive, sosiale og «åndelige» konsekvenser.

For oss andre, uansett posisjon, returnerer vi meget snart til vårt vanlige liv. Her må vi tenke på hva vi forsøker å gjøre oss selv til en del av – en sorg som ikke er vår. Tidligere har jeg foreslått uttrykket «sympatisorg» som noe som kan brukes for å beskrive den korte perioden vi tar inn over oss andres sorg over død som har rammet hardt, men kanskje er det best å holde «sorg» unna beskrivelsen vi gir av den sympati og medfølelse vi føler.

Vi må være bevisste på hvordan vi uttrykker oss rundt døden slik at vi unngår å fjerne oss fra realitetene. Ingen «går bort» eller «sovner inn», og vi er heller ikke «i dyp sorg» når døden rammer noen vi ikke kjenner godt. Vår sympati og medfølelse skal vises i det vi gjør og sier, men ikke dekke over dødens realitet eller gjøre oss til bærere av en sorg som ikke er vår.