Råd til barn om sorg

Atle Dyregrov

Professor, Psykologspesialist, Foredragsholder

Telefon: 55 59 61 80

Du lurer kanskje på hvordan det er vanlig å oppleve sorg. Det er så utrolig forskjellig. Noen reagerer nesten ikke i det hele tatt, i alle fall ikke til å begynne med, mens andre reagerer kraftig. Du kan vite at uansett hvordan du reagerer helt til å begynne med så er det helt sikkert normalt. Det er først når det har gått uker og måneder at noen barn har så kompliserte følelser eller tanker at voksne har stor grunn til å bli bekymret for dem.

Klinikk for krisepsykologi. Psykologsenter Bergen. Kriseberedskap, krisehåndtering, kriseledelse, krise, traumeterapi, traumebehandling, traumer, kurs, veiledning, undervisning, beredskap, debriefing, kollegastøtteordning, sakkyndig arbeid, spesialisterklæring, individualterapi, gruppeterapi, parterapi, komplisert sorg, sorgterapi. Etterlatte, død, dødsfall, sosial nettverksstøtte.

Like etter at noen er død, så er det som har skjedd så ufattelig og vondt for mange at de skyver de vonde følelsene unna. Noen sier at det er akkurat som på film, som de ikke er tilstede inne i seg selv. De kjenner alt så rart som om det som skjer, skjer med noen andre eller er slikt som en ser på TV. Andre opplever det slik en liten stund og så savner de den som er død kjempemye, nesten som hjertet slites i stykker. Da er det godt å få trøst av noen voksne eller en god venn. Barn skrur ofte av følelsene sine, slik at det ikke skal bli for vondt. Om de voksne snakker om det som har hendt eller den døde hele tiden, så går barn ut eller på rommet sitt, så det ikke skal bli for tungt. Jenter synes oftere enn gutter at det er godt å snakke om det som har skjedd og da blir ofte voksne bekymret for guttene når de ikke snakker så mye. Det har de ikke grunn til, i alle fall ikke tidlig etter dødsfallet, fordi gutter greier seg like bra som jenter selv om de ikke snakker så mye. Under så skriver vi litt om noen vanlige måter som barn opplever sorg på.

Savn og lengsel

Du savner helt sikkert den som er død. Når vi savner noen, så kan det gjøre vondt i brystet eller hjertet. Det er akkurat som vi verker og tårene kommer ofte samtidig med savnet. Det er ikke alltid like kjekt, spesielt når savnet kommer når du sitter på skolen. Savnet kan komme av så utrolig mange ting. Det kan være en du ser som ligner på den som døde, som går på samme måten, eller ligner i stemmen, eller om du har mistet pappa kan savnet komme når en venn blir kjørt til trening av sin pappa, og du har ingen lengre. Ofte kommer savnet når du er alene og mange synes det er verst når de legger seg. Noen ganger kan det hjelpe å sette av en tid til å tenke på savnet tidligere på kvelden, slik at det får plass da og ikke like før du skal sove.

Dårlig samvittighet og skyldfølelse

Barn kan lett få skyldfølelse etter at noen dør. De kan tenke at de skulle hindret det som skjedde, at de skulle vært snillere mot den som døde, ha sagt hvor glad de var i han eller henne. De kan få dårlig samvittighet når de er glade eller har det gøy. Det hjelper ikke så mye om de voksne sier at «kan skjønne du ikke må tenke sånn», når en likevel gjør det. Det er altså normalt å tenke sånn, men det gjør det ikke noe bedre. Det er godt å dele sånne tanker med en venn eller voksne og at de har tid til å lytte til deg.

Når du fortsetter å tenke mye på denne måten og du har mye dårlig samvittighet, så kan det være godt å snakke med en klok voksen om dette.

Helsesykepleier eller en lærer på skolen kan være en slik person og noen ganger kan du trenge å snakke med en ekspert på vanskelige tanker, slik som en psykolog. Du kan oppleve at du sørger for lite, at du burde ha grått mer, tenkt mer på den døde, og lignende. Du kan også bli forundret over at du både kan smile og le nært opp til dødsfallet, og at den døde ikke er i tankene dine hele tiden. Om du ”glemmer deg” og ler hjertelig, kan den dårlige samvittigheten i neste øyeblikk slå til som en klo i magen: «Jeg har jo ikke lov til å være så glad eller le, så lenge han ikke kan få oppleve dette».

Frykt og redsel

Klinikk for krisepsykologi. Psykologsenter Bergen. Kriseberedskap, krisehåndtering, kriseledelse, krise, traumeterapi, traumebehandling, traumer, kurs, veiledning, undervisning, beredskap, debriefing, kollegastøtteordning, sakkyndig arbeid, spesialisterklæring, individualterapi, gruppeterapi, parterapi, komplisert sorg, sorgterapi. Etterlatte, død, dødsfall, sosial nettverksstøtte.

Det som de fleste barn blir redde for er at det også skal skje noe fælt med andre i familien. Om du har mistet mamma eller pappa, kan du være livredd for at noe skal skje med den forelderen som lever. Noen blir mer redd for at de selv skal dø, men det er vanligere å være redd for noen andre i familien. Kroppen din kan også være mer urolig, akkurat som du er på vakt for at noe skal skje. Da skvetter du til eller blir redd om det kommer et høyt smell eller en plutselig bevegelse. Det er fordi hjernen ikke liker å bli overrasket og du går rundt og er mer på vakt enn tidligere. Om det har skjedd flere ting i livet ditt i løpet av de siste årene, f.eks. en bestemor eller bestefar som døde, en trafikkulykke eller skilsmisse, kan du også gå rundt å vente på hva som blir det neste som skjer. Da er det viktig å roe tankene med å si til seg selv at «det skjer ikke sånne ting ofte, og det er ingen grunn til at det skal skje meg igjen». Slike sterke tanker kan få overtaket over de dumme tankene om du bare bruker dem ofte.

Sinne

Det er rart at det å bli mer sint eller irritabel skal være en vanlig reaksjon å få når du har mistet en du er glad i, men slik er det. Vi tror at dette har med at søvnen ofte blir dårligere og at du bruker mye energi på å tenke på det som har skjedd. Om du er redd for at noe annet skal skje så bruker du ekstra mye krefter på å være klar for det som du er redd for skal skje. Samlet gjør dette at lunten blir kortere og du kan lettere bli både sint og trist. Når barn blir sinte, går det nesten alltid ut over en i familien eller klassekamerater og venner. Ikke sjelden angrer barn seg like etter og må be om unnskyldning. Det er viktig at voksne vet at dette er en vanlig reaksjon, slik at de kan forstå hva som skjer. Samtidig ber vi voksne om å passe på å ikke slakke på disiplinen, men si fra når de synes at barn går over grensen med sitt sinne. Vi tror jo også at det kan være gode grunner til å være sint, for eksempel om noen kjørte uforsiktig og derfor var skyld i at den du er glad i døde, eller de som skulle hjelpe kom veldig sent. Det er derfor viktig at barn får være med voksne og få god informasjon om hvorfor et dødsfall skjedde og hva som ble gjort for å hjelpe.

Påtrengende minner

Om du fant den som var død eller var til stede når dødsfallet skjedde kan du huske det spesielt godt, så godt at minnene kommer tilbake når du ikke vil det. Da ser du enten alt som skjedde på en film inne i hodet ditt, eller du ser et enkeltbilde akkurat som det har låst seg fast i hodet. Du kan også ha sterke minner fra da du fikk beskjed om dødsfallet, eller sterke minner fra å se den døde. I ettertid kan minnet av øynene, hår som er gredd feil vei, skadene den døde hadde, eller hvor kald han eller hun kjentes om du tok på han eller henne, stadig dukke opp. Noen ganger kan barn lage en fantasi inne i hodet hvor de ser det som hendte, selv om de ikke var der når det skjedde. Vi kaller slike minner for påtrengende minner, fordi de trenger seg på. I den første uken etter et dødsfall er det naturlig at hjernen presser oss til å tenke på noe så viktig som det vi har opplevd, men om de fortsetter å være veldig plagsomme selv etter det har gått en uke, kan du trenge å lære metoder for å «temme» disse minnene. Sånne metoder vil du finne beskrevet et annet sted på disse nettsidene.

Noen får slike minner inn i drømmer og får mareritt. Det er også normalt, men også her er det slik at om det samme mareritt kommer kveld etter kveld bør du få hjelp til å stoppe det. Mange av disse minnene igangsettes av noe som minner om det som skjedde. Det kalles for traumatisk påminnere. Du kan lære å ta kontroll med slike påminnere, men det skriver vi om annet steds. Men minner er slett ikke alltid vonde, de kan være både gode, varme og såre samtidig. Du kan ha ting som gir nærhet til den døde, som klær, bilder eller en hårlokk som du gjemmer på. Slike minner blir godvonde fordi de er gode, samtidig som de kan gjøre deg sår og trist.

Når skal du søke hjelp?

Vi skrev aller først på denne siden at barn reagerer svært forskjellig og at det derfor er normalt med mange ulike reaksjoner. Under har vi likevel skrevet litt om hva som skal til for at du kontakter en voksen, slik at du kan få støtte og hjelp når noe er blitt komplisert for deg. Det skal du gjøre om:

  • Savnet ditt etter den som døde forsetter å være like sterkt flere måneder etter dødsfallet.
  • Påtrengende minner eller fantasier fra dødsfallet fortsetter å plage deg mer enn en måned.
  • Du forsøker for enhver pris å unngå alt som minner om den døde. Du kan ikke snakke om dødsfallet, ikke høre andre snakke om det, og du forsøker hele tiden å unngå å tenke på det.
  • Du fortsetter å bebreide deg selv for det som skjedde eller for hva du kunne gjort, tenkt eller sagt annerledes, eller har unnlatt å gjøre, tenke eller si.
  • Du opplever at ingen bryr seg med deg, at ingen er glad i deg, eller du har ingen tro på deg selv.
  • Du fortsetter å være livende redd for at noe annet fælt skal skje.
  • Du lærer ingenting på skolen og går lite ut på fritiden.