Å skape mening i det meningsløse

Tilbake i 2004 skrev jeg en kronikk om å skape mening i det meningsløse. Dette med utgangspunkt i mine mange møter med foreldre som hadde opplevd et barns død.

Slike dødsfall regnes på tvers av kulturer som det verste som kan skje et menneske. Mye av det jeg skrev den gangen tåler gjentagelse. De som erfarer et barns død vil vanligvis rammes av en kaskade av sterke reaksjoner både på kort og lang sikt.  Mange mister fotfestet i tilværelsen. Barns dødsfall endrer rekkefølgen i livet; de skal ikke dø før sine foreldre. Dødsfallene er meningsløse, ofte dramatiske og alltid umulig å forberede seg på, uansett forutgående sykdomsperiode.

Sammen med kollega Stig Berge Matthiesen skrev jeg tilbake i 1986 en artikkel med tittelen, «En mening med alt? Foreldres tanker etter et barns død» (Dyregrov & Matthiesen, 1986). Siden den gang har «positiv vekst» blitt et eget forskningsområde innen traumeforskning. Senere forskning har bekreftet det vi tidlig påpekte, at søken etter mening spiller en viktig rolle i foreldres sorg. Mens foreldre tidlig etter dødsfallet vil ha en forklaring på hvorfor dødsfallet skjedde (sensemaking), blir de gradvis mer opptatt av at deres barn ikke skal ha dødd forgjeves. De som ‘blåser’ en mening inn i det meningsløse synes å greie seg best over tid. Selv om vi var tidlig ute med å påpeke viktigheten av denne meningsskapingen, er det fortsatt mye å lære om hvordan vi best kan legge til rette for slike konstruktive prosesser. Dette er ikke noe som er lett å gjøre, og sensitivitet må utvises, slik vi har skrevet om annetsteds (Dyregrov & Dyregrov, 2011). Noen måter som mening kan konstrueres på nevnes i det følgende.

Før det gjøres, vil jeg advare mot insensitive bemerkninger av typen, «Du har jo de andre barna å leve for» eller, «Kriser har jo muligheter». Temaet ny mening må tas opp med varsomhet og ikke for tidlig. Det blir feil om en uten forvarsel spør dem: «Har du opplevd at det har kommet noe positivt ut av det som skjedde?» Foreldre trenger tid, tålmodighet og støtte til å finne fotfeste igjen, og det skal ikke være opp til omgivelsene å finne eller definere mening på foreldrenes vegne. Omgivelsene kan likevel bidra i sorgprosessen som foreldrene gjennomgår på en god måte.

 Vi vet at noen, uansett hva de opplever, kan finne en måte hvor de drar lærdom av det. Det avspeiler at vi til en viss grad er med å skape vår egen virkelighet. Meningsskaping er mulig uansett hva vi erfarer. For foreldre som har mistet barn er det mange som aktivt handler på måter som gir dem en opplevelse av at deres barn ikke har dødd forgjeves. De handler og tenker slik at det kan komme noe meningsfylt ut av det meningsløse. Hvordan de gjør det varierer imidlertid mye. Foreldre kan stille seg til rådighet for andre som kommer i samme situasjon. De deltar i sorggrupper, foreninger for de som har mistet barn, møter andre par enkeltvis, tar del i forskningsprosjekter om sorg, m.m. Da kommer det noe godt ut av tragedien og gir en opplevelse av at barnet ikke døde forgjeves; deres erfaring kommer andre til nytte. Denne form for meningsskaping og mestring har en utadrettet, sosial form og har hjulpet mange.

Det finnes en annen og mer privat form for mening som kommer til uttrykk ved at de vektlegger at dødsfallet har lært dem å sette pris på sine nærmeste på en annen måte enn tidligere. De tar ikke for gitt at de vil ha sine nærmeste hos seg og vet hvor kort avstanden er mellom liv og død. De prioriterer familie- og vennerelasjoner sterkere enn før, opplever at dette beriker dem, og denne relasjonelle rikdommen er viktigere enn noen materiell rikdom. Men, denne relasjonelle betydningen har også en bakside; noen som var nære venner før dødsfallet kan bli skiftet ut i vennekretsen fordi relasjonen blir tom og samtalene for grunne. Foreldrene kan kreve noe mer og noe dypere fra relasjonen med andre. Dette avspeiler at meningsskapingen innebærer en endret prioritering av verdier, «Jeg bryr meg ikke om bagateller lengre. Nå vet jeg hva som er viktig og hva som er uviktig».

Foreldre kan også fremheve den modning og vekst de har opplevd. Det kan vise seg i at de bedre forstår andre i samme situasjon, «Nå forstår jeg så inderlig godt hva andre trenger om de kommer i en krise», eller den kan være mer personlig, «Jeg har vokst som menneske». De ville jo selvfølgelig helst vært denne veksten foruten og hatt sitt barn hos seg. Noen kjenner seg mer selvsikre og kan fortelle at de ikke lengre finner seg i dårlig behandling, der de før fant seg i ting, kan de nå si ifra om de behandles urettferdig, etc. Noen merker en endring i evnen til å gi ord til tanker og reaksjoner – de utvikler et ‘språk’ de ikke hadde før.

Meningsskapingen tar også form av en større takknemlighet for livet, av at livet ses i et annet perspektiv, at det kan nytes mer, at en setter større pris på små ting i hverdagen, og at livet leves fullt ut hver dag. Noen kjenner at det å leve er blitt mer intenst.

Nå er den positive meningsdannelsen beskrevet. Dessverre skjer jo disse endringene, om de finner sted, med et bakteppe av sterk smerte, lengsel og savn. Sorgen endrer seg, men for de fleste varer den livet ut. Samtidig kan slik meningsskaping være med å gjøre at livet blir levelig igjen, samtidig som det barnet en har mistet får plass i tankene, spesielt ved passering av merkedager og viktige høytider.

I møtet med foreldre etter et barns død er samtale om meningsskaping viktig. Det er ikke et tema kort etter barnets død, ei heller er det noe som insensitivt skal dyttes på foreldre. Men foreldre kan selv i en bisetning nevne noe som viser at det som har skjedd har påvirket livsverdier og da er muligheten til å samtale om dette til stede. Forsiktig kan vi hjelpe dem til å løfte blikket, til å sette seg nye livsmål, eller til å se at de midt i det tragiske kan tenke konstruktivt. Selv om denne betydningen aldri kan veie opp for det meningsløse i at de mistet sitt barn, kan det likevel berede grunnen for at foreldrene kan oppleve at noe meningsfylt kommer ut av deres nye livssituasjon. En slik meningsskaping kan gi dem bedre livskvalitet og hjelpe dem til at deres nye liv ikke bare har sorgen som bakteppe, men også får nytt meningsinnhold. Det er viktig at venner og familie kan forstå og støtte opp om en slik utvikling, men at de samtidig skjønner – og tåler – at sorgen fortsatt er en langvarig og smertefull prosess. Selv om intensiteten i sorgen gradvis kan avta, blir det mer tydelig og endelig at barnet er borte og at livet ikke skal leves sammen. Savn og lengsel kan fortsette over år og slå inn i livet med ulik intensitet og styrke over tid. Dersom foreldre kan finne nytt meningsinnhold gir det ballast og stabilisatorer i den nye tilværelsen, som likevel kan gynge sterkt.

Referanser

• Dyregrov, A., & Matthiesen, S. B. (1986). En mening med alt? Foreldres tanker etter et barns død. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 23, 464–470.
• Dyregrov, A., & Dyregrov, K. (2011). Positiv vekst etter livskriser – implikasjoner for praksis. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48, 873–877.