Uklarhet om falske minner

Det er viktig å skille ulike fenomen fra hverandre slik at ikke saken tas ut av kontekst, overføres til helt andre situasjoner eller utilsiktet får negative følger for overgrepsutsatte.

Falske minner har vært mye omtalt den siste tiden fordi en mann nylig ble frikjent for falsk forklaring etter at han uriktig hevdet å ha blitt utsatt for et rasistisk angrep. Saken har fått stor offentlig oppmerksomhet og vekket mye debatt her i Bergen. Det angivelige angrepet ble først henlagt, noe som førte til at det ble tatt initiativ til både fakkeltog og innsamlingsaksjon. Deretter ble mannen tiltalt for falsk forklaring og måtte møte i retten. Rettssaken tok en uventet vending da den rettsoppnevnte sakkyndige mente tiltaltes forklaring kunne springe ut fra falske minner. Det sakkyndige vitnemålet åpnet altså opp muligheten for at tiltalte ikke bevisst har konstruert og fastholdt en usann historie om et rasistisk angrep, men at han reelt sett tror på historien han har fortalt fordi hendelsen representerer et falskt minne for mannen.

Det foreligger ingen tvil om at hendelsen tiltalte har forklart seg om i realiteten ikke har funnet sted. Retten måtte ta stilling til hvorvidt tiltalte bevisst og med forsett har forklart seg uriktig til politiet. Etter den sakkyndiges vitnemål falt tingretten ned på at mannen skulle frikjennes. Dommen er anket til lagmannsretten og siste ord er følgelig ikke sagt.

Frifinnelsen har vekket en mengde reaksjoner i media og i sosiale medier. Noen kommentarer dreier seg om at frifinnelsen bereder grunnen for at hvem som helst nå kan påstå hva som helst og siden vise til falske minner og slippe unna med det. Andre kommentarer dreier seg om at sakkyndighet og psykologi fremstår som ren diktning som muliggjør at ørsmå teoretiske forhold kan tilpasses og brukes til å velte en helt sak.

Jeg kjenner omtalte hendelse kun via mediene og skal ikke uttale meg om selve dommen. Grunnen til at jeg likevel skriver om saken, er at begrepet falske minner får mye oppmerksomhet i det offentlige rom. Jeg er urolig for at måten dette omtales på kan bidra til at fenomenet falske minner smøres litt for mye utover og utilsiktet går ut over personer utsatt for overgrep. Det er ikke helt uvanlig at det fremmes påstander om falske minner for å svekke fornærmedes forklaring i saker som omhandler overgrep der det ikke finnes vitner eller bevis for ugjerningene. Jeg er opptatt av at det ikke etterlates et inntrykk av at falske minner oppstår lett, nærmest helt av seg selv, når det gjelder så alvorlig tematikk.

Det er riktig at hukommelsen vår ikke alltid er til å stole på. Minner lagres ikke som presise virkelighetskopier inni hjernen vår som vi siden kan hente frem og si at ja, slik var det da akkurat X eller Y hendte. Hukommelsen er formbar og kan påvirkes av blant annet følelser, ny kunnskap og her-og-nå-situasjonen når vi tenker tilbake. Minnene våre kan også være ispedd fantasi, forestillinger eller upresis og feiltolket informasjon. Det er mange mulige feilkilder i det vi husker. Det at noe føles sant, betyr ikke at det objektivt sett er sant.

Det kan også skje at en person har en opplevelse her-og-nå, men som kanskje er en hallusinasjon eller en gjenopplevelse av en traumatisk hendelse fordi personen befinner seg i en situasjon som har trigget tidligere traumeerfaringer. Da vil det på sett og vis finnes en psykologisk virkelighet å se tilbake på og huske, selv om den objektivt sett ikke var virkelig.

Kort sagt: hukommelsen kan spille oss et og annet puss. Men når det gjelder falske minner, handler det mer om at man husker noe som aldri har skjedd eller noe som i realiteten er helt eller delvis uriktig.

Risikoen for falske minner øker hvis en person blir stilt mange ledende spørsmål eller presenteres for ny (falsk) informasjon – spesielt dersom dette pågår over tid. Da kan vedkommende begynne å se for seg eller innlemme denne nye informasjonen i sitt eget minne eller i sin egen forståelse av hendelsen, noe som da kan gi seg utslag i minner, forklaringer eller svar på spørsmålene som stilles. Her må det legges til at personen kan svare ut fra hva vedkommende oppfatter at utspørreren forventer å høre eller hvilke svar som «belønnes», uten at det dermed betyr at det har oppstått falske minner. At en person svarer på spørsmål på en viss (uriktig) måte, betyr ikke at personen tror på sine egne svar eller opplever at selvbiografiske minner faktisk ledsager svarene.

Men poenget er at falske minner kan dannes fordi ny informasjon eller ledende spørsmål påvirker hukommelsen. Barn er mindre kognitivt utviklet og dermed mer sårbare for å utvikle falske minner enn voksne, blant annet fordi barns hukommelse er mer formbar og barn har svakere evne til å evaluere kilden informasjonen kommer fra. De lar seg trolig også lettere lede av spørsmål fordi de stoler på voksne autoriteter.

Når det er sagt, må det understrekes at selv om hukommelsen på sett og vis både er upålitelig og mulig å manipulere, er det ikke slik at den faller sammen som et korthus i møte med ethvert forsøk på påvirkning. Det er stor forskjell på å uriktig huske detaljer eller hendelsesforløp, sammenblande fantasi og virkelighet, være usikker på hva som egentlig har hendt, se for seg ulike scenario, tro at man var til stede i en situasjon man bare egentlig har hørt om eller sett på bilder – og på å faktisk utvikle falske minner om vold og overgrep som aldri har funnet sted. At det i forskning går an å påvise tilstedeværelsen av falske minner i ulike eksperiment om mer bagatellmessige forhold, er heller ikke ensbetydende med at det er enkelt å plante falske minner om svært alvorlige forhold i det virkelige liv.

Det finnes trolig nyanser og uenighet på fagfeltet, men forskningen tyder samlet sett på at det er svært vanskelig – og ytterst sjeldent mulig – å skape falske minner om overgrep, selv under sterk påvirkning eller manipulasjon. En systematisk gjennomgang av studier der forskere forsøkte å skape falske barndomsminner hos voksne med tre ulike eksperimentelle metoder (Brewin & Andrews, 2017) viser at de fleste mennesker ikke lar seg overbevise om at et alvorlig og emosjonelt signifikant traume har skjedd i barndommen dersom det ikke er tilfelle. Når falske minner derimot oppstår, er de vanligvis begrensede, fragmenterte eller usikre – ikke detaljerte og overbevisende traumatiske minner. Forskningen indikerer med andre ord at mennesker flest er motstandsdyktige mot å utvikle falske minner når det gjelder så alvorlig tematikk som vold og overgrep.

I nevnte sak fra Bergen har den sakkyndige vist til at alkoholpromille og hodeskade som følge av et fall på sparkesykkel, kan ha ført til et minnetap som tiltalte siden har fylt inn med en hendelse som tross alt kunne være nærliggende at hadde skjedd, holdt opp mot tiltaltes forklaring og bakgrunn. Å fylle inn tomrom i hukommelsen skjer stadig vekk, og det man fyller inn er gjerne preget av det man er opptatt av, det man tidligere har erfart eller den konteksten man lever i.

Kanskje hadde det vært bedre å bruke et annet begrep, for eksempel konfabulering, for å knytte fenomenet sterkere til hukommelsestapet og hodeskaden, og på den måten skille det fra falske minner forårsaket av påvirkning og suggesjon. Dersom begrepet falske minner omfatter eller sidestiller så vidt forskjellige betingelser som hodeskade og alkoholpåvirkning på ene siden, med forsøk på påvirkning og manipulasjon på den andre – der sistnevnte har dårlig dokumentasjon – kan dette skape usikkerhet og vansker for overgrepsofre som allerede kjemper mot uriktige påstander om falske minner. For meg er det et vesentlig poeng at det å fylle inn tomrom – kanskje i en forvirret situasjon, under alkoholpåvirkning eller etter en hodeskade – er noe helt annet enn falske minner slik begrepet (mis)brukes for å så tvil om overgrepsutsattes historier og virkelighet. 

Det er opp til andre å vurdere hva som er riktig i denne saken. Som sagt er saken anket, og dersom lagmannsretten tar saken til ny behandling, vil dette forhåpentligvis bidra til en grundig og god opplysning av sakskomplekset, slik at alle steiner snus. Kanskje kan en ytterligere rettsforhandling være med på å styrke folks tiltro til rettsbehandlingen — uavhengig av om utfallet blir en frikjennelse eller ikke. Da vil kanskje mengden negative reaksjoner også reduseres.

Mitt håp er bare at saken ikke etterlater et inntrykk hos politi, påtale, domstol eller i befolkningen ellers, om at falske minner oppstår lett, nærmest av seg selv, eller at innholdets alvorlighetsgrad ikke er av betydning for hvorvidt slike minner utvikler seg. Det er viktig å skille ulike fenomen fra hverandre slik at ikke saken tas ut av kontekst, overføres til helt andre situasjoner eller utilsiktet får negative følger for overgrepsutsatte.

De strever allerede nok med å bli trodd.

Referanse

Brewin, C. R., & Andrews, B. (2017). Creating memories for false autobiographical events in childhood: A systematic review. Applied Cognitive Psychology, 31(1), 2–23. https://doi.org/10.1002/acp.3220