Unngåelsesatferd er en sentral del av symptombildet ved angst, og for mange er det nettopp unngåelsesatferden som skaper det største hinderet for å leve et normalt hverdagsliv.
Personer med sterk angst forventer på sett og vis at ulike situasjoner vil fremkalle et sterkt ubehag som det ikke vil være mulig å tåle eller mestre, og da er det forståelig at slike situasjoner unngås. Det er naturlig av ubehag og frykt gjør at vi lar være å oppsøke situasjoner, eller at vi prøver å komme oss raskt bort fra situasjoner som fremkaller ubehag.
Etter traumatiske hendelser ser vi ofte en utvikling av sikkerhetsatferd, hvor personen lager ekstra sikringer og garderer seg på en rekke måter. Denne atferden blir også en del av informasjonen til egen psyke om at livet er farlig. Det er jo en grunn til at man forsikrer seg, så da må det jo være grunn til bekymring også. På denne måten gir unngåelsesatferd selvbekreftende informasjon. Derfor kan en person bli enda mer redd, ved at dette får “satt seg” som et mønster. I tillegg ser vi at angst kan bli generalisert og spres til ulike forhold og situasjoner, utover der angstreaksjonene opprinnelig tilkjennegav seg.
Både unngåelsen og generalisering av angst forklarer noe av årsakene til at angst kan vare svært lenge (kanskje opptil flere år).
Problemet med unngåelsesatferd er at det ikke gis noen mulighet for å oppleve at disse situasjonene faktisk kan mestres og tåles. Det gir ingen ny læring, eller nye, korrigerende erfaringer. Fokuset på angsten – og alt det den tar ifra personen i hverdagslivet – blir altoverskyggende. I slike tilfeller, kan det være viktig å søke hjelp og støtte for å gradvis mestre unngåelsesatferden og få bedre kontroll på egne reaksjoner.
