Årlig tar rundt 600 personer livet sitt i Norge. Det betyr at svært mange mennesker hvert år opplever å sitte igjen i sorg over å ha mistet et nært familiemedlem, en slektning, en venn, nabo eller kollega. I tillegg til den fortvilelse og lengsel tapet av en nærstående medfører, kan etterlatte etter selvmord kjenne på en blanding av ulike følelser, som skyld, skam, sinne eller lettelse. Sorgen kan også innebære traumatiske element på grunn av omstendighetene rundt selve dødsfallet, eksponering for detaljer og ulike forestillingsbilder som kan oppstå.
Selv om svært mange ulike reaksjoner er både forståelige og naturlige deler av sorgprosessen, kan det være vanskelig for de etterlatte å finne fotfeste igjen etter slike dødsfall. Noen klandrer seg selv for å ikke ha forstått eller avverget dødsfallet, og bruker lang tid på tilgi seg selv for at selvmordet skjedde. Å være vitne til smerte og lidelse kan være en stor belastning for pårørende – spesielt hvis forsøk på å hjelpe ikke førte frem. De kan bli sinte på seg selv – eller på andre – for at de ikke klarte å forhindre tragedien. Sinnet kan også rettes mot den avdøde på grunn av smerten og de mange konsekvensene som oppstår som følge av det som har hendt.
Andre kan kjenne på en lettelse fordi tiden forut for dødsfallet kan ha vært svært krevende og utmattende. Forholdet til den avdøde kan ha vært komplisert og situasjonen belastende over tid. Denne lettelsen kan gi opphav til dårlig samvittighet og være vanskelig å snakke om til omgivelsene. Andre opplever det motsatte; at det er omgivelsene som forventer at de etterlatte vil være lettet over å ha fått fred fra alle bekymringene, noe som kan føles både krenkende og sårende for dem som ikke kjenner seg igjen i dette. Det er også vondt å få sin sorg definert av andre.
Forholdet til omgivelsene og forventningene fra andre, er ofte en stor tilleggsutfordring for etterlatte etter selvmord. Det kan være vanskelig å være åpen om det som har hendt, og noen opplever at omgivelsene trekker seg unna dem – eller går videre uten dem. I en tid der støtte fra omgivelsene er svært viktig, blir derfor slike relasjonelle og sosiale problemer med på å legge sten til en allerede tung byrde.
Andre føler det er vanskelig å snakke om den døde eller omstendighetene rundt dødsfallet på grunn av skam og stigma. På den måten kan det å være etterlatt etter selvmord oppleves som en ensom og fremmedgjørende sorg. Å involvere nettverket og mobilisere støtte, er derfor svært viktig.
Vår anbefaling er å være åpen om det som har hendt, men at særlig barn og unge får alderstilpassede og konkrete forklaringer. Trygg og klok informasjon fra voksne bidrar til å forhindre at skremmende fantasier utvikler seg, eller at frykt, skam og skyldfølelse får unødig stor plass i fortsettelsen. Ikke minst bidrar det til å gi barna en følelse av at de ikke behøver å tåle dette alene. Foreldre, skole og andre viktige voksne har derfor en svært verdifull rolle. Det er viktig å bringe optimisme og håp til dem som er etterlatt, til dem som selv har tanker om å ta sitt eget liv, og til dem som står nær i slike kriser.
Magne Raundalens tilnærming til hvordan man kan snakke med barn og unge om selvmord, kan leses her.
Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE) er en viktig ressurs og støttespiller for mange rammede, og deres arbeid bidrar også til økt åpenhet og kunnskap. LEVE ble opprettet som følge av Kari Dyregrovs arbeid ved Senter for krisepsykologi, og vi har gjennom årenes løp samlet omfattende erfaring med virkningene av å oppleve selvmord i ung og voksen alder, både gjennom forskning og klinisk virksomhet. Se Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
Andre aktuelle nettsider:
- Til etterlatte ved selvmord (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging)
- Du kan også finne andre anbefalte nettsider her
