Om sorg: Råd til ungdom

Det finnes ikke én riktig måte å sørge på. Sorg er svært forskjellig fra person til person. Noen er triste lenge, andre er ikke triste i det hele tatt. Noen reagerer sterkt rett etter dødsfallet og lite senere, mens for andre er det omvendt. Det er stor variasjon i tanker og følelser, hvor mangfoldig sorg er. Det finnes ingen oppskrift. Vi beskriver noen vanlige reaksjoner, men det som står her passer kanskje ikke til slik du opplever det. Hver sorg har sin tone og form. Vi håper at du vil finne informasjon eller råd som kan være til hjelp for deg.

Ikke skam deg om over de følelsene du måtte ha, det er ikke galt.

Det er krevende å være ungdom eller ung voksen i sorg. Mange voksne trøster seg med at de unge nok klarer seg, så store som de er blitt. De kan forvente at du skal greie deg selv, mens du selv kan føle at du trenger hjelp og støtte for å takle sorgen. Det kan samtidig være vanskelig å innrømme at du trenger hjelp. I vårt samfunn skal du helst være selvstendig og kunne greie alt selv. Mange voksne har ofte mer enn nok med sin egen sorg, og unge kan skjule sin sorg fordi de synes at foreldrene har nok fra før. Spesielt gutter gir få signaler om hva de trenger av støtte, og skyver reaksjoner og problemer unna. Da er det lett å overse dem, eller man forventer for mye av dem. For unge er derfor sjansen for å bli alene med sorgen, eller bli oversett i sin sorg, stor.

Tidlig etter dødsfallet, eller etter at du har fått vite om en alvorlig sykdomsdiagnose, opplever de fleste uvirkelighet, som om det som skjer er en drøm og noe som ikke angår deg. Du kan ikke tro at det er sant. Denne reaksjonen beskytter deg mot smerten i det som har skjedd. Spesielt når et dødsfall skjer plutselig, kan det være slik. Det kan være rart å oppleve at du kan trøste andre, mens det egentlig burde være omvendt. En slik ”sjokkreaksjon” tillater deg å gradvis ta inn det som har skjedd, og gjør at det ikke blir for mye på en gang. Det er som følelsene dine er satt på venting. Slike dødsfall kan i tillegg til sorgen gi traumereaksjoner som vi skriver mer om senere.

Savn og lengsel

Uansett hvem du har mistet så vil du sikkert kjenne lengsel eller savn etter den du har mistet. Hadde noen kunnet bringe tilbake den døde, ville det vært det aller beste, men det går jo ikke. Savnet kan settes i gang av så utrolig mange ting. Det kan være en person som beveger seg likt den døde, som ligner av utseende, et ulykkesbilde i en avis, det kan være en melodi som duhører som forbindes med den døde, eller at den døde ikke er der for å kjøre deg til trening osv. Har du mistet et søsken kan det være tingene dere gjorde sammen som igangsetter savnet. Dette kalles for sorgpåminnere og de setter i gang savn og lengsel. Savnet kommer ofte i perioder hvor det kjennes svært intenst og noen gråter sterkt når “anfallene” kommer. Etter at følelsene har vært intense en periode, kan duoppleve at de blir numne, nesten som en har blitt bedøvet, før de kommer med ny kraft. Gradvis over tid bedrer situasjonen seg for de fleste, ved at følelsene blir noe mindre intense og de kommer sjeldnere. Det kan ta mye lengre tid enn det du tror og det er ofte vanskelig for andre å forstå at du fremdeles kan føle så sterkt. Tiden er en venn, men den leger ikke alle sår.

Dårlig samvittighet og skyldfølelse

Det er mye som kan gi dårlig samvittighet. Du kan oppleve at du sørger for lite, at du burde ha grått mer, tenkt mer på den døde, og lignende. Du kan også bli forundret over at du både kan smile og le nært opp til dødsfallet, og at den døde ikke er i tankene dine hele tiden. Om du “glemmer deg” og ler hjertelig, kan den dårlige samvittigheten i neste øyeblikk slå til som en klo i magen:

Jeg har jo ikke lov til å være så glad eller le, ettersom han ikke kan få oppleve dette.

Du kan også bebreide deg selv for ting du har gjort, sagt eller tenkt, og for det du har unnlatt å gjøre, si eller tenke. Mange tanker begynner med “om jeg bare …” eller “jeg skulle ha …”. Dette er vanlig. Det er først når disse tankene fortsetter ut over de første ukene og går over til grubling eller sterke selvbebreidelser, at det blir viktig å bremse dem. Andre vil gjerne si: “Du kan skjønne at det ikke er din skyld,” eller “Du må ikke tenke slik”, uten at dette hjelper noe særlig. Når slike tanker låser seg fast, kan du trenge hjelp for å bryte de negative tankemønstrene eller lære metoder som demper grublingen.
Skyldfølelser kan ta mange former som:

• Skyldfølelse over at du ikke sørger nok eller ble for fort ”ferdig” med sorgen.
• Skyldfølelse over at du ikke går ofte nok på graven eller ikke tenker nok på den døde.
• Skyldfølelse over ting du sa eller gjorde mot den døde, eller skyld over det du ikke gjorde eller sa.
• Skyldfølelse for ikke å ha forstått hvordan den døde hadde det (spesielt ved selvmord).
• Skyldfølelse for at du har det fint, og den døde ikke kan oppleve dette.
• Skyldfølelse over ting du unnlot å gjøre eller visste om, men ikke sa – forhold du tenker kunne ha hindret det som skjedde.

Redsel og sårbarhet

Økt angst og frykt er en vanlig reaksjon. Du kan for eksempel bli redd for at andre også skal dø. “Det har skjedd ett dødsfall, hvorfor skulle det ikke skje ett til?” Om noen du er glad i kommer for sent hjem, kan du bli fryktelig redd for at noe har skjedd. Du kan du bli redd for å dø selv, og oppleve frykt for å sove fordi mørket forbindes med døden. Å miste noen i ung alder kan påvirke fremtidstroen, og du kan bli redd for å dø eller for ikke å klare deg i livet. Frykt forsterkes om du opplever flere dødsfall i løpet av få år. Da kommer raskt tanken: Hvem blir den neste? Fra å være en trygg plass å ferdes i oppleves verden som en utrygg plass. Den trygghet og opplevelse av usårbarhet som mange opplever i hverdagen, som gjør at vi kan holde andres ulykke på avstand og tenke, “slikt skjer med andre men ikke med meg eller oss”, erstattes av en ny sårbarhet hvor alt kan skje.

Engstelsen kan vise seg på flere måter, ikke bare redsel for at noe skal skje med andre i familien. Kroppen kan fortsette i alarmberedskap og forandringer i omgivelsene, fra smell til plutselige bevegelser, kan lett gi frykt. Når du i tillegg leser aviser, ser nyheter etc. og legger merke til at “det skjer jo så mye mer nå enn tidligere”, kan du bli mer redd i tilværelsen. Andre begynner ofte å fortelle om dødsfall de eller kjente har opplevd og da opplever du enda sterkere utrygghet.

Redselen for å skille seg ut kan også være sterk. Å bli behandlet forskjellig og få alles øyne på seg på skolen fordi du har mistet en du er glad i, kan oppleves som “annerledeshet”, noe mange unge synes er svært negativt. Redsel for å bli gal kan også forekomme når følelser er sterke og tanker kjennes rare.

Sinne

Sinne og irritabilitet kan komme etter alle typer dødsfall. Mindre overskudd og energi og dårligere søvn kan gjøre at du blir mer irritabel, og det skal mange ganger lite til for å gjøre deg sint. Men sinnet kan også forekomme fordi dødsfallet i det hele tatt fant sted, og da rettes det gjerne mot andre man er glad i. Du kan også bli sint på helse- eller redningspersonell som du syntes gjorde en dårlig jobb, venner eller kamerater som ikke stiller godt nok opp, eller på dem som ikke forstår hvordan du har det. Dette kan være ufølsomme lærere, foreldre som maser, eller andre som kommer i din vei. Etter drap kan sinnet bli svært sterkt, og det rettes mot den eller de som har utført udåden. Noen, spesielt gutter, blir sinte når de er lei seg, og det er først når de er skikkelig sinte at de greier å slippe tårene til. Da trengs det en stor porsjon tålmodighet og forståelse fra familie eller venner.

Påtrengende minner

Påtrengende minner fra ting som skjedde rundt dødsfallet, kan også bli plagsomme. Det kan være minner fra funnet av den døde, at du var vitne til eller selv var med på ulykken, minner fra syningen, eller spesielle hendelser fra sykdomsperioden. Ikke sjelden er det enkeltdetaljer som huskes svært godt, mens andre ting er diffuse. Andre ganger er det som du ser en film av det som skjedde, eller du lager en fantasi som du stadig ser. Du kan også ha sterke minner fra da du fikk beskjed om dødsfallet, eller sterke minner fra å se den døde. I ettertid kan minnet av øyne, hår som er gredd feil vei, skadene den døde hadde, eller hvor kald han eller hun kjentes, stadig dukke opp. Slike minner kan etse seg inn og gi plager i etterkant.

Det er ikke uvanlig å få mareritt etter dødsfall, både direkte gjentagelser av hva som skjedde, men oftere at det skjer andre forferdelige ting i drømmen.

Om du har overlevd en ulykke eller hendelse hvor andre døde, kan det være mange ting som blir påminnere i etterkant. Spesielt kan stedet eller situasjonen der det skjedde, være en slik påminner. Når du kjører bil etter en bilulykke eller tog etter en togulykke, kan du gjenoppleve smerten fra den grusomme opplevelsen.

Men minner er slett ikke alltid vonde, de kan være både gode, varme og såre samtidig. Du kan ha ting som gir nærhet til den døde, som klær, bilder eller en hårlokk som du gjemmer på. Slike minner blir godvonde fordi de er gode, samtidig som de kan gjøre deg sår og trist.

Konsentrasjons- og hukommelsesplager

Etter dødsfall er det også en rekke andre endringer og reaksjoner som kan komme, for eksempel problemer med konsentrasjon og hukommelse. Du kan slite med å konsentrere deg på skolen eller hjemme, samtidig som hukommelsen svekkes, noen ganger over en lang periode.

Hvis dødsfallet kom etter en lang sykdomsperiode, kan du ha glemt mye av det som hendte i denne perioden, eller hukommelsen kan være dårlig for perioden rundt dødsfallet og tiden etterpå.

Kroppslige plager

Det er ikke så rart at om en blir mer urolig og engstelig så kan det medføre kroppslige plager som anspenthet, hodepine, og mage/tarm uro. Om en daglig går og uroer seg og er på vakt mot ting som kan skje er det også svært energikrevende, og gir tretthet – men ikke den tretthet som gjør at en sover godt. Kombinert med dårligere søvn, mange og til dels forvirrende tanker, og dårligere matlyst er det ikke så rart at energiløshet oppleves. Smerte og verk i muskler og plager med fordøyelsen er heller ikke uvanlig. En del sier at de lettere får influensa og forkjølelse, noe som kan skyldes at immunsystemet ikke fungerer så bra. Dersom appetitten er borte kan det bli underskudd på stoffer kroppen trenger. Det er også rapportert hodepine, pustebesvær, m.m. Men husk at du ikke trenger å få slike plager, men om du får de så er de ikke uvanlig.

Venners reaksjoner

Kanskje er dine venner svært forståelsesfulle og støtter deg på en god måte. Noen ønsker å snakke mye om det som har skjedd, andre lite. Når dine venner lar deg få plass når du ønsker det, og lar være å si noe når du ikke ønsker det, oppleves støtten ofte best. Om de vil gi deg råd du ikke ønsker, eller du vil snakke om den du har mistet og de ikke lar deg få lov til det, kan det bli mer vanskelig. Mange sier de opplevde god forståelse og støtte til å begynne med, men så glemte de så fort, og så opplevde de å bli alene med sorgen.

Alf for mange opplever at de ikke får støtte over tid, at venner glemmer for fort. Kanskje må du selv snakke med dine venner om dette og fortelle at selv om det har gått lang tid etter dødsfallet så tenker du mye på den du har mistet. Det er synd at det er du som må få de til å forstå dette, men dessverre er det slik for en del. Om du kan gå i en sorggruppe så har du noen å snakke med der og da blir det kanskje ikke så viktig at vennene dine snakker om det som har skjedd. Om du ikke får forståelse fra din bestevenn er det ekstra dumt og noen opplever at det blir mer avstand i venneforholdet. Et brev som beskriver hvordan du opplever dette, formulert på en vennlig måte, kan kanskje åpne øynene til din venn, men det er ikke sikkert.

Forskjeller mellom gutter og jenter

Det kan være store forskjeller mellom gutter og jenter på sorgområdet, spesielt i forhold til ønske om å snakke om det som har skjedd. Gutter bruker vanligvis å snakke mindre om dødsfallet og går mer alene med tankene eller skyver dem i større grad unna. Jenter ønsker å snakke mer, men nødvendigvis ikke med de som er nærmest i familien. Om det er en far eller mor som er død, så kan det bli for tungt å snakke med gjenlevende foreldre fordi begge er i sorg. Gutter kan komme igjennom sorgen like bra som jenter selv om de ikke snakker så mye, men når de ikke snakker blir voksne ofte svært bekymret, fordi de ikke vet hva som skjer i den unges tanker og følelser. Om du er en som ikke sier så mye så kan det være lurt å gi en “rapport” fra innsiden, slik at voksne blir mindre bekymret. Husk også på at selv om vi skriver at gutter snakker mindre enn jenter, er det slett ikke slik at dette gjelder alle; noen gutter snakker mye og noen jenter lite. I psykologien sier vi at det finnes en lov som sier: Alt som er tungt blir lettere om du deler det med noen. Vi tror det er riktig både for gutter og jenter. Samtidig kan vi lære fra hverandre. Gutter kan lære fra jenter å gi mer ord til følelser og tanker og jenter kan lære fra gutter hvordan de kan slå av tanker og følelser når de blir plagsomme.

Endringer i verdier

Ikke få opplever at de tenker annerledes enn før etter å ha mistet en kjær. De blir mer klar over hvor kort det er mellom liv og død og blir mer opptatt av å ta vare på forholdet til de som de er glad i.

Nå vet jeg å sette pris på mine venner på en annen måte enn før

var det en ungdom som sa. Noen sier at de ikke bryr seg med bagateller lengre, livet er for kort til å bruke tid på dem. Andre sier at de merker at de har blitt mer modne, at de tenker klokere enn før. Om du har opplevd det så kan det bli et problem når du er sammen med venner som ikke har hatt en slik modningsspurt. Du kan synes de er så barnslige og kan begynne å trekke deg unna dem. Da er det viktig å tenke på at de ikke har opplevd det samme som deg og derfor ikke har lært det du har lært. Kanskje har du også, som følge av dødsfallet, lært mye om hvordan du kan støtte andre eller hva du ikke skal gjøre om en venn opplever det samme som deg. Uansett er det viktig å ta vare på disse “positive” forandringene, selv om du skulle ønske at dødsfallet ikke skjedde for at du skulle lære dette. 

Når skal du søke hjelp?

• Savn og lengsel etter den døde viser ikke tegn på nedgang, selv måneder etter tapet.
• Påtrengende minner eller fantasier fra dødsfallet fortsetter å plage deg ut over den første måneden.
• Du forsøker for enhver pris å unngå alt som minner om den døde. Du kan ikke samtale om dødsfallet, ikke høre andre snakke om det, og du forsøker til enhver tid å unngå å tenke på det.
• Du fortsetter å anklage deg selv for hva du kunne gjort, tenkt eller sagt, eller har unnlatt å gjøre, tenke eller si, selv ukevis etter dødsfallet.
• Du har en sterk opplevelse av verdiløshet og opplever at ingen er glad i deg, og/eller du har ingen tro på deg selv.
• Du kjenner sterk og vedvarende redsel for en ny ”katastrofe”.
• Du er ikke i stand til å fungere (lære) på skolen eller i fritiden.
• Du fortsetter å gruble og tenke på dødsfallet, er overopptatt av den døde, og det er ikke særlig plass for andre tanker.
• Bitterhet, sinne eller hevntanker fortsetter med uforminsket styrke ut over de første 3–4 ukene.
• Du opplever uvirkelighet, har lite kontakt med egne følelser og kjenner deg ”flat” følelsesmessig, og du kjenner avstand til de rundt deg.