Veilederen er skrevet i 2013 etter busskapringen i Sogn og Fjordane.

1. Gi barna forsikringer om trygghet

Barna blir redde når noe så skremmende skjer. Mange reiser med buss og kan tro at dette kan skje med bussen de reiser med. I utgangspunktet er det viktig å si at dette ikke vil skje igjen. Som voksne er vi forferdet over det som har hendt, men vi er ikke redde for at det skal skje på ny nært der vi bor. Tryggheten i dagliglivet vårt er ikke vesentlig endret. Det vi først oppfordrer dere til er å formidle dette gjennom en trygghetsskapende samtale. Det er ingen barn som behøver å være redde for at dette skal skje dem eller deres nærmeste. Det er trygt å reise med buss i Norge, enten det er skolebuss eller rutebuss.

En del sensitive barn kan trenge mer nærhet, få noe mer oppmerksomhet ved leggetid og så videre. Dette terapeutiske perspektivet er selvsagt viktigst for de minste som forstår minst. Samtidig er førskolebarna ofte beskyttet av sin egen uvitenhet, og vi skal være nennsomme slik at vi ikke rokker ved den trygghet de har. Generelt kan vi likevel si at små barn ikke opplever at ting blir farligere fordi man snakker om dem.

2. Gi barna presis informasjon og gode forklaringer

Det er viktig at du har respekt for barnas forstand. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. Barn følger med og snapper opp, og de som gjør det strever med å forstå det forferdelige som har hendt. Mange barn har fått med seg at en voksen mann på 30 år fra Sudan har drept tre stykker med kniv; en bussjåfør og to til. De kan ha hørt at politiet tok lang tid på å komme dit bussen var og at de som først kom til stedet trodde det var en ulykke før de så mannen med kniv. De kan også ha hørt at en bussjåfør ble drept med kniv av en utenlandsk mann for ti år siden. Alderen på barna som mer eller mindre aktivt tar til seg disse forferdelige nyhetene tenker vi først og fremst ligger fra 8 år og oppover. Likevel skal vi ha antennene oppe for hva de mindre barna måtte streve med, enten fordi de har fått med seg nyheter, eller de har hørt samtaler mellom større barn, eller de har hørt det de voksne har snakket om.

Det er voksnes oppgave med enkle ord å forklare hvor dette har skjedd; hvem som er rammet og hva politiet gjør. 

Nå vil politiet arbeide for å skape klarhet i hvordan og hvorfor det skjedde. Vi vil at våre barn skal være like trygge som vi er. Vi anbefaler at voksne gir korte oppsummeringer av fakta når de blir kjent og at de deretter bestreber seg på en åpen samtale med barna. Det vil si at de hører hvilke tanker barna har, og lar det være styrende for den videre samtalen med barna. Her som ellers er det viktig å lytte, ta tur, noen ganger gå foran i samtalen og noen ganger å følge etter. Det viktige er å berøre de tanker barna gjør seg om en virkelighet som ikke kan stenges ute i det moderne mediesamfunnet.

Et dilemma for lærere med å ta dette dramatiske tema opp i en barnegruppe, blant de under 9 år i alle fall, er at noen blant dem kan være fullstendig uvitende og dermed uten bekymringer om dette. Skal vi risikere at de barna får problemer de ikke behøvde å ha? Vårt svar på det spørsmålet er at du som voksen kan vente litt, samtidig som du vurderer hvor intens mediedekningen er. I alle fall bør du forberede deg på hva du skal si dersom det spontant kommer opp i barnegruppen, enten det er i fjerde klasse eller blant de store i barnehagen. Sjansen for det siste regner vi som ganske små, men det kan hende at du må ta en til side og hjelpe han eller henne fordi de har hørt det fra større søsken. Dersom du som førskolelærer eller lærer finner at du blir utfordret til å gjøre noe fordi du overhører samtaler eller blir direkte konfrontert, er det viktig at hjemmet blir informert om hva som er sagt i barnegruppen eller til klassen. 

Når det gjelder enkeltbarn, kan du som mor eller far lodde uroen med å spørre om det har vært noe i nyhetene som har gjort dem redde og som de gjerne vil snakke om. Vårt problem som voksne, enten vi er foreldre eller lærere, er selvsagt at vi har vanskelig for å begripe at noen kan gjøre noe så forferdelig. Vi har likevel noen knagger som vi kan plassere vår engstelse på. Med vår kunnskap og livserfaring slipper vi å gå og se oss tilbake og tenke at nå kommer det en her til vårt lille nabolag. Det er denne voksentryggheten vi vil at barna skal få del i, og da må også barna få noen begreper, eller knagger å henge sin frykt og sine redde tanker på.

Vi vil foreslå noen ganske enkle begreper for det formålet, nemlig feiltanker og tankesykdommer på den ene siden, og bremser og ryddemaskinen på den andre siden. Vi vet at disse forklaringene har vært nyttige i tidligere situasjoner der voksne skal forklare barn det som virker uforståelig. 

Hvordan forklare barna?

Tankesykdom og feiltenkning skal gi en forklaring på at han kunne planlegge å drepe andre: Det at han virkelig gjorde det var fordi bremsene mot å gjøre slikt og ryddemaskinen som skulle fjerne de syke tankene ikke virket. Bremsene kom ikke på, og ryddemaskinen var ødelagt.

Vi foreslår at du først snakker med barnet eller barnegruppen om at det er forskjell på å bli forskrekket og det å bli redd. Grunnen til at vi er så forskrekket over at noen kunne gjøre en slik forbrytelse mot andre, det er først og fremst at det var så grusomt, han hadde våpen og angrep dem, og nå er de døde. Dernest er vi forskrekket fordi det er så sjelden at slike forferdelig ting hender.

For de litt større barna som har fulgt bedre med i aviser, tv eller på nettet, det vil si barn fra 10 år og oppover, kan du også ta opp dette at de nå får høre om andre drap. Derfor virker som om det er veldig mange det hender med. Det stemmer ikke, det er heldigvis veldig sjelden. Punkt en er altså at det er veldig sjelden. Derfor er ikke du redd for at det skal hende her nå fordi om det har hendt nær Årdal. Herfra kan du gå over til forklaringen som bygger på ordene feiltanker og tankesykdommer. Og det at det er veldig sjelden at noen blir så syk i tankene at de dreper andre. Alle mennesker har mange rare tanker. Det er helt vanlig. Vi kan til og med bli så sinte at vi sier til noen at vi skulle ønske de var var død. Det har ingenting med sykdom å gjøre, fordi vi mener det egentlig ikke. De personene som får slike tankesykdommer som mannen i bussen, de går og tenker alvorlig på at de skal finne noen som de skal drepe. Noen ganger hører de stemmer inn i tankene som sier at de skal drepe. De tror stemmene kommer fra en som kan bestemme over dem.

Noen av de som kommer til Norge har store problemer som gjør at de er sinte eller tror at andre er etter dem. Noen er sinte over at de ikke får lov å bo i Norge, men det er nesten ingen som likevel vil gjøre slik som mannen på bussen. Det er leit for alle de som kommer til Norge som flyktninger eller asylsøkere (her kan det være på sin plass å forklare de eldre barna hva det vil si å være flyktning versus asylsøker) at noen gjør som denne mannen, fordi da blir mange voksne sinte på alle som er asylsøkere eller er flyktninger. Da går det ut over mange uskyldige at denne mannen drepte de tre.  

Alle mennesker har en tankebrems de kan trå på som stopper farlige tanker, og de har en ryddemaskin som raskt fjerner de verste tankene. Noen ganger både gjør vi dumme ting og sier dumme ting. Det er ikke sykdom. Det er helt vanlig. Da ber vi om unnskyldning. Bremsene og ryddemaskinen er våre gode venner. Dessverre er det noen få som får feil på begge to. Det kan hende at både bremsene og ryddemaskinen ble dårlig fordi personen opplevde mange forferdelige ting i barndommen. Men det kan også hende at hjernen blir forgiftet fordi den var full av syke og sinte tanker fra før. Det viktigste vi har å si til deg er at det er veldig sjelden at noen får slike tankesykdommer som gjør at de dreper andre.

Som lærer, førskolelærer eller forelder har voksne en stor oppgave, og det er å gjøre barn trygge. Derfor skal vi snakke med barna om det som gjør dem utrygge. Det er ikke bra for barn å være redde.

3. Følg med på hva de tar inn gjennom media

Det er naturlig at en slik hendelse får stor plass i nyhetsmedia. Det er viktig at foreldre er reflektert over hva barn får se, når de ser, hvor ofte de ser og hvem som er tilstede når de ser. Foreldre bør huske hvor av-knappen på TV er slik at barn ikke unødig eksponeres for nyhetssendingene. Vi har i senere år lært at slike reportasjer kan skape problemer for sårbare barn. Foreldre kan begrense barns «eksponering» ved å velge sene nyhetssendinger. De kan legge vekt på å se nyheter sammen med barna om barna er opptatt av hva som skjer, og de kan også aktivt gjøre andre ting med barna når de merker at barna blir mer urolige over situasjonen. Foreldre kan lage en felles strategi for hvordan de ønsker å håndtere dette, slik at det ikke styres ut fra øyeblikkets vurderinger. Spør også barna om hva de har sett eller lest når dere ikke var til stede, slik at dette eventuelt kan berøres.

Avslutning

Barn kan bli oppskaket av det som har skjedd. Foreldre og andre voksne må være lydhøre for hva barn tenker og hvordan de reagerer på det som har skjedd. Vi vil anbefale at dere aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at dere tar opp en samtale med dem enn å tenke at dette har de sikkert ikke fått med seg. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale med sine barn kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål.