Traumatiske erfaringer frarøver mennesker trygghet. Opplevelsen av trygghet kan ta lang tid å bygge opp igjen (Herman, 1992; Ogden et al., 2006; Steele et al., 2017). Når man lever med en traumelidelse kjennes det ut som den traumatiske fortiden fortsatt pågår (World Health Organization [WHO], 2019). Påtrengende minner fra det som har skjedd forstyrrer en både mentalt og kroppslig (Ogden, 2006). Man vil være på vakt og automatisk se etter tegn på fare. For noen er traumet helt tilgjengelig i bevisstheten. Man vet hva som har skjedd, selv om man prøver å unngå å tenke på det. Det kan også være slik at den traumatiske fortiden ikke er tilgjengelig for hele bevisstheten og selvopplevelsen, som er tilfelle dersom man har en dissosiativ lidelse (Nijenhuis & Van der Hart, 2011; Loewenstein, 2018). I denne teksten beskrives grunning som en måte å øve seg på å legge merke til det man erfarer i nåtid som oppleves trygt, rolig, eller nøytralt. Slike øvelser kan være lettere å ta i bruk dersom man har gått i traumebehandling. Det er også viktig å befinne seg i en livssituasjon der man faktisk kan senke garden, og ikke blir utsatt for pågående traumer.
Hva er grunning?
I traumebehandling er det et viktig mål å styrke opplevelsen av trygghet (Fisher, 2017; Steele et al., 2017). Veien dit kan være ulik. Det kan innebære å jobbe med at traumeminner integreres som vanlige minner slik at de ikke alltid kommer uanmeldt på besøk (Shapiro, 2018). Det kan også være å trene på å legge merke til at det traumatiske ikke pågår nå, selv om det kan kjennes slik ut. Grunning (engelsk: grounding) er å øve seg på å vende oppmerksomheten til det som minner om trygghet i nåtid. Det kan man gjøre via tanker, kropp og sanser (Jepsen, 2022). Det er skrevet flere gode bøker som inneholder øvelser tilpasset personer som lever med traumesymptomer: Tilbake til nåtid, Traumesensitiv mindfulness og medfølelse, Finne Stødig Grunn Arbeidsbok og Transforming the Living Legacy of Trauma a Workbook for Survivors and Therapists. Psykiater Jepsen ved Modum Bad har også laget skriftlig og videobaserte hefte som er tilgjengelig digitalt: https://www.modum-bad.no/fotfeste-i-natid/
Å øve på grunning kan bidra til et tydeligere skille mellom livet man har i dag, og den traumatiske fortiden. Fordi man i større grad kan klare å registrere at faren ikke er til stede nå, selv om varsellampene lyser. Det ligger en enorm frihet i dette. Man kan øve på grunning på ulike måter, som for eksempel:
Mentalt
- Beskrive i detalj situasjonen man finner seg i, muntlig eller skriftlig
- Minne seg selv på hvor man er, dato, alder, fakta fra nåtid
- Selvsnakk: minne seg selv på at man er trygg nå, at man har ressurser i dag (indre og ytre) som man ikke hadde den gang
- Forestille seg trygge steder der man kan slappe av
Kroppslig
- Kjenne føttene mot gulvet, registrere stabiliteten fra gulvet eller terrenget
- Setet mot stolen, eller ryggen som lener seg mot stolryggen, man blir holdt
- Legge merke til pusten, langsomme innpust, pausen imellom innpust og utpust, og rolig utpust
- Kjennes hendene kalde, varme, tørre, eller klamme? Hva er passelig?
Sansemessig
- Hør lydene, se fargene, luktene og gjenstandene der du er
- Er det noe vakkert eller beroligende som oppmerksomheten naturlig går til?
- Hvordan kjennes det ut å tråkke på gulvet i stuen versus småstein, asfalt, eller skogbunn ute?
Slike fokuspunkt kan fungere som ankre for oppmerksomheten. Når oppmerksomheten vandrer – noe den vil gjøre – kan man øve på å legge merke til det og vende tilbake til ankeret. Gjennom gjentakelse kan dette styrke evnen til å være mer til stede i nåtid (Salvesen & Wästlund, 2017; Holbæk, 2014).
Å øve på grunning kan være lettere i lystbetonte situasjoner eller aktiviteter. Føler man seg tryggere alene hjemme, eller i et miljø med positive distraksjoner? Kan man puste lettet ut i stillhet, eller er lyder mer avslappende? Hviler man liggende i ro, eller mens man er våken og gjør en kjent aktivitet? For mange som har opplevd traumer kan det være krevende å rette oppmerksomheten mot kroppen. Noen opplever lite kontakt, mens andre kan bli overveldet av ubehag. I slike tilfeller kan det være mer hensiktsmessig å rette oppmerksomheten mot utkantene av kroppen (som føttene, hendene, eller fingertuppene) (Salvesen & Wästlund, 2017).
Grunning er ikke å bagatellisere fortiden og hvordan traumer har satt sine spor. Smerten kan man heller ikke fjerne med grunning. Det er også krevende å trene på tilstedeværelse. Likevel, kan det å øve på grunning være viktig for å oppdage trygge erfaringer i nåtid. Et slikt fokus kommer sjelden av seg selv når man har traumesymptomer, men krever bevisst opptrening. For å oppleve mestring må man øve i små steg, og ha en vennlig eller ikke dømmende holdning til seg selv. Det kan være lettere om man aksepterer at oppmerksomheten vandrer, man kan kun trene på å legge merke til det og reorientere fokuset mot det man ønsker.
Referanseliste:
Fisher, J. (2021). Transforming the living legacy of trauma: A workbook for survivors and therapists. PESI Publishing.
Herman, J. L. (1992). Trauma and recovery. Basic Books.
Holbæk, I. (Red.). (2014). Tilbake til nåtid: En manual for håndtering av traumereaksjoner. Modum Bad.
Jepsen, E. K. K. (2022). Fotfeste i nåtid [Nettressurs]. Modum Bad. https://www.modum-bad.no/fotfeste-i-natid/
Kinge, E., & Berge, T. (2018). Finne stødig grunn: Arbeidsbok. Gyldendal.
Loewenstein, R. J. (2018). Dissociation debates: Everything you know is wrong. Dialogues in Clinical Neuroscience, 20(3), 229–242.
Nijenhuis, E. R. S., & van der Hart, O. (2011). Dissociation in trauma: A new definition and comparison with previous formulations. Journal of Trauma & Dissociation, 12(4), 416–445.
Ogden, P., Minton, K., & Pain, C. (2006). Trauma and the body: A sensorimotor approach to psychotherapy. W. W. Norton.
Salvesen, K. T., & Wästlund, M. (2017). Mindfulness og medfølelse: En vei til vekst etter traumer. Pax.
Shapiro, F. (2018). Eye movement desensitization and reprocessing (EMDR) therapy: Basic principles, protocols, and procedures (3rd ed.). Guilford Press.
Steele, K., Boon, S., & van der Hart, O. (2017). Treating trauma-related dissociation: A practical, integrative approach. W. W. Norton.
van der Hart, O., Nijenhuis, E. R. S., & Steele, K. (2006). The haunted self: Structural dissociation and the treatment of chronic traumatization. W. W. Norton.
van der Kolk, B. A. (2014). The body keeps the score: Brain, mind, and body in the healing of trauma. Viking.
World Health Organization. (2019). International classification of diseases (11th ed.).
