(2015) Hvordan snakke med barn om Paris-terroren: Bakgrunn og innspill for foreldre og lærere om hva de kan si til barna.
Av Magne Raundalen, Atle Dyregrov, og Jon-Håkon Schultz
Innledning til foreldre og lærere
På bakgrunn av den erfaring vi har gjennom mange år om det å skrive innspill til foreldre og lærere om voldsomme nyheter, som også når små barn, kommer vi her med innspill om terrordramaet i Paris. Vi vet det er viktig at barna får trøst og forståelse av voksne som kjenner dem. Vi skriver med tanke på barn på ulike alderstrinn, og tenker at nettopp du er som foreldre eller et barns lærer er ekspert på de barna du skal snakke med, og derfor velger ut det som passer, og det de kan forstå. Større barn trenger også voksnes veiledning. For de av dere som vil gå litt dypere inn på temaet, har vi lagt ved tilslutt noe av det vi skrev som innspill til lærerne etter alt oppstyret som ble da Jyllandsposten offentliggjorde de provoserende Muhammed-tegningene for snart ti år siden.
Det som skjedde i Paris
Midt på dagen, onsdag 7. januar, stormer to maskerte menn mot et kontor til en avis i Paris. Døren inn til aviskontoret har en kode, og de tvinger en dame som kan koden til å taste den. De tvinger henne med maskingeværene de er bevæpnet med. Deretter løper de inn på møterommet hvor de som arbeider i avisen er samlet for å ha et møte om hva de skal skrive om.
De to mennene med maskingevær skyter 12 personer, og 11 andre ble skadet. Fire av disse 11 ble alvorlig skadet av skuddene. De 12 ble skutt og drept. Det de gjør kalles terror-handling og massedrap. Dessverre har vi opplevd massedrap i Norge. I 2011 drepte Anders Behring Breivik til sammen 77 mennesker da han plasserte en bombe i Regjeringskvartalet i Oslo, og så dro til Utøya for å drepe ungdommer. De var på sommerleir for å lære om politikk.
Slike terrorhandlinger kan hende alle steder, og det har faktisk hendt hos oss. I hele Paris og i Frankrike har tusenvis gått ut i gatene og. Og sagt at de ikke er redde. De har tatt med seg barna ut i . Vi ble heller ikke veldig redde etter massedrapene i Norge. Folk gikk ut i gatene i tog med roser i hendene. Det ble kalt Rosetoget. Og veldig mange i toget sang «En himmel full av stjerner!» Søndagen etter massedrapene i Paris gikk over en million mennesker i tog, og Norges statsminister, Erna Solberg, reiste til Paris for å gå i toget. Hvorfor gjør de det? Det er fordi de vet at terrorister som dreper de vil skremme folk og land og få de til å bli redde hver gang de går ut, eller på jobb, eller på skole. Hvis alle viser at vi går ut som før, vil mange terrorister skjønne at det ikke nytter å drive terror med et folk.
Nå skal vi si mer om hva som hendte, og forsøke å forklare hva det er som driver terrorister til massedrap og ødeleggelser. Det er ikke lett å forstå for oss voksne heller.
Etter at de hadde skutt 12 av de som arbeidet i avisen, klarer terroristene å rømme. Det er to menn, og politiet vet nå at de er brødre på 30 og 32 år. De heter Chérif og Said Kouachi. Vi kunne nå tenke at folk i Paris denne onsdagskvelden var veldig redde og holdt seg inne. Fordi to massemordere var på rømmen fordi politiet ikke hadde klart å fange dem. Men de holdt seg ikke inne, de ville vise at de ikke var redde, og tusenvis av parisere gikk ut i gatene den kvelden! Det gjorde de kvelden etterpå også, torsdag 8. januar, enda politiet ennå ikke hadde klart å fange de to terrorist-brødrene.
På fredagen skjer det enda noe forferdelig. En bevæpnet mann tar fem personer til fange og stenger dørene i et supermarked så ingen kommer ut. Han ringer til fransk TV og sier at politiet skal la de to brødrene slippe fri, for nå vet politiet at de har gjømt seg i en fabrikk, et trykkeri. Hvis ikke politiet slipper de, vil han drepe de han har tatt til fange. Han er en venn av terrorist-brødrene. Og politiet vet at han er farlig fordi han har maskingevær, og fordi han tidligere på dagen har skutt og drept en politikvinne.
Politiet får telefonkontakt med de to terrorist-brødrene og begynner å forhandle med dem. Det skjer utover hele fredagen. Men alle vet at det ikke kan bli noe av, fordi politiet kan jo ikke la dem slippe ut og stikke av. Nå har politiet dem, og de vil ta dem. Klokka fem på ettermiddagen på fredag angriper politiet huset hvor terrorist-brødrene har låst seg inne. Politiet har folk og helikopter på taket av huset også. De to terroristene forsøker å skyte seg ut, men blir begge skutt og drept på stedet av politiet. Samtidig går politiet inne i byen inn i supermarkedet og der blir det også skyting. To av gislene er drept fra før, to blir drept nå. Terroristen blir skutt og drept, men folkene som var innestengt løper ut av huset uskadd. Det kan vi se på TV.
Hvordan kan vi forstå det som skjedde?
Da de to maskerte terroristene med maskingevær hadde kommet seg inn til avislokalene, ropte de på arabisk «Allah Akkbar»! Det betyr Gud er Stor. Hvorfor ropte de det? Det er nå vi kan begynne å forstå at de kunne gjøre noe så skrekkelig som det de gjorde. Det at vi prøver å forstå, betyr ikke at vi unnskylder. Det finnes ingen unnskyldning for terrorisme. Men hvis vi forstår noe mer, blir vi selv ikke så redde. Og hvis vi forstår mer, kan politiet finne bedre ut av hva de skal gjøre for å beskytte oss.
De to terroristene som roper at Allah er stor på arabisk, har kommet for å straffe med døden de som skriver og tegner i denne uke-avisen. De er muslimer, og Allah og profeten Muhammed er religionen deres. Og de er hellige. Ingen må si noe stygt om Allah og Muhammed. Det står det skrevet om i den store religionsboken til muslimene. Den boken heter Koranen.
Men hva har de i ukeavisen som heter det samme som sjefen for den, Charlie Hebdo, egentlig gjort? Nå får du forklaringen. Denne forklaringen høres kanskje litt rar ut til å begynne med. For ukeavisen som ble angrepet er egentlig en slags vitseavis for voksne.
Dette var altså massedrap på noen som skrev et vitseblad og laget vitsetegninger. Når de skriver sånt for voksne, heter det satire. Mange voksne synes det er like morsomt med vitser som barn synes det. Det er selvsagt andre vitser og tegninger. Voksen-vitser. Disse voksenvitsene er ofte om personer som er veldig berømte og mektige. Det blir laget masse vitse-tegninger av statsministre og andre mektige. Det er laget mange tegninger av vår forrige statsminister Jens Stoltenberg og vår statsminister nå, Erna Solberg. Da har de ofte tegnet Jens Stoltenberg med alt for lang nese, og Erna Solberg som alt for tjukk. I Norge er vi enige om at det må de tåle. Og det gjør de, de bare ler av det. I Norge og mange andre land, har vi ytringsfrihet. Det betyr at vi kan si og skrive nesten alt det vi vil. I Norge har avisene vært mer forsiktige med å vitse om Kongen. Han er litt mer høytidelig. Det de har vært ganske forsiktige med å vitse om er folks gud, det de tror på, det vi kaller religion. I Norge har vi en lov som sier at det ikke er lov til å skrive stygge vitser om folks religion. For ti år siden bestemte Stortinget at den loven skulle strykes. Men Regjeringen har somlet veldig med å gjøre det, så vi har den fremdeles. Men ingen får straff om de vitser med religioner. I Norge er det lov å skrive at Regjeringen er somlete. I mange andre land er ikke det lov. Mange muslimer kommer fra land hvor de ikke er vant til det vi kaller ytringsfrihet, frihet til å si og skrive det vi mener.
Den ukeavisen som ble angrepet og de tegnerne og journalistene som ble drept, hadde skrevet og laget vitsetegninger med Allah og Muhammed, muslimenes hellige gud og hellige profet. Hva synes muslimene om det? Mange synes det er dumt og leit, sånn som vi også mente med loven vår som vi ennå ikke har strøket ut av lovboken. Men de synes de må tåle det, fordi friheten til å skrive og snakke er mye viktigere. Og da må vi også tåle ting vi ikke liker. Derfor har de fleste muslimer protestert og mot og fordømt, sagt at det var veldig galt, at noen muslimer ville drepe de i Charlie Hebdo. De har også marsjert i gatene og protestert mot terrorisme. Det er fem millioner mennesker i Frankrike som er muslimer. En viktig ting som vi hele tiden må ha i tankene, er at det også i vårt land er mange muslimer. I de store byene vil det nesten i de fleste skoler være barn som har foreldre med muslimsk bakgrunn. Hverken de eller deres foreldre er skyld i det som har hendt. Vi har stor tro på at skolene har gode strategier og nyttige erfaringer med å håndtere dette.
Noen generelle råd om barn og voldsomme nyheter
Dramatiske hendelser på verdensarenaen kommer i større grad enn tidligere inn i barnerommet, gjennom direkte nyhetssendinger eller gjennom barne- og ungdomsprogrammer. Hvordan vil barn reagere? Spennvidden i reaksjoner vil være stor, fra ingen til sterke reaksjoner. Fra tidligere hendelser vet vi at følgende reaksjoner kan vise seg:
- Frykt, redsel og bekymring som viser seg ved: mer behov for å være nær sine kjære, vil ha lyset på og døren åpen når de legger seg, har økt behov for fysisk kontakt, reagerer på atskillelse
- Søvnforstyrrelser – problemer med å få sove, mareritt
- Aktive tanker om hendelsen
- Stiller spørsmål eller formulerer tanker
- Følger med på nyhetene
- Avspeiler at de er opptatt av det som skjer ved at de tar elementer av situasjonen inn i sin lek
- I noen tilfelle blir de mer barnslige og kan begynne å tisse på seg, snakke mer ”babyspråk”, m.m.
- Tristhet, mer irritabilitet
Det er viktig å fremheve at mange barn, selv om de blir både forskrekket og opprørt, ikke opplever at voldsomme nyheter griper inn i deres hverdag. Er barnet akkurat som før så er det viktig at vi ikke snakker slik at de daglig må forholde seg til spørsmål om terror. Men vi skal ha “antennene” relativt høyt oppe fordi det er mange barn som velger å virke helt ubekymret fordi de ikke vil plage foreldrene. Det mangler ikke på rapporter om redde barn som ikke snakker med mamma og pappa. På vårt spørsmål om hvorfor de ikke gjør det, har de et standardsvar som vi tror er sant: “Fordi de ikke vet hva de skal si.”
Det første vi vil si er at samtalen med barn må være tilpasset deres alder og forstand. Ofte undervurderer vi hva barn kan forstå, fordi de stiller oss spørsmål som avspeiler hvor lite de vet. Det er viktig å forstå at uten fakta og kunnskap blir forståelsen liten. Overlatt til seg selv eller samtaler med jevnaldrende kan misforståelser, rykter, frykt og fantasier ofte råde grunnen alene.
Når det gjelder forklaringer av så dramatiske nyheter til barn, og da spesielt terrorhandlinger, har vi alltid to perspektiver i tankene.
Det første og det viktigste er det vi kaller det terapeutiske. Det vil si at det vi forklarer skal dempe unødig uro og angst for at det skal skje der barna er. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. En del av det terapeutiske er å ta i mot at barnet trenger mer nærhet, får noe mer oppmerksomhet ved leggetid og så videre. Det terapeutiske perspektivet er selvsagt viktigst for de minste som forstår minst. Samtidig er førskolebarna, som nevnt, ofte beskyttet av sin egen uvitenhet, og vi skal være nennsomme slik at vi ikke rokker ved en trygghet de allerede hadde. Generelt opplever ikke små barn at ting blir farligere fordi man snakker beroligende om dem.
Det andre perspektivet har vi kalt ”det pedagogiske.” Da tenker vi på at nyheter som alle er opptatt av, selv om det er forferdelige nyheter, gir anledning for viktig læring. Vi er av den oppfatning at nyheter som dreier seg om krig og terror treffer flere av våre barn enn tidligere. Det vi tenker på er at mange barn i Norge kommer fra land hvor det skjer mye terrorhandlinger. De kan trenge spesielt mye omtanke og samtale og kanskje faglig oppfølging.
Når det gjelder å gi barna pedagogiske knagger, som også fungerer dempende på angst og uro på grunn av voldsomme medieoppslag, er det viktig å forklare at slike terrorhandlinger skjer svært sjelden. Det gjør ikke det som har skjedd mindre forferdelig, men det gjør at barna kan bli fritatt fra tankene om at det kan skje her og nå, når som helst. God informasjon virker dempende på barns uro. Etter hvert som det kommer mer informasjon kan foreldre formidle denne til barn som er opptatt av det som har skjedd.
Alderen på barna som mer eller mindre aktivt tar til seg disse forferdelige nyhetene tenker vi først og fremst ligger fra 6 år og oppover. Likevel skal vi ha antennene oppe for hva de mindre barna måtte streve med, enten fordi de har fått med seg nyheter, eller de har hørt samtaler mellom større barn, eller de har hørt det de voksne har snakket om.
Vi anbefaler at voksne gir korte oppsummeringer av fakta når de blir kjent og at de deretter bestreber seg på en åpen samtale med barna. Det vil si at de hører hvilke tanker barna har, og lar det være styrende for den videre samtalen med barna. Her som ellers er det viktig å lytte, ta tur, noen ganger gå foran i samtalen og noen ganger å følge etter. Det viktige er å berøre de tanker barna gjør seg om en virkelighet som ikke kan stenges ute i det moderne mediesamfunnet.
Når det gjelder enkeltbarn, kan du som mor eller far lodde uroen med å spørre om det har vært noe i nyhetene som har gjort dem redde og som de gjerne vil snakke om. Vårt problem som voksne, enten vi er foreldre eller lærere, er selvsagt at vi har vanskelig for å begripe at noen kan gjøre noe så forferdelig. Vi har likevel noen knagger som vi kan plassere vår engstelse på. Med vår kunnskap og livserfaring slipper vi å gå og se oss tilbake og tenke at nå kommer det en her til vårt lille nabolag. Det er denne voksentryggheten vi vil at barna skal få del i, og da må også barna få noen begreper, eller knagger å henge sin frykt og sine redde tanker på.
Vi vil foreslå noen ganske enkle begreper for det formålet, nemlig feiltanker og tankesykdommer på den ene siden, og bremser og ryddemaskinen på den andre siden. Vi vet at disse forklaringene har vært nyttige i tidligere situasjoner der voksne skal forklare barn det som virker uforståelig.
Hvordan forklare barna?
Tankesykdom og feiltenkning kan noen ganger brukes som forklaring når noen kan planlegge å drepe andre: Det at de virkelig gjorde det var fordi bremsene mot å gjøre slikt og ryddemaskinen som skulle fjerne de gale tankene ikke virket. Bremsene kom ikke på, og ryddemaskinen var ødelagt. I grupper hvor terrorister har liten kontakt med andre, kan de få felles feiltanker og sammen bli enige om å gjøre ting som er forferdelige, uten at bremsene settes på.
Vi foreslår at du først snakker med barnet eller barnegruppen om at det er forskjell på å bli forskrekket og det å bli redd. Grunnen til at vi er så forskrekket over at noen kunne gjøre en slik forbrytelse mot andre, det er først og fremst at det var så grusomt, de hadde våpen og angrep dem, og nå er de døde. Dernest er vi forskrekket fordi det er så sjelden at slike forferdelig ting hender.
For de litt større barna som har fulgt bedre med i aviser, tv eller på nettet, det vil si barn fra 10 år og oppover, kan du også ta opp dette at de nå får høre om andre drap. Derfor virker som om det er veldig mange det hender med. Det stemmer ikke, det er heldigvis veldig sjelden. Punkt en er altså at det er veldig sjelden.
Alle mennesker har en tankebrems de kan trå på som stopper farlige tanker, og de har en ryddemaskin som raskt fjerner de verste tankene. Noen ganger både gjør vi dumme ting og sier dumme ting. Det er ikke sykdom. Det er helt vanlig. Da ber vi om unnskyldning. Bremsene og ryddemaskinen er våre gode venner. Dessverre er det noen få som får feil på begge to. Det kan hende at både bremsene og ryddemaskinen ble dårlig fordi personen opplevde mange forferdelige ting i barndommen. Men det kan også hende at hjernen blir forgiftet fordi den var full av gale og sinte tanker fra før. Det viktigste vi har å si til deg er at det er veldig sjelden at noen får slike tanker som gjør at de dreper andre.
Som lærer, førskolelærer eller forelder har voksne en stor oppgave, og det er å gjøre barn trygge. Derfor skal vi snakke med barna om det som gjør dem utrygge. Det er ikke bra for barn å være redde.
Det er naturlig at en slik hendelse får stor plass i nyhetsmedia. Det er viktig at foreldre er reflektert over hva barn får se, når de ser, hvor ofte de ser og hvem som er tilstede når de ser. Foreldre bør huske hvor av-knappen på TV er slik at barn ikke unødig eksponeres for nyhetssendingene. Vi har i senere år lært at slike reportasjer kan skape problemer for sårbare barn. Foreldre kan begrense barns «eksponering» ved å velge sene nyhetssendinger. De kan legge vekt på å se nyheter sammen med barna om barna er opptatt av hva som skjer, og de kan også aktivt gjøre andre ting med barna når de merker at barna blir mer urolige over situasjonen. Foreldre kan lage en felles strategi for hvordan de ønsker å håndtere dette, slik at det ikke styres ut fra øyeblikkets vurderinger. Spør også barna om hva de har sett eller lest når dere ikke var til stede, slik at dette eventuelt kan berøres.
Avslutning
Barn kan bli oppskaket av det som har skjedd. Foreldre og andre voksne må være lydhøre for hva barn tenker og hvordan de reagerer på det som har skjedd. Vi vil anbefale at dere aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at dere tar opp en samtale med dem enn å tenke at dette har de sikkert ikke fått med seg. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale med sine barn kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål. Et viktig poeng når det gjelder den fryktelige terroren i Paris, er at det er ti år siden oppstyret om Muhammed-tegningene som ble trykket i Jyllandsposten. Det har vært terror-trusler og episoder. Men på ti år har det ikke hendt noe som kan sammenlignes med dette. Det vil si at det er sjelden at noen få med feiltanker gjør forferdelige ting. Et annet moment er at det blir tryggere etter at det forferdelig har hendt, fordi politiet får flere folk og blir mer på vakt. De blir bedre til å beskytte oss. Slik ble det i Norge etter den store terror-katastrofen. Slik blir det i Paris og Frankrike. Og her hos oss nå.
Vedlegg: Utdrag av det vi skrev til lærerne for 10 år siden Om Muhammed-tegningene som ble trykket i Jyllandsposten i 2005
Til læreren: Denne veiledningen er ingen oppskrift, den er ment som et eksempel på hvordan skolen kan nærme seg et så kompliserte tema som skolebarna kun har fått med seg i brokker og biter fra svært dramatiske tv-oppslag. Som pedagog og psykolog har vi forsøkt å sette sammen noen av disse bitene til en mer helhetlig forståelse. Det vi har skrevet under egner seg best, tror vi, fra fjerde klasse og oppover. Vi vet at den beste til å velge rett for alderstrinnet er læreren selv. I veiledningen nedenfor skifter vi form mellom tekst som er eksempel på hvordan man kunne formulere budskapet til elevene, og tilbake til tekst direkte adressert til læreren)
Det har vært forbudt å snakke stygt om gudene
Muslimenes hellige bok heter Koranen. Den handler om Allahs allmektighet, og om profeten Muhammeds budskap fra Allah. Bibelen er de kristnes hellige bok og den handler om den allmektige Gud, og Det Nye Testamentet inneholder budskapet fra Gud formidlet gjennom hans sønn Jesus. I begge religionene er det bare lov å ha en Gud og hans navn er hellig. Det betyr at vi ikke har lov til å spøke med, tulle med, snakke stygt eller nedsettende om Allah hos muslimene og Gud og Jesus hos de kristne. Hvis noen snakket stygt om Gud eller Allah var han med på å ødelegge Gud eller Allah. Hvis gudene ble gjort dårlige, ville menneskene også få det dårligere. Derfor ble det laget streng straff for å krenke gudenes hellighet. I mange hundre år var det dødsstraff både i kristne og muslimske samfunn dersom man spottet Gud eller Allah. Det har også vært dødsstraff for det i andre religioner. Da filosofen Sokrates sa noe nedsettende om gudene på Olympen i det gamle Hellas, ble han i år 399 f.kr. dømt til å tømme giftbegeret. De blandet gift i drikken hans og han visste det, og han døde mens de så på. Egentlig ble Jesus korsfestet fordi han spottet Gud. Det var fordi han kalte seg Guds sønn, og siden Gud i Det Gamle Testamentet ikke hadde noen sønn, tålte ikke jødene at Jesus påsto at han var det.
Det var strengt forbudt i Norge også
Norge ble kristnet, som det heter, for tusen år siden og etter hvert fikk vi strenge lover som forbød folk å si noe stygt om eller tulle med Gud og Jesus. Den mest kjente av de gamle lovene het Christian den Femtes Lov og kom i 1687, det vil si for over tre hundre år siden. Der sto det at den som spottet Gud skulle bøte med livet. Det vil si at det var dødsstraff for det i Norge den gang. Det vil si at religionen fikk stor bestemmelse over politikken. Den måtte i mange tilfeller rette seg etter religionen.
Så ble det mindre forbudt å kritisere religionen
Etter hvert var det mange som var uenige om ting som sto i Bibelen, og noen bestemte seg for at de ikke ville være kristne i det hele tatt. En av de tingene flere etter hvert ble kritiske til, det vil si at de likte det ikke, var Bibelens syn på kvinner. Ikke bare skulle kvinnene være under mannen, men de fikk heller ikke lov til å bli prester, og først i 1914 fikk de stemmerett – lenge etter at mennene hadde fått det. Det er ikke mer enn litt over femti år siden vi fikk den første kvinnelige presten i Norge (1964) og flertallet av de norske biskopene var i mot at hun ble ansatt. Forskjellige steder i verden har muslimske kvinner begynt å protestere mot at Koranen blir tolket som et middel til å undertrykke dem.
Etter hvert ble det vanlig å kritisere kristendommen
Etter hvert ble det mer og mer vanlig å diskutere og protestere mot kristendommen og det som sto i Bibelen. I dag er det bare noen få igjen som mener at kvinnene skal tie i forsamlingen som det sto i Bibelen. Det var likevel ikke lov å snakke stygt om religioner som var tillatt i Norge. Det sto i Grunnloven og vi har fortsatt en paragraf i Straffeloven som sier at det er forbudt å ”håne, såre eller krenke” folks tro eller gudsdyrkelse (Paragraf 142). For tre år siden ville politikerne fjerne denne paragrafen fordi nesten ingen var blitt dømt etter den på 70 år. De ville at folk skulle ha full ytringsfrihet, det vil si frihet til å si hva de ville, også om religioner. Da protesterte en liten men sterk gruppe kristne sammen med muslimene i Norge, og vi har fortsatt en lov som forbyr oss å snakke stygt om og tulle med folks tro, men den er det vi kaller en sovende lov.
Tegningene av Muhammed
Hva har alt dette å gjøre med tegningene av Muhammed. Veldig mye. Gjennom årene har vi bestemt oss for å bli det vi kaller moderne. En del av det moderne er å kunne snakke om alt og kritisere alt. I vårt eget land er det mange som er kritiske til at vi er blitt moderne, og de synes vi har gått for langt.
Til læreren: hovedpoenget med denne innledningen er at vi kan forstå at muslimene reagerer så kraftig på Muhammed tegningene i lys av vår egen historie. Samtidig må vi vel påpeke at det kan være vanskeligere for muslimene å forstå oss når de ikke har gått igjennom samme moderniseringsprosess som vi har – mer eller mindre mot vår vilje. I denne sammenheng bør det og understrekes at det finnes ulike grupperinger av muslimer, også moderniserte, men de fleste av dem bor i vestlige land. Det er viktig å gjøre det klart at vi ikke med dette mener at de ligger noen hundre år tilbake i tid. De har modernisert seg på mange felter, men når det gjelder religionen har de ikke villet slippe bremsene og gi klar bane for å diskutere, kritisere og vitse med den fordi flertallet blant muslimene fortsatt anser den som hellig. I denne sammenheng kan man også nevne at filmen Life of Brian, som absolutt tuller med Jesu liv gjennom hele filmen, ble forbudt i Norge en kort periode i 1979.)
Det begynte i Danmark
Det vi nå snakker om startet den 30.september i fjor da den danske avisen Jyllandsposten trykket bestilte karikaturtegninger av Muhammed. En karikaturtegning er det samme som en vitsetegning. Da tegner man for at folk skal more seg og le. Men en vitsetegning kan være noe meget mer. Den kan bli laget for å provosere. Det vil si at man erter på en grov måte, og hensikten er at den som ser tegningen skal bli opprørt og sint. Når en av tegnerne i Jyllandsposten tegnet Muhammed med bomber og maskingevær, ble mange muslimer, og andre også, opprørt fordi tegningen framstilte Muhammed som sjefen for terroristene. Mange muslimer føler seg krenket og fornærmet over det, og de protesterer. Mange nordmenn og dansker og andre sier at det får de bare gjøre, fordi vi har ytringsfrihet og den må vi ha. Vi kan ikke bare ha den litt.
(Til læreren: Det betyr likevel ikke, faktisk, at vi kan si og skrive hva vi vil. Vi har for eksempel ikke lov til å komme med hatefulle og diskriminerende ytringer om hudfarge og folkeslag, religion eller livssyn eller mot homofile. Det står i Straffelovens paragraf 135A som gjelder fra 1.januar i år. Vi har heller ikke lov til å si offentlig eller skrive usanne og sterkt nedsettende ting om folk. Det kalles ærekrenkelse, og det er også forbudt, selv om det skal ganske mye til før den som gjør det får straff. )
Hvordan skal vi snakke nå?
Der står frontene nå: vi vil ikke unnskylde oss for at vi har ytringsfrihet. Det godet vil vi ha. Muslimene rundt om i verden vil protestere, og de vil fortelle hvor såret og krenket de er. Og det har de selvsagt lov til, for de har den samme ytringsfriheten som vi har. Det som har skremt mange er at kampen er blitt så voldsom fra deres side. Det har sammenheng med at fjernsynet hele tiden viser store, skrikende mengder av unge, i alle fall mest unge, og at de setter danske og norske ambassader i brann. Det siste er selvsagt helt forbudt og uakseptabelt. Det fjernsynet samtidig viser, som barn ikke får med seg, det er mange veldig kloke muslimer som vil forklare og diskutere. En av de tingene de vil forklare er at de lenge har følt at vi så ned på dem. Noen sier også at de unge i mange av de muslimske landene er veldig misfornøyde med livet sitt og er sint for mange ting. Når de går ut på gaten og blir en del av den rasende massen, er de med på handlinger som de ikke ville ha gjort alene. Vi er også blitt forklart at i folkene i deres land uttrykker følelser mer direkte. Man snakker ikke om hvor sint en er, man kjefter og skriker. Man snakker ikke om hvor trist en er, man gråter og hyler. Derfor kan besøkende fra vår del av verden bli veldig forskrekket første gang de opplever en begravelse i noen av disse landene vi nå snakker om. Det må vi bare lære oss til å forstå.
Det finnes flere forklaringer
Det blir også sagt av muslimer at mange av de unge som blir rasende på Norge og Danmark fordi de har trykket tegningene har det veldig dårlig, de har lite penger og er uten arbeid. Det de vil forklare oss, kan vi forstå. Nemlig at det er lettere å få med seg triste og misfornøyde unge på voldsomme protester og hærværk. De har lite å tape, og de bærer på et stort sinne.
I noen muslimske aviser skriver de at lederne i noen av landene med stor misnøye nærmest ønsker at ungdommene skal bli rasende på tegningene- Det vil si på danskene og nordmennene i stedet for å kritisere lederne i landet for dårlig styre.
Hvordan kommer det til å gå?
Det kan godt hende at protestene vil øke. Vi vet nå at det har skjedd dramatiske ting i Afghanistan mot nordmenn og dansker som er med i krigen der. Det kan likevel hende at det vil roe seg ned i land som ikke er i krig med Vesten, og at denne spente situasjonen ender med en lang og viktig samtale mellom vesten og muslimene. Den samtalen kan dreie seg om at vi forstår at de er sinte og lei seg. At de føler seg tråkket på når deres profet er på vitsetegninger i våre aviser og magasiner. Samtalen må også dreie seg om at vi ikke kan akseptere trusler på livet og ødeleggelse av våre ambassader. Det vil si at vi blir enige om å vise folkeskikk på begge sider. Vi vil ikke håne Muhammed, vi vil vise ham og dem respekt. Men vi vil ikke avlyse ytringsfriheten. Heldigvis sier mange muslimer at de ikke vil true og ødelegge, men samtale og diskutere. Hvis det som nå har hendt kommer inn på dette sporet, kan det gå bra.
Kan det bli veldig farlig?
Det er ingen blant de som har greie på politikk som har sagt at de tror at disse tegningene fører til mer krig. Et veldig godt tegn er at muslimske ledere rundt om i verden har fordømt ødeleggelsen av den danske ambassaden i Beirut og brenningen av den norske ambassaden i Damaskus. De sier også at de ikke godtar at man truer med å ta livet av dem som støtter ytringsfriheten.
Kan det bli farlig i Norge?
Mange nordmenn har sagt at det var dårlig folkeskikk å lage slike tegninger når vi visste at muslimene ville ta seg så nær av det. Både statsministeren og utenriksministeren har sagt at det var synd at det ble gjort, og at man godt kunne latt det være, men de kan ikke beklage at vi har ytringsfrihet fordi det står det i Norges Lover at vi har. Norge har også protestert mot trusler og brenningen av ambassaden vår. Og her er vi ved en viktig diskusjon om ytringsfriheten: Mange kan godt tenke seg å la være å si sårende og nedsettende ting om islam og Muhammed for å vise respekt og vennlighet til dem som tenker og tror annerledes enn oss. Men det blir noe helt annet å la være å gjøre dette dersom vi blir truet til det. For å ta et enkelt eksempel kan du godt tenke deg å gi ti kroner til en som trenger det, men du vil ikke gi det til en som truer penger fra deg. Da kaller vi det faktisk tyveri. Det er derfor mange som mener at vi ikke kan la muslimene stjele ytringsfriheten vår på den måten. Dette er vi nødt til å diskutere.
Vi synes at det er urettferdig at norske borgere, mange av dem har reist for å hjelpe fattige i et muslimsk land, må reise hjem fordi det blir farlig for dem å være der de er. Vi synes det er urettferdig fordi det er ikke dem som har laget eller trykket tegningene av Muhammed. Da skal du tenke på at det ville bli like urettferdig om dine muslimske klassekamerater eller andre muslimske elever på din skole blir mobbet for at noen i deres land har truet norske og brent ambassaden eller kastet granater på norske og danske soldater. Alt dette snakker vi om for at du skal bli en klokere person. Et land kan ikke få nok av kloke personer.
Til læreren: En måte å jobbe med dette temaet på er å ta utgangspunkt i avisene. En kan tenke på klassen som en nyhetsredaksjon der elevene er oppsøkende journalister som bringer stoff inn til redaksjonen for redigering. Dette og andre eksempler har vi beskrevet i boken ”krisepedagogikk – hjelp til barn og ungdom i krise”. Vi vil også oppfordre lærere til å være tydelige og ikke gjemme bort sine egne meninger om konflikten. Det bør være mulig å fremme sin egen mening på en måte som samtidig gir rom for andre meninger. For å innhente faktakunnskap er internett til uvurderlig hjelp, og det finnes allerede uttallige nettsteder som gir treff på ”Mohammed tegningene”. I denne veiledningen har vi av plasshensyn utelatt begreper som ”Jihad” det vil si ”hellig krig”, men vi har merket oss at begrepet som nevnes 41 ganger i Koranen har mange nyanser som har gått oss hus forbi. For eksempel fremheves det som kalles ”hjertets hellige krig” som den viktigste, og den er ikke voldelig.)
Når det gjelder de minste barna må hovedvekten legges på det vi har valgt å kalle den terapeutiske krisepedagogikken. Den har vi begrunnet med at det er urettferdig at barn skal være ti ganger så redde som vi voksne er i en gitt situasjon. Det vil si at vi anbefaler læreren at hun eller han forklarer konfrontasjonen på en enkel måte og deretter legger vekt på at vi voksne tror at hverdagen for både norske og muslimske barn blir like trygg som den har vært. Man skal likevel ikke undervurdere de minste barnas våkenhet for detaljer. Da vi besøkte en andre klasse da krigen mot Irak startet, kjente alle igjen Hans Blix på bildet vi viste dem, og de visste at han lette etter våpen som Bush trodde at Saddam Hussein hadde gjemt. Vi foreslår med andre ord at læreren legger vekt på å berolige, men at man samtidig gir rom for ytringer og spørsmål slik at man kan lytte seg til hva som rører seg av uro og tanker i bevisstheten til de minste.
